- Vi skåner barna våre i hjel
Fire foreldre om oppdragelse og lykke.
(SIDE2:) - Hvis vi skåner barna våre mot alle vonde følelser når de er små, hvordan skal de da klare å håndtere dem når de blir større og mamma og pappa ikke går foran og rydder alle vonde ting av veien, sier bloggeren Marte Frimand-Anda bak bloggen CasaKaos.
Den amerikanske medredaktøren og forfatteren Jennifer Senior har kommet med en ny bok hvor hun mener at foreldre må slutte å strebe etter å gjøre barna så lykkelige.
I boken «Ren lykke-null moro» stiller hun spørsmålene: Hva med å love at man ikke skal såre barnet sitt? Eller passe godt på det, i stedet for å love og gjøre barnet konstant lykkelig?
- Lykke og selvtillit kan ikke være mål i seg selv. Lykke og glede er en stor byrde, og det fører med seg en rekke merkelige ting. Vi blir for opptatt av å beskytte barna mot alt det «grusomme» i verden, så opptatt av det at vi skåner dem for «Sesam Stasjon». En av forklaringene fra produsentene er at Oscar The Grouch er for deprimert. Det er oppsiktsvekkende!
BAKGRUNN OM BOKEN: - Ikke streb etter å gjøre barna lykkelig
Debatten om oppdragelse
Seniors meninger, og bok, føyer seg inn i rekken om tanker og diskusjoner rundt barneoppdragelse. Et tema som engasjerer.
Bloggerne «Pappahjerte», «CasaKaos», «Mammalivet» og «Soljebergman» skriver om det å være foreldre, om utfordringer og også det fine i hverdagen ved å være mor og far.
Vi spurte derfor bloggerne det samme spørsmålet:
Hva tenker dere om Jennifer Seniors utsagn om lykke?
Peter Kihlman, «Pappahjerte»:
- Jeg er enig med Senior i at vi nok ikke trenger å fokusere først og fremst på lykke som et mål, men å la lykken komme som et resultat av en god oppdragelse der man gjør så godt man kan for at barna skal ha det bra, sier Peter og fortsetter: Å bli opphengt i ekspertenes instruksjonsmanualer kan fort frarøve foreldres selvtillit
«Samtidig mener jeg at hun skyter seg selv i foten hvis hun innbiller seg at hun gjør noe revolusjonerende annerledes enn bøkene hun kritiserer. En bok som sier at vi ikke trenger å følge alle de andre bøkene er paradoksalt nok også en bok i samme hylla, om enn mer som en antitese.
Jeg synes det er greit å hente inspirasjon og kunnskap fra et lite knippe bøker som går på det pedagogiske, men det viktigste er å være til stede for barna og stole på egen autoritet hva gjelder oppdragelsen. Å bli opphengt i ekspertenes instruksjonsmanualer kan fort frarøve foreldres selvtillit hva gjelder å stole på egne valg og beslutninger».
- Stol på deg selv og lytt til magefølelsen!
Marte Frimand-Anda, «CasaKaos»:
- Jeg ser en tendens i dag der vi skåner barna våre i hjel. En ting er det fysiske. Vi er så redd for at barna skal slå seg, at vi ikke lenger lar dem få klatre i trær og sykle fort på sykkel, mener Marte og utdyper:
«Men vel så ille, og kanskje til og med verre, er det at vi skåner barna våre mot alle negative og vanskelige følelser. For å sette det litt på spissen, finnes det bare én godkjent sinnsstemning i samfunnet vårt i dag, og det er å være lykkelig. Alt annet har blitt unormalt, og blir medisinert.
Stortingspolitiker Abid Raja gikk ut i VG i sommer og sa at lærerne burde droppe og snakke om barnas ferier i plenum når skolen startet igjen, fordi noen barn kunne bli såret av å høre at andre hadde hatt en finere og dyrere ferie enn dem selv. Skolene har helt sluttet å lage farsdags- og morsdagskort i frykt for å såre barn som mangler eller som har et problematisk forhold til en av foreldrene sine.
Jeg mener dette er helt feil! Hvis vi skåner barna våre mot alle vonde følelser når de er små, hvordan skal de da klare å håndtere dem når de blir større og mamma og pappa ikke går foran og rydder alle vonde ting av veien?
Å være barn, handler mye om å lære. Det er da vi blant annet lærer å takle sinne, sorg, skam, frustrasjon og alle de andre følelsene vi er så heldig å være utstyrt med. Jeg mener det nærmest er et overgrep å frata barna våre muligheten til å lære seg og håndtere disse følelsene.
