Hannes tatovering har en helt spesiell funksjon

Det var på et foredrag om rus og selvskading i 2020 Hanne Lunde (58) fikk aha-opplevelsen som gjorde at hun bestemte seg en gang for alle.

– Jeg forsto plutselig at det var selvskading jeg hadde holdt på med. Rusen var en falsk trygghet. Jeg reiste meg midt i foredraget og dro hjem, for jeg kjente meg nesten uvel. Fra det øyeblikket har jeg aldri ruset meg igjen.

Den neste aha-opplevelsen kom da hun forsto at hun kunne være en ressurs for andre.

– Å få hjelp har vært godt, men det er ingenting som slår det å få kunne gi noe tilbake. Å bidra til at andre skal få oppleve det samme som meg, smiler hun.

Nå brenner hun for å skape trygge fellesskap gjennom stiftelsen Medvandrerne, ute i naturen. Spesielt viktig for henne er damegruppa Naturens kvinner. Den leder hun sammen med andre kvinner, både med og uten rusbakgrunn. Flere av dem har ekspedisjonserfaring.

– Det er sterke, flotte kvinner. Flere av dem ville ellers ikke blitt med ut på tur. De setter pris på det å kunne føle seg trygg sammen med andre, for det har de kanskje aldri opplevd. Å være i et fellesskap der man vil hverandre vel er noe helt nytt, forteller hun.

Frosset ut av fellesskapet

Hanne vokste opp på bygda ved Oslofjorden i landlige omgivelser. Hun beskriver oppveksten med mor, far og to småbrødre som ganske gjennomsnittlig.

– Pappa var mye bortreist gjennom jobben, så det ble tøft for mamma. Jeg var veldig aktiv og eventyrlysten og var både høyt og lavt, sier hun.

Etter hvert ble det også mer turbulent hjemme. Det endte med at foreldrene ble separert for en periode.

– Det var selvfølgelig tøft. Jeg var en pappajente og hadde reist mye rundt med pappa og brødrene mine og hoppet på ski frem til jeg var 14. Det var ikke så vanlig at jenter gjorde det den gangen, men jeg var ute etter spenning.

Les også: 

Sofie gjorde voksenrådet til skamme: – Ikke tro på å sette barn i bås

Skolekorpset var også viktig for henne, her spilte hun helt fra andre klasse til hun var 19.

– Jeg har alltid vært glad i musikk. Og det var viktig for at jeg utviklet selvstendighet og disiplin.

Hun var glad i naturen og elsket speideren. Det var spesielt i naturen hun fant et fellesskap med andre.

– Jeg hadde alltid problemer med å sitte rolig. Det gikk likevel greit på skolen, helt til jeg fikk en konflikt med et par av jentene i klassen. Da ble jeg frosset ut av alle jentene. Det var fellesskapet jeg opplevde i speideren som fikk meg gjennom det, forteller hun.

Tilflukt i rusen

I løpet av ungdommen ble Hanne stadig mer rebelsk.

– Jeg kunne stikke av om nettene. Det er tungt å tenke på hva jeg utsatte mamma for i den tiden, sier hun.

Rusen ble introdusert for henne da hun var 19, i form av amfetamin.

– Det ga meg en indre ro. I starten forsterket det positive følelser, og det gjorde at jeg søkte tilflukt i den rusen stadig oftere.

Så havnet hun i en destruktiv relasjon. Det første barnet deres døde i krybbedød.

– Det var mye svik og smerte, og jeg dro meg selv stadig lenger ned. Rusen ble alt annet enn frihet. I stedet fanget den meg, sier hun.

Hun klarte å gjøre forholdet slutt mens han satt inne, men fant seg en ny mann. Sammen fikk de Hannes yngste sønn.

– Da så jeg at jeg ikke klarte det. Jeg ba barnevernet overta ansvaret. Det er det tøffeste valget jeg har tatt, sier hun alvorlig.

