johanne bille
Ti lange minutter. Opp etter veggen. Støtene. Pusten. Øynene. Johanne sier ikke ja den kvelden, men hun sier heller ikke nei
Forfatter Johanne Bille vil formidle at en voldtekt, selv om den «bare» varer i ti minutter, får store konsekvenser for resten av livet. Hun vet dette – fordi hun selv har opplevd det.
Ti minutter. Seks hundre sekunder.
Det kan virke som kort tid når samtalen flyter, humøret er bra og smilene store. Sekundene kan føles lange og smertefulle hvis du er i en ubehagelig situasjon.
Blir du voldtatt, kan tiden stå helt stille. Slik det gjør i voldtektsscenen i den danske forfatteren Johanne Billes nye bok, Når mænd forlader mig.
En kjærlighetsroman som fra et voldtektsoffers perspektiv skal fokusere på det forfatteren selv kaller «de fryktelige forbrytelsene», og som forhåpentligvis vil gjøre en voldtekt og dens etterspill mer forståelig for dem som er så heldige ikke å ha befunnet seg i en slik situasjon.
For ifølge forfatteren kan en voldtekt, selv om den «bare» varer i ti minutter, få store konsekvenser for resten av livet. Hun vet dette fordi hun selv har opplevd det.
Debatten provoserte
Voldtektsscenen er detaljert. De harde støtene. Den tunge pusten. Følelsen av at øynene er klistret sammen i ubehag og at de ikke kan åpnes før det stopper.
Har du vært utsatt for voldtekt, seksuelle overgrep eller mistenker at det har skjedd, ta kontakt med nærmeste overgrepsmottak eller politi for hjelp og avklaring om hva du skal gjøre videre. Det er overgrepsmottak i alle fylker i Norge. Overgrepsmottaket tilbyr rask hjelp og samtale i trygge omgivelser.
Voldtekt i Norge
• 1 av 10 kvinner i Norge rapporterer at de er blitt voldtatt. De fleste voldtekter blir begått av noen man kjenner (86 prosent).
• Halvparten av kvinnene som rapporterer voldtekt, opplevde det før fylte 18 år.
• Fire av ti kvinner som rapporterer om voldtekt, sier at det er partneren eller ekspartneren som sto bak voldtekten.
• Nesten en tredjedel av de som blir voldtatt, forteller aldri om voldtekten. Bare 10 prosent anmeldte voldtekten selv.
Kilde: Krisesentersekretariatet
Det skulle egentlig vært en lettbent bok om forhold og forelskelse, men tok på et tidspunkt en mer alvorlig vending.
Debatten om ny samtykkelov hadde så smått begynt å ulme i Danmark høsten 2020, og uroen rammet Johanne Bille midt i skriveprosessen.
– Jeg tenkte hele tiden på debatten. Jeg klarte ikke å få ut av hodet at en politiker hadde sagt at man burde ta overgrepene med litt humør. Jeg ble rasende, forteller forfatteren.
Hun ville vise leseren voldtekt på nært hold – ved å la dem komme inn i offerets hode.
– Jeg ønsket å gi folk muligheten til å komme inn under huden på dynamikken i voldtekt og hva som faktisk skjer, fra kvinnens perspektiv, når en voldtekt finner sted. Å få leserne til å føle noe de kanskje ikke har følt før, hvis de ikke selv har blitt voldtatt.
Svart på innsiden
Johanne Bille har selv vært utsatt for en voldtekt, og hun har brukt følelsene som gikk gjennom henne under og etter voldtekten, til å skape et fiktivt univers rundt hovedpersonen Maria.
Historien om den unge Maria er bundet inn i et rosa omslag med gylne firkanter. Den handler om jakten på kjærligheten og om den vakre forelskelsen. Innsiden av omslaget er helt svart.
Det skal symbolisere det store alvoret bak historien, sier hun. Alvoret som politikerne ikke forsto. Alvoret som journalister ikke forsto. Alvoret som hun har opplevd mange rundt seg ikke forstår.
– En gang sa en mann til meg at det må være bra for meg å kunne skrive. For da kan jeg praktisere terapi på meg selv og bearbeide voldtekten min på den måten. En ting jeg i ettertid har hørt flere ganger, sier Johanne.
Skriver ikke dagbok
Hun opplever at det er en felles tanke om at menn skriver romaner og kvinner skriver dagbøker, og det irriterer henne. For det er ikke så lett å bearbeide en traumatisk opplevelse.