Når jeg i tillegg leser at bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år har økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene, ifølge Reseptregisteret. Og årets nasjonale Ungdatarapport viser at tre av ti norske jenter stresser seg syke i søken etter lykken. Hver fjerde jente på 10. trinn har depressive symptomer. Da lurer jeg på om dette kan ha en sammenheng.
Hjemme hos oss er det lov til å vise alle følelser. Men når jeg skriver om det på bloggen, blir det alltid ramaskrik. (Derfor skriver jeg om det ofte!)
Hos oss er det det nemlig lov å være både sint og lei seg, og det er også lov å vise det. Det er helt ok å smelle med dører, kaste ting i veggen (helst myke ting) og rope ut sin frustrasjon. Så snakker vi heller om det etterpå.
Jeg mener vår oppgave som foreldre er å gå ved siden av barna våre hjelpe og støtte dem, og ikke minst, forklare. Vi skal ikke gå foran dem og fjerne alle hindringer av veien.»
- Så føkk lykke! Ikke frata barna muligheten til å bli hele mennesker.
Sølje Bergman, «soljebergman»:
- I min barneoppdragelse har jeg tre ting som hovedfundament:
At de skal bli sosiale.
At de skal være empatiske.
Lykke er små stunder vi ikke nødvendigvis kan planlegge
At de skal være trygge på seg selv.
- Lykke er jo et relativt begrep, og i barneoppdragelse kan man etter min mening ikke love at barnet alltid skal være lykkelige, ei heller kan vi love å ikke skade dem eller gjøre dem ulykkelige, sier Sølje:
«Vi som foreldre må bygge oppdragelsen på et fundament som vi etterstreber, som vi jobber mot. Vi kan aldri love.
Jeg mener at når jeg prøver det som er i min makt å lære barna de tre tingene ovenfor, vil det være med på reiser hvor lykke også blir en del av dem.
Lykke er små stunder vi ikke nødvendigvis kan planlegge, og jeg tror at barnet i seg selv er født lykkelige, så må vi som foreldre forvalte oppdragelsen så de får en så trygg og god oppvekst som mulig.
I dagens samfunn setter vi lykke opp mot alt for materialistiske eller konkrete situasjoner. Jo mer vi gir barna av leker osv, jo mer aktiviteter vi tilrettelegger for barna, jo mer sikrer vi dem lykke…tror vi.
Jeg tror på hverdagen, samspillet mellom foreldre og barn i hverdagen…..der finner vi fler lykkestunder enn mange foreldre tør tro at finnes.
Så vi overkompanserer med det andre for vår egen samvittighets skyld!
Og som forfatteren sier, vi oppdrar barna mer utifra våre behov enn barnas».
- Og det er en hjertesak som jeg kunne snakket mye om!
Jona Runarsdottir, «Mammalivet»:
- Jeg synes Jennifer har et realistisk og fint syn på foreldrerollen. Det å gjøre alt man kan for å ikke såre barnet er et viktig hovedmål å ha. Hun sier at lykken gjerne kan være et biprodukt av det å lære barna blant annet omsorg og arbeidsmoral, og det har jeg tro på. Jeg tror egentlig det er nærmest umulig å «gjøre» et annet menneske lykkelig. Men man kan veldig godt hjelpe dem med å dyrke det som gir dem mening og lykke. Mennesker som jobber med noe de liker, og har mennesker å gi og få omsorg av rundt seg er jo generelt mer tilfredse med livet enn dem som mangler dette, sier Jona:
«Samtidig er jeg ikke begeistret for det typiske utsagnet som hun kommer med: «Det ble jo folk av meg så hvorfor ikke fortsette som før?» Det brukes for ofte i diskusjoner og i helt håpløse sammenhenger. Vi lever i en helt annen tidsalder med helt andre problemstillinger enn våre foreldre og besteforeldre. Enkelte ting er jeg sjeleglad for at vi har lagt fra oss i den kollektive oppfattelsen av hva god barneoppdragelse er.
Når det er sagt, blir jeg alltid glad for å høre om andre mødre som har null ambisjoner om å sende barna på kurs for eksempel i kinesisk eller sjakk. Selv kommer jeg til å satse på å støtte barna i det de selv finner interessant, men jeg orker ikke å sende dem på ørten forskjellige fritidsaktiviteter bare for å gi dem mest mulig input. Så får jeg håpe de blir lykkelige når de får fordypet seg i det de er gode på og elsker å drive med»