Det å innse at hun ikke kunne ta seg av sitt eget barn, rystet Hanne i grunnvollene. Hun la seg inn til utredning, i håp om å en dag kunne få omsorgen tilbake.

– Jeg måtte finne ut av hvem jeg selv var. Jeg hadde jo brukt mye av livet til å flykte fra det.

Men det skulle ta 16 år før jeg klarte det.

Fant tilbake til speiderjenta

For å finne veien tilbake, måtte det en kursendring til. Etter 18 år med destruktivt samliv, døde Hannes daværende samboer i 2019. Han var også rusmisbruker.

– Det var som å slippe fri. Uten ham kunne jeg endelig finne meg selv igjen, sier hun.

Gjennom Kirkens Bymisjon hadde hun i løpet av et tidligere soningsopphold kommet i kontakt med damegruppa fra organisasjonen Veien tilbake. De inviterte henne med på nettverkssamling.

– Det var en helt ny opplevelse å ha det hyggelig sammen med folk som hadde de samme erfaringene som meg, men uten å ruse seg. Jeg ble så inspirert at jeg begynte å trene med dem.

Så ble hun invitert med Medvandrerne på en tidagers tur til Rondane.

– Jeg var ganske syk, men jeg klarte det. Og det endret alt. Da fant jeg tilbake til den speiderjenta jeg hadde savnet. Det er livet før og etter Rondane. De tunge tingene la jeg igjen i fjellene der oppe. Alt jeg følte jeg ikke klarte. De ble til ting jeg klarte.

– Da jeg dro, følte jeg meg svak. Da jeg kom ned igjen, følte jeg meg sterk. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke min opplevelse av mestring til å gi andre det samme.

Da hun kom ned igjen fra fjellene, tok hun en tatovering. Hun trekker opp genseren og viser meg den. Et kompass.

– Hvis jeg er i tvil om retningen, ser jeg på den.

Hun smiler stolt. I 2024 var Hanne selv med og la til rette for tur til Rondane.

– Det sier litt om utviklingen jeg har hatt. Å gå fra å være deltager til å være med som ekspedisjonsleder på fem år!

Naturens kvinner

Det Hanne opplevde på barneskolen med de andre jentene har satt dype spor. Derfor har det vært viktig for Hanne med et kvinnefellesskap.

– Jeg ble utfordret av Are Lerstein, grunnlegger av Medvandrerne, til å starte opp et tilbud for damer. Jeg svarte at det var vel det siste jeg skulle gjøre, jeg som ikke stolte på andre damer. Men han mente at det var nettopp derfor jeg skulle gjøre det. Og selvfølgelig hadde han rett, smiler hun.

Hun startet med å arrangere rideleir for damer. Siden har de arrangert overnattingsturer og en vintertur. Planlegging og nettverksbygging skjer gjennom gruppen på Facebook.

Noe av det beste er tilbakemeldingene hun får fra de andre damene.

– Det er blant annet utrygge forhold til menn som gjør at slike kvinnefellesskap trengs. Men de fleste føler seg også utrygge på andre kvinner. Det er en fin arena for å bygge opp en følelse av fellesskap, å venne seg til at det kan være trygt å være sammen med andre, sier hun.

I vinter- og påskeferien selger de kaffe og vafler til skituristene på Minnestølen i Holsfjellet, noe som har vært en stor suksess de siste årene.

– Det er så mange ressurser i gruppa, og vi lærer hele tiden av hverandre. Det er noe av det verdifulle med et fellesskap.

Femudløpet

Nå er Hanne lokallagsleder for Medvandrerne i Hallingdal og tar folk med på tur hver uke. Hun har blitt en stor ressurs for Flå kommune. De siste tre årene har hun blant annet sittet i rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I år ble hun bedt av ordføreren om å holde årets 17. mai-tale, i anledning Friluftslivets år.

– Det var en ære å bli spurt, og jeg sa selvfølgelig ja med en gang. Jeg liker å være engasjert, spesielt rundt dette med psykisk helse. Det er rørende å oppleve støtte fra lokalsamfunnet mitt.

Leserne forteller

Legebesøket avslørte eksens hemmelighet: – Det var et sjokk

Hanne er også en av ildsjelene som er med som frivillig under Femundløpet. Første gang hun var med var i 2019. Læringskurven var bratt, men det var en livsendrende opplevelse.

– Det er noe av det beste og morsomste jeg er med på. Jeg er jo et hundemenneske, så det er perfekt for meg, smiler hun.

Hvert år er mellom 40 og 50 medvandrere med, og løpet kunne ikke vært arrangert uten dem. I år vant de Femundløpets Frivilligpris for sin stabile innsats.

– Jeg blir alltid rørt når jeg snakker om det. Fra å være rusavhengig til å klare å ta ansvar for et sjekkpunkt, og i tillegg ta imot andre nye deltagere, er en stor forskjell. Fra å være redd, til å tørre å være en ressurs for andre. Mange begynner å tro på seg selv igjen der ute i minusgradene, sier hun.

Følt meg sett og hørt

Hos Medvandrerne fikk Hanne tilliten hun trengte for å få troen tilbake på seg selv.

– Det viktigste er at jeg har følt meg sett og hørt. Og at noen har turt å stole på meg. Gitt meg ansvar og respekt. Jeg har vokst utrolig på oppgaven. Jeg har gradvis bygget opp ressursene mine og blitt sterkere gjennom mine medmennesker. Det gjør at jeg ønsker å gi tilbake det jeg selv har fått.

Fellesskapet med sine likepersoner er noe hun setter ekstra stor pris på.

– Det er stor forskjell på om man har levd et liv i rus eller ikke, vi forstår hverandre på et nivå som ingen andre kan. Det er viktig å vise et praktisk eksempel slik at andre kan se at det er mulig å få et nytt liv. Sammen kan vi støtte hverandre. Det er ikke meningen at vi mennesker skal være alene, sier hun.

Hun er aktiv i arbeidet mot rus også gjennom foredragene sine. Et av dem skal hun holde på Rusforums fagdager i desember. I vinter tok hun eksamen ved erfaringskonsulentstudiet ved KBT Fagskole (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling). Praksisen gjennomførte hun blant annet ved Frankmotunet, hvor det satses på å bygge mestring gjennom naturen.

– Det var nervepirrende å sette seg på skolebenken igjen, men jeg er desto mer stolt over å ha gjennomført. Nå har jeg søkt meg inn på Sosialt entreprenørskap og håper å få nye verktøy å sette ut i livet, smiler hun.

Setter pris på hverdagen

Alle årene med rus har gjort at hun setter pris på de små tingene i livet. Som i virkeligheten er de største.

– Det er ingenting som slår det å være fri. Fri til å kunne dra hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg setter så stor pris på livet både når det går opp og ned. Alt jeg trenger er mine nærmeste venner og familien min. Og kanskje først og fremst hunden min Vesla, som betyr alt for meg. Jeg har lært meg å virkelig sette pris på de hverdagslige samtalene, sier hun.

De tunge dagene er der fortsatt, men hun vet at det er forbigående. Og hun har mange gode opplevelser å løfte seg på.

– Noe av det beste i livet er når jeg klarer å finne gode stunder med meg og Vesla ute i naturen. Noen ganger er det en kamp, men å ta på seg smilet, skoene og gå ut døra angrer jeg aldri på.

Hun gleder seg over tilværelsen og sine to barnebarn.

– Jeg har hatt god kontakt med de tre barna mine hele veien. Det er min store velsignelse. Jeg er utrolig stolt over å se dem leve livene sine, og at de har det bra.

– Jeg har også et godt forhold til mamma og pappa. Det er godt å vise dem at jeg er på en god plass i livet. Jeg vet at både barna mine og foreldrene mine er stolte over jobben jeg har gjort, og fortsatt gjør. Så jeg er veldig takknemlig for livet jeg har nå, sier hun og smiler.