2. verdenskrigs minst vellykkede oppfinnelser
Hitler drømte om et våpen som kunne vinne krigen, men ikke alle ideene var like gode …
Det er lite som setter fart på teknologiske fremskritt som en krig. Under 2. verdenskrig forsøkte begge sider seg med ulike oppfinnelser, den ene villere enn den andre.
Adolf Hitler var til det siste overbevist om at krigen kunne vinnes ved hjelp av nyutviklede supervåpen.
Store pengesummer ble pumpet inn i forskningen. Tyske vitenskapsmenn hadde bortimot frie tøyler og jobbet under de beste vilkår under 2. verdenskrig.
Etter hvert som krigen skred frem, og de allierte begynte å nærme seg, ble nazistenes desperasjon større og større, og alt som kunne krype og gå av vitenskapsmenn fikk i oppdrag å utvikle noe som kunne snu krigen.
Desperasjonen ga etter hvert næring til noen tvilsomme våpen som naturlig nok aldri kom lenger enn til tegnebordet. Andre ble utrolig nok bygget.
Porsche mot Sovjet
Stormannsgale Hitler elsket tanken på ha våpen som var større enn alle andres. Da det begynte å gå rykter om at sovjeterne var i ferd med å utvikle en tung superstridsvogn i 1941, fikk tyske vitenskapsmenn og konstruktører raskt i oppdrag til å finne på noe som kunne matche.
Tyskerne hadde møtt langt kraftigere motstand på Østfronten enn de hadde forventet, og nå trengte de uansett noe som kunne overrumple kommunistene.
Mannen som fikk oppdraget i mars 1942 var ingen ringere enn Ferdinand Porsche. Porsche hadde levert folkevognen (Volkswagen) da Hitler hadde bestemt at alle tyskere skulle eie sin egen bil.
Porsche var en overbevist nazist og en av Hitlers mest betrodde konstruktører. Ved tegnebordet kom han opp med prosjektet VK 100.01/Porsche Type 205, som ble vist frem for Adolf Hitler i juni 1942.
Super-Musa
Sammen med stålprodusenten Krupp begynte Porsche å utvikle panservognen som først fikk navnet Mammuth, før de etter hvert landet på Panzerkampfwagen VIII Maus.
Sjelden har det vel vært slengt et mer ironisk navn på en konstruksjon. «Musa» skulle nemlig veie 120 tonn, mer enn det dobbelte av den klassiske Tiger-tanksen. Da den etter hvert begynte å ta form, viste det seg at den faktisk kom til å veie 188 tonn.
Å skaffe en kraftig nok motor for å sørge for fremdrift så ut til å bli en utfordring.
Hitler var svært fornøyd med resultatet og muligheten til å slenge «verdens største» foran noe, og bestilte umiddelbart 150 stykker.
I desember 1943 var den første av to prototyper klar. Den oppnådde en toppfart på 13 km/t, og ville bli et enkelt bytte for motstanderen. Der Führer innså prosjektets mange feil og mangler, og kansellerte ordren.
Les også: (+) Hitlers tabber i Norge
Stor, større, størst
Men de tyske konstruktørene var bare så vidt kommet i gang. 188 tonn var ingenting.
Landkreuzer P. 1000 Ratte skal ha blitt foreslått av direktøren for Krupp, Edward Grotte, som også kom opp med navnet. Landcruiseren skulle være 35 meter lang og ha en vekt på over 1000 tonn.
I 1942 var det ikke veldig mange broer som ville tåle en slik vekt, og utfordringene med å manøvrere en slik farkost gjennom gater gjorde at den heller ikke ville egne seg spesielt i bykamp. Med mindre ideen var å jevne byen med jorda.
«Rotta» ville heller ikke være spesielt enkel å skjule for allierte bombefly. Store mengder stål skulle i det minste gjøre den i stand til å tåle ganske tungt bombardement. Så mye stål måtte konstruksjonen inneholde at Hitlers rustningsminister Albert Speer valgte å trekke pluggen ut av prosjektet før det ble bygget noen prototyp.
Det skulle imidlertid vise seg at heller ikke 1000 tonn var noen størrelse for Krupp. I desember 1942 kom de opp med en ny idé for en landcruiser; Landkreuzer P. 1500 Monster. Her var planen å krysse en enorm stridsvogn med verdens til da største artillerikanon 800mm Dora E.
Dora E var sammen med Schwerer Gustav noen enorme kanoner som brukte doble sett med togskinner for å bli fraktet omkring. Ved å montere den på en stridsvogn ville det gi en samlet vekt på 3500 tonn, med granater som alene ville veie fem tonn.
