Slik lurer hevntankene deg

(SIDE2): Vi har alle kjent på følelsen av hevnlyst. Da noen ertet deg på ungdomsskolen. Da kjæresten viste seg å være en dust. Da barnet ditt kom gråtende hjem etter å ha blitt plaget på skoleveien.

Du sverger hevn. Sannsynligvis gjennomfører du den ikke, men tanken om hevn fortsetter likevel å surre i hodet.

Denne uken har den norske filmen «Hevn» premiere. Her får vi møte en kvinne som skal hevne seg etter en enorm krenkelse.

Les også: «Hevn»: - Det er bare menneskelig å hevne seg

Hva er egentlig hevn? Hvorfor oppstår disse tankene? Vi har fått hjelp av en psykologspesialist og en filosof til å bli litt klokere på temaet.

Ubalanse som må rettes opp

- Hevn er en handling der en ønsker å påføre noen fysisk eller psykologisk skade fordi en selv har blitt skadet av den andre, sier Eva Therese Næss, universitetslektor og psykologspesialist ved Institutt for psykologi Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.

Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen, påpeker at rettferdighet er viktig for mennesker.

- Når noen gjør noe moralsk galt mot oss, eller for så vidt mot noen vi bryr oss om, skapes en ubalanse, som så må rettes opp igjen. En måte å skape balanse i det moralske regnskapet, er ved å ta igjen, sier han.

En feilslutning

Næss forteller at hevnfølelsen - troen på at vi får det bedre etter å ha hevnet oss - er en feilslutning.

- Mange undersøker har vist at en slik katarsismodell ikke fungerer i praksis. Vi er ikke trykk-kokere som må slippe ut litt steam for å ikke koke over, sier hun.

Jo mer sinne vi uttrykker, jo mer sinte blir vi. Dette gjør at vi ikke klarer å stoppe å tenke på hendelsen, og vi får ikke håndtert situasjonen på en sunn måte.

- Dersom en klarer å få tankene på noe annet, vurdere situasjonen og den andre fra litt flere perspektiver, da reduseres også sinnet på kort og lang sikt, sier Næss.

En naturlig følelse

Gamlund sier at følelser som harme og indignasjon er naturlige å få når man opplever urettferdighet.

- Faren ligger ikke i å føle harme eller indignasjon som sådan, hvilket ofte er på sin plass, men i å la seg dominere av disse følelsene på en måte som får en til å handle irrasjonelt på grunnlag av dem, sier han.

Han mener at det er flere situasjoner som kan skape disse følelsene:

- Alt fra at noen sprer ondsinnede rykter om oss, til mer alvorlige krenkelser og skadelige handlinger, sier han.

Vil betale tilbake med samme mynt

Ifølge Næss er det ikke helt tilfeldig hvem som oftest føler seg hevnlystne.

- Undersøkelser gjort på personlighetstrekk viser at personer som skårer høyt på narsissisme, personer som skårer høyt på fiendtlighet og mistenksomhet overfor andres intensjoner, i større grad planlegger hevn når de føler seg krenket, sier hun.

Det er også avhengig av erfaringene man har og kulturen man lever i.

- Det er knyttet til ønske om å få justert sin verdi etter at andre har tråkket på den, sier hun, og poengterer at dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i.

Hun trekker fram et eksempel om at en kollega tydelig viser uenighet eller misnøye med noe du sier i et jobbmøte.

- Når denne personen tar ordet, er det veldig fristene å ikke vise støtte eller interesse for det denne sier. Vi hevner oss med å «betale tilbake med samme mynt», sier hun.

Tabubelagt

Hevntankene våre er noe vi gjerne holder for oss selv. Vi vil ikke fortelle at vi har tenkt på hevn over barnets klassekamerater eller kollegene våre. Er hevn noe vi helst ikke snakker om?

- Hevn er nok ganske tabubelagt, ja. Det forbindes gjerne med primitive følelser som vi bør søke å unngå. Tilgivelse blir derimot betraktet som et høyverdig ideal vi bør etterstrebe, sier Gamlund.

Han mener at vi ser mer opp til de som tilgir enn til de som hater og søker hevn.

- Det er antagelig fordi den som tilgir er i stand til å overkomme sin harme og på den måten viser karakterstyrke, mens den hatefulle lar seg dominere av sine harme på en måte som kanskje uttrykker karaktersvakhet, sier han.

Andre taper

Å utføre hevn gir sjelden gode resultater, og ofte glemmer man at andre også kan bli skadelidende.

- Noen ganger blir dette så viktig for oss at andre forhold taper, for eksempel i barnefordelingssaker. Partnere er så opptatt av å ta hverandre at de ikke ser at de gjør situasjonen mye verre, og at barna lider, sier hun.

Da er det bedre å løse problemet på en annen måte enn å hevne seg.

- Hvis en klarer å se at det er dette en trenger å få til, kan andre metoder vise seg bedre, noe som en for eksempel forsøker å gjøre gjennom konfliktrådene: Å få rettferdighet, men uten at den andre parten blir skadelidende, sier Næss.