Martine (25): - Jeg tenkte aldri at det var min skyld at mamma rusa seg, men det ble min jobb å få henne til å slutte

(SIDE2): Sommeren før hun skulle begynne i femte klasse, flyttet Martine Kihle Dalsrud i fosterhjem.

 - Da hadde jeg bodd sammen med mamma i ti år, sier hun til Side2.

Dette er historien om Martine, som er oppvokst med både en mor og en far som var rusmisbrukere.

- Jeg skjønte nok at hjemmet mitt ikke var som alle andres

Moren og faren til Martine var ungdomskjærester og ble foreldre da de var 19 år. De røykte allerede hasj før Martine ble født og senere gikk de over på tyngre stoffer.

 - Mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var rundt to år. Jeg ble boende sammen med mamma, og da jeg var seks år flyttet vi begge to til Tyrili.

Tyrilistiftelsen er i dag et av Norges største behandlingstilbud for mennesker med rusmiddelproblemer.

 - Før vi flyttet til Tyrili, husker jeg ikke så veldig mye. Jeg gikk i barnehagen og jeg skjønte nok at hjemmet mitt ikke var som alle andres hjem, men jeg skjønte ikke at mamma eller pappa ruset seg.

Det hun derimot husker, er en kjærlig mor og far. Selv om hun bodde med moren, traff hun faren ofte, og de to foreldrene hadde god kontakt.

Stresset mye

Martine husker også at det ofte var litt kaotisk hjemme hos henne.

 - Det var ikke noe særlig bråk, men det var mye som skjedde, og jeg husker at mamma ofte stresset en del. Hun prøvde nok sitt beste for å få til en normal hverdag, med struktur, orden og rutiner -  uten at hun klarte det, forteller hun.

Varslet barnevernet

I barnehagen trodde de først at moren til Martine var en ung mor som strevde.

 - Jeg ble ofte levert og hentet for sent, hadde nok ikke alltid de klærne jeg trengte og mammas humør var varierende. Noen ganger kom det venner av mamma som de i barnehagen ikke kjente, for å hente meg uten at verken jeg eller de i barnehagen var forberedt på det.

Barnehagen varslet barnevernet og moren fikk litt økonomisk støtte og foreldreveiledning. Det ble allikevel aldri avdekket at det var rus inne i bildet.

- En dag ble jeg bare aldri hentet i barnehagen

På denne tiden brukte moren til Martine sterkere stoffer, som amfetamin,  og i tillegg hadde hun mye angst og led av depresjoner.

 - Etter at jeg en dag ikke ble hentet i barnehagen, ble det slått alarm og alle kort ble lagt på bordet. Jeg tror det var en lettelse for mamma at noen så hvordan vi hadde det. Nå skulle vi få hjelp.

Mor og datter kom til Tyrili og bodde sammen i en egen leilighet frem til Martine gikk i fjerde klasse.

 - Det var først da vi kom til Tyrili at jeg skjønte at mamma og pappa hadde et rusproblem. Jeg husker at jeg var mye sint på rusen, men ikke på mamma eller pappa. Et av mine første spørsmål etter at jeg skjønte at de hadde et rusproblem var «Hvem var det som fant opp narkotika?»

LES OGSÅ: Psykiater:  - Barna sier jo ikke «mamma er så dritings at hun ikke kan smøre matpakke»

 - Jeg var redd hun skulle oppføre seg rart

Livet på et behandlingssenter beskriver hun som både godt og vondt.

 - I denne tiden fikk jeg ikke se pappa. Det var veldig sårt. Han ruset seg fortsatt og det var vanskelig å forstå at jeg da ikke kunne få treffe ham. Mamma var rusfri i lange perioder og vi hadde det veldig fint. Men så kom det perioder hvor hun ruset seg igjen, og jeg ble naturlig nok skuffa. Det betydde at jeg ikke fikk se mamma.  Kanskje var jeg da uten mamma på Tyrili eller jeg ble sendt til mormor en helg, dersom det ikke var noen på Tyrili som kunne passe på meg.

Martine så også andre familier og mennesker som strevde da hun bodde på Tyrili. Noen ganger ble mennesker borte og kom aldri igjen, noen ganger havnet de i fengsel og noen ganger døde de.

 - Jeg tenkte nok på mange måter at jeg også var heldig. For det kunne jo vært så mye verre. Jeg ble også ganske god til å skape relasjoner ved å bo med så mange mennesker rundt meg, men relasjonene var ofte kortvarige og ble brutt, forteller hun.

Kunne være flaut på skolen

På skolen hadde Martine det bra. Hun hadde en bestevenninne som ofte var med henne hjem til Tyrili. Alle på skolen kjente til hennes historie og visste hvor hun bodde.

 - Jeg opplevde ikke mobbing og hadde venner på skolen. Mange av vennene var også med meg til Tyrili. Men det er klart det var ting i skolesammenheng som kunne være flaut. Jeg kunne grue meg til mamma skulle komme på skoleