Småbarnsmoren Heidi fikk tarmkreft: - Dette skal du si til en som har fått kreft

(SIDE2):  - Jeg var aller mest redd for at jeg ikke skulle få fullført den viktige oppgaven det er å være mamma, sier den tidligere journalisten Heidi Torkildson Ryste til Side2.

Etter at hun fikk kreft startet hun bloggen heiaheidi, der innlegget «Sommerkroppen 2015» ble lest av 110.000 personer.

I innlegget skriver hun blant annet:

«Slankekuren min heter kreft, den er utrolig effektiv, helt jævlig og anbefales ingen. Å ha så vondt og være så kvalm at du ikke orker å spise, får kiloene til å renne av. Så nå har jeg den vekten jeg drømte om, men jeg fikk en del annet med på kjøpet. Jeg har et 20 cm langt arr midt på magen og jeg har en stomipose på høyre side.»

- Det begynte å komme en del innlegg om sommerkroppen på sosiale medier og for meg som hadde en kropp som ikke fungerte, føltes det utseendefokuset helt absurd. Jeg ville vekke folk litt og få frem at det er hvordan kroppen fungerer som betyr noe og ikke hvordan den ser ut.

Innlegget ble det mest delte dagen etter at Heidi publiserte det.

- Det var folk som takket meg og skrev at «nå skal jeg nyte å gå på stranda med en velfungerende kropp og ikke være opptatt av hvordan den ser ut». Det er den beste tilbakemeldingen jeg kunne fått på det innlegget.

 - Hvordan ville fremtiden deres se ut?

Barna hennes var bare 3 og 5 år da hun fikk diagnosen tarmkreft.

 - Det var jo usikkerheten rundt barnas fremtid som påvirket meg aller sterkest da sjokkbeskjeden kom. Jeg tenkte på hvordan det ville forandre livene deres, om jeg kom til å være syk lenge slik at barndommen deres ble påvirket av dette i stor grad, sier hun og fortsetter:

- I verste fall tenkte jeg at jeg ikke kom til å kunne fullføre den viktige mammajobben, dersom jeg kom til å dø.

Vi snakker med Heidi om den nye boka hennes «Heia Heidi - En bok om å løfte seg selv opp når kreft drar deg ned» og hvorfor det er så viktig å ha gode støttespillere rundt seg som kan hjelpe, avlaste og støtte i en vanskelig tid.

Heidi er gift med Ingebjørn og sammen har de to barn, som nå er 5 og 7 år.

 - Ungene var kanskje de som var aller lettest å forholde seg til som pårørende. De var jo bare seg selv, også fordi de var så små. Vi var usikre på hvordan vi skulle fortelle om at jeg var alvorlig syk, men fikk litt tips fra Kreftforeningen og bestemte oss for å fortelle det på en enkel og ærlig måte, sier hun og forklarer hvordan:

- At jeg hadde en klump i magen , at vi begge kunne være triste og lei oss, men at ingenting var deres feil selv om mamma og pappa endret humør eller hadde en trist dag.

 - Mange av historiene endte med dødsannonse

 - Det er jo helt naturlig at folk rundt kan bli usikre og forsiktige, og også hjelpeløse når man blir alvorlig syk. Kanskje vet man ikke helt hvordan man kan hjelpe eller hva man bør og ikke bør snakke om.

For Heidi var det slik at hun valgte å være åpen om diagnosen nesten fra starten av. Hun opprettet også bloggen Heia Heidi som hun oppdaterte jevnlig, også for å hjelpe de rundt til å forstå hva hun gikk gjennom.

 - Det var en effektiv måte å informere venner og kjente. Jeg hadde behov for å heie på meg selv. Jeg fant lite informasjon der ute om andre med samme diagnose på samme alder som meg. Mange av de historiene jeg leste avsluttet ofte med en dødsannonse, noe som var trist og ikke representativt for den diagnosen jeg hadde fått, så jeg ville at det skulle finnes noe mer oppløftende.

Siden hun fikk diagnosen i 2015 har Heidi vært gjennom stråling, operasjon og 24 uker med cellegift. Den siste kuren fikk hun i september og den siste operasjonen gjennomgikk hun i oktober 2015.

 - Nå er jeg kreftfri og har akkurat begynt å jobbe 100 prosent igjen. Men jeg er fortsatt ikke friskmeldt og har til nå vært på kontroller hver tredje måned. Nå er det kontroll hver femte måned og det tar fortsatt 1 1/2 år før jeg kan kalle meg frisk og kan senke skuldrene helt.

Screen9v2

 - Har aldri fått så mange klemmer

I tiden da hun var syk, var hun glad for å ha venner og familie rundt seg.

For den lille familien på fire var det mye de trengte hjelp til da Heidi ble syk.

 - For en småbarnsfamilie som oss var det nok av ting andre kunne hjelpe til med. Vi fikk hjelp til barnepass, matlaging, handling og masse annen praktisk hjelp. I tillegg til mye varme, omsorg og klemmer.

 - Fortsett å invitere den syke

I boka har hun viet et kapittel til tips om hva andre kan gjøre for den som er alvorlig syk.

- Jeg har forståelse for at mange kan føle det vanskelig og lure på hvordan man best kan hjelpe, sier hun.

- For meg var det god hjelp i at vi fortsatt ble invitert steder, at jeg fortsatt fikk være meg og at vi kunne snakke om de samme tingene som før. Det er jo ikke slik at jeg ikke lenger ville diskutere politikk selv om jeg hadde kreft. Ofte kan det å snakke om noe annet være det frirommet man trenger. Og det er godt å le selv om man er alvorlig syk, sier hun.

 - Er det noe man ikke bør gjøre?

 - Det skal mye til for å tråkke helt feil overfor en som er alvorlig syk. Det er min erfaring. Så jeg vil si at det å ikke gjøre noe, er mest trist. Det å trekke seg helt unna.

I boka har Heidi også noen punkter om andre ting man ikke nødvendigvis trenger å gjøre, som å fortelle om et familiemedlem som døde av kreft, fortelle den som er syk at du vet akkurat hvordan vedkommende har det og at det fort kan bli mye blomster i stua, som til slutt minner om en begravelse.

 - Blomster er ment som noe hyggelig og det er jo bare godt ment, men det er så mye annet som er mer meningsfullt. Som ullsokkene jeg fikk av en venninne eller te, neglelakk, champagne eller sjokolade.

 - Inviter på middag eller kaffe

 - Hva er det beste man kan gjøre?

 - Kjøp en handlepose med det beste vennen din vet, inviter på middag eller en kaffe, tilby deg å være barnevakt eller skriv et brev -  gjerne om andre temaer enn sykdom.

 - Har du noen råd til den som plutselig blir alvorlig syk?

 - Det er et sjokk, gi deg selv tid til å bearbeide den beskjeden du har fått. Legg vekk andre bekymringer og konsentrer deg om hovedjobben din, som er behandlingen. Tenk på deg selv og hva som er riktig for deg og de rundt deg. Still de spørsmålene du har til legene, skriv dem gjerne ned på forhånd, og ha gjerne med deg noen til lege eller sykehus, slik at dere er to som kan få med dere informasjonen.  Man er gjerne litt omtåket og det kan være vanskelig å fokusere, så det å ta opp samtaler eller ha meg seg noen kan være en god hjelp. Alle bearbeider og reagerer ulikt på en slik beskjed selvsagt, men for meg hjalp det å være åpen med de rundt meg.

Screen9v2

Screen9v2

LES OGSÅ: Jonn-Idar har MS og kreft