– Dette er ikke en dagbok. Langt ifra. Det er med personlige kostnader denne boken er skrevet – og de har vært høye. Å skrive boken har ikke vært terapeutisk. Jeg har ikke blitt et mer helt menneske. Jeg har ikke fått det bedre med å være voldtatt av å skrive det.
– Det har vært retraumatiserende, og det har vært skremmende å måtte åpne en boks av følelser som man ellers har kjempet for å holde lukket. Men jeg har fortsatt å skrive på boken fordi jeg synes den er viktig og fordi jeg mener at den mangler.
– Som forfatter tror jeg man må bruke stemmen sin der det er viktig – og mens jeg skrev, tenkte jeg at perspektivet jeg kunne gi på voldtektskultur, kan være litt annerledes fordi jeg har vært veldig tett på den.
Les også: (+) Når Lilli Bendriss går inn på soverommet, utbryter hun: – Dere må komme hit, dette er helt uventet
Gråsonen kan være like traumatisk
Ti lange minutter. Opp etter veggen. Støtene. Pusten. Øynene.
Maria sier ikke ja til sex den kvelden, men hun sier heller ikke nei. Ikke verbalt i alle fall. Og det var viktig for Johanne Bille at det var nettopp en slik voldtekt som var med i boken.
– Det er faktisk ikke alle som blir voldtatt som sier nei, fordi de rett og slett fryser til i øyeblikket. Alt står stille. Og det var viktig for meg å gi plass til den slags voldtekt i litteraturen – og i vår bevissthet – i større grad enn den allerede har.
– Og bare det at jeg kaller overgrepsepisoden i boken for «en voldtekt» er i seg selv et statement. Det er nok også noen som ikke liker det. Det er sikkert noen som vil si at det er en gråsonevoldtekt, en misforståelse eller noe slikt. For meg er det uten tvil en voldtekt.
Hun er glad for at det med samtykkeloven har blitt en juridisk – og generelt større – forståelse av hva voldtekt er i Danmark.
Nå forstår flere at man kan si nei på andre måter enn med det verbale «nei».
Den nye samtykkeloven
Samtykkeloven, som avklarer når noe er voldtekt, trådte i kraft i Danmark i januar i fjor, og loven gjorde det også straffbart å ha seksuell omgang med en person som ikke samtykker.
I Norge er det politisk enighet om å få på plass en samtykkelov, men det er uvisst når den kommer.
I perioden 1. januar til 23. november 2021 økte antallet voldtektsanmeldelser til 1720 anmeldelser, mot 1392 innkomne anmeldelser året før.
– Det betyr at mørketallene reduseres, noe som er viktig for at den reelle størrelsen på problemet blir tydeligere for alle. Men jeg drømmer selvfølgelig om at antallet skal gå ned. Jeg tror et skritt på veien er at folk forstår nøyaktig hvor vondt det er å bli voldtatt og forstår strukturene som gjør at voldtekt kan skje.
Samtidig understreker Johanne Bille at det at flere blir anmeldt for voldtekt, som kanskje også fører til flere dommer, ikke nødvendigvis betyr at de langsiktige konsekvensene forsvinner.
– Det kan gjøre det noe lettere å bære, og det kan gi ofrene en større rettferdighetsfølelse, men det fjerner ikke alle kostnadene forbundet med å bli voldtatt.
Glad for «Metoo»
Etter at «Metoo» ble et begrep, har særlig kvinner stått frem med sine erfaringer med seksuell trakassering, krenkelser og overgrep, og vinteren 2021 sto 13 kvinner frem og meldte fra om sexisme og krenkelser hos danske TV 2.
Også her til lands kom det Metoo-historier som førte til både oppvask og avskjedigelser. Johanne er glad for at så mange kvinner tar bladet fra munnen.
Hun vil imidlertid gjerne at vi dropper personfikseringen, da den i hennes øyne raskt vil stjele fokus fra den viktige systemkritikken.
– Vi må droppe tanken om at vi hele tiden må krafse i kvinners privatliv. Jeg blir rasende hver gang noen føler de må gå og leke detektiv i stedet for å høre hva den som står frem, faktisk har å si, sier hun, og viser til at mange var mer opptatt av hvem som hadde begått urett, enn hva uretten faktisk gikk ut på. I stedet må vi oppriktig engasjere oss i hverandre, mener Johanne, hvis vi noen gang skal ha håp om å få bukt med problemet.
– Vi må egentlig bare tenke gjennom noe ganske banalt: Hvordan er vi med hverandre – og hvordan passer vi på hverandre?
Les også: Björg var åtte år gammel da hun opplevde marerittet: – Det har ødelagt så mye i livet mitt
Voldtektskultur
Ifølge Johanne bør vi som samfunn starte med å ha en større samtale om hvordan vi er kvinner, hvordan vi er menn og hvordan vi er mot hverandre.