Igjen var det Speer som måtte være den voksne i rommet, og skyte ned prosjektet, selv om Adolf Hitler etter sigende skal ha vært interessert i å se en prototyp.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris. Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Flygende menn
Adolf Hitler ville også ha andre banebrytende krigsoppfinnelser. Så da den østerrikske oppfinnere Paul Baumgartl presenterte noe han kalte et heliofly, eller et hoppicopter, spisset den tyske ledelsen ørene.
Ideen var enkel. Hoppicopteret var et slags strapon-helikopter, det vil si en ryggsekk med rotorblader som ville gi bæreren muligheten til å fly.
Eventuelt en livsfarlig anordning med seks meter lange blader som var utrolig tung og vanskelig å manøvrere.
Baumgartl kom opp med Heliofly III/57. Den veide i utgangspunktet 30 kilo, en vekt man kunne multiplisere med fire når man tar hensyn til prosessen med å ta av.
I tillegg fordret anordningen at man hadde gode manøvreringsevner og flykunnskaper. Det var kritisk at man landet riktig og ikke snublet.
En hake ved oppfinnelsen var at bæreren ville bli et enkelt mål for en fiende med et skytevåpen.
Prosjektet ble lagt død før verden fikk se en ferdig prototyp.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
På den andre siden
Også Sovjetunionen dyrket frem vanvittige prosjekter. Sovjet slet med Nazi-Tysklands raske og effektive stridsvogner. Hva med å utdanne anti-stridsvogn-hunder? Man festet eksplosiver til hunder og trente dem opp til å krype under stridsvogner.
Opp fra ladningen med eksplosiver stakk det en utløser, som skulle detonere ladningen når den traff undersiden av stridsvognen. I tillegg til å være en lite dyrevennlig idé, skulle prosjektet vise seg å ha noen viktige mangler.
Russerne brukte nemlig sine egne T-34-tanks i treningen av hundene. Disse brukte et parafinbasert drivstoff, mens tyskernes tanks gikk på bensin. På slagmarken lot hundene seg styre av nesen, og valgte i mange tilfeller å krabbe under stridsvogner med den velkjente lukten av parafin.
I tillegg ble mange hunder skremt av lyden av eksplosjoner og geværskudd, og søkte tilflukt i sovjetiske skyttergraver − der sprengladningene rett som det var gikk av. Prosjektet ble raskt skrinlagt.
Bombe på hjul
Den britiske ingeniøren og forfatteren Neville Shute fant opp et av de minst vellykkede våpnene under 2. verdenskrig.
Hans kreasjon Great Panjadrum fremsto som en god idé på papiret. Great Panjadrum skulle dekke behovet for noe som kunne trenge igjennom tyske forsvarsverk under invasjonen av Normandie.
Neville Shutes løsning var en tønne med to tonn TNT, to store trehjul på sidene, og 70 rakettmotorer for fremdrift. Denne skulle skytes ut fra landingsfartøyene, suse over sandstranden i nærmere 100 km/t, for så å blåse hull i forsvarsverkene.
Problemet var at man ikke hadde noen måte å styre den mobile bomben på. Dersom en eller flere rakettmotorer sviktet, ville Great Panjadrum skjene over til siden.
Samme effekt ville steiner og andre hindringer for hjulene ha. Resultatet kan sees på YouTube, der et svært komisk klipp fra testingen av våpenet viser akkurat hvor livsfarlig det var.
Båt av is
HMS Habbakuk var resultatet av en idé fra britenes desidert galeste vitenskapsmann på 40-tallet, Geoffrey Pyke. Han hadde et knippe uortodokse ideer som å utstyre brannbiler med spesiallagde slanger som skjøt bomber i stedet for vann.
Og han ivret for å sende hundrevis av hunder med sprit i tønner rundt halsen til fienden, slik at disse skulle drikke seg sanseløse og bli enklere å angripe.
Den kanskje sykeste ideen var hangarskipet Habbakuk.
Det skulle lages av is.
Det startet som en idé om å taue inn en spesialtilpasset isbre. Men etter hvert kom forskerne opp med en spesiell isblanding av vann og sagflis som fikk navnet pykrete, og som hadde den egenskapen at den smeltet sakte og var vesentlig mer solid enn vanlig is.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Ikke senkbar is-båt
Tyske torpedoer kunne ikke senke et slikt skip − i teorien. Tanken var så god at amerikanerne ble involvert i prosjektet, bare for å forkaste det etter kort tid.
Hvorfor bruke mange, mange millioner dollar på å utvikle et skip når de eksisterende tross alt gjorde en svært god jobb? Dessuten kom de frem til at et slikt skip ville bli ekstremt dyrt, ekstremt tungt, overdimensjonert og uendelig treigt. Den eneste fordelen var at man slapp å hugge opp vraket etterpå.
Det ville smelte seg inn i glemselen helt av seg selv.
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2022, og sist oppdatert 05/01 2023.