– Den samtalen er veldig interessant, fordi voldtekt er et symptom på en forvrengning mellom kjønnene. Vi lever i et patriarkalsk samfunn hvor menn anses som overlegne, og hvor vi oppdrar barna våre i svært snevre kategorier av hva det vil si å være menneske. Vi lærer jentene at de må være underdanige, de må være underlegne. Samtidig lærer guttene at de må være kampklare, potente, voldelige.
Og voldtekten er en del av den kulturen.
Det er også viktig at vi generelt blir klokere på gjerningsmennene og i større grad forstår hvor voldtekten har sitt utspring, mener Johanne, for det er ikke nødvendigvis en fremmed som hopper ut av buskene en mørk kveld. Snarere tvert imot.
Tall fra det danske Justisdepartementet viser at i flertallet av overgrepene kjenner offeret faktisk gjerningsmannen fra før. Tallene viser også at gjerningsmannen i 38 prosent av de registrerte voldtektene er en nåværende eller tidligere partner, 28 prosent er en fremmed, 13 prosent er en venn eller romkamerat, og i 10 prosent av tilfellene er det en offeret har kjent i mer enn 24 timer.
– En voldtektsmann kan være din beste venn, din kjæreste, din ektemann. For vi er alle en del av voldtektskulturen. Vi er alle en del av en kultur der kvinner forventes å si ja utelukkende gjennom sin tilstedeværelse. Og det forventes at menn alltid lengter etter kvinnen, sier forfatteren.
– Det er synd for kvinnene, men det er også synd for mennene. Det er synd for oss alle at vi er en del av denne voldtektskulturen, fordi den muliggjør overgrep, ja, men også fordi den plasserer oss i noen stereotype bokser og dikterer hvordan vi skal oppføre oss og hvordan vår forståelse av kjønn og kjønnsidentitet skal være.
Må lytte mer
Ifølge Johanne Bille er ikke løsningen å slutte å flørte – som mange har klaget på i debatten – men heller å lese rommet bedre og ikke minst lytte mer til hverandre, mener hun:
– Når man er sammen med andre mennesker, kan det skje misforståelser, og det kan være ulike grenser for hva som er akseptabel oppførsel. Derfor er det så viktig at vi blir flinke til å lytte til andre og ikke tar våre egne grenser for gitt, i den forstand at vi går rundt og tenker at bare fordi grensen vår er her, så er alle andres det også.
– Vi må snakke åpent om hva slags kultur vi alle er en del av. Derfor stiller jeg opp og tar disse samtalene, selv om jeg føler det har store konsekvenser for meg personlig.
Samtalestarter
Forfatterens håp er at boken hennes kan bli en samtalestarter – både for de som selv har opplevd voldtekt på nært hold, men også for de som ikke har det, men som vil forstå.
– Det er viktig at vi øver oss på å forstå at voldtekt er like mangefasettert som alle mulige andre tanker i livet. Voldtekt kan foregå på alle mulige måter og oppleves på alle mulige forskjellige måter. Dette er bare mitt bidrag til det bildet du kan tegne av overgrep, sier hun og forklarer at det er med voldtekt som det er med sorg – den forsvinner ikke med tiden:
– Etter at jeg selv hadde blitt voldtatt, savnet jeg en bok som også dreide seg om en hverdag med en voldtekt i bagasjen. For livet stopper ikke. Men du bærer voldtekten med deg, akkurat som du bærer med deg alle mulige andre ting.
Mer enn et offer
Johanne Bille legger imidlertid spesielt vekt på at livet fortsetter etter et overfall, og at du – selvfølgelig – er mye mer og mye annet enn en person som har blitt voldtatt. Det er også et poeng hun håper flere vil huske:
– En av tingene jeg tenkte om meg selv etter at jeg ble voldtatt, var ordet offer. Jeg tenkte da at hvis du var et offer, kunne du ikke vært noe annet. Da kan du bare være et offer. Men sannheten er at et offer også kan være noe annet samtidig.
Hun pauser – og smiler.
– Å være et offer betyr tross alt «bare» at du har blitt påført smerte. Og det er også det jeg prøver å vise: Jeg kan ha vært utsatt for en voldtekt, men jeg er også en forfatter, programleder, flink i jobben og en god venn. Jeg er et helt menneske, akkurat som bokens Maria er, til tross for det vi har vært gjennom. Og det er viktig å snakke om – og huske på.
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2022, og sist oppdatert 29/09 2022.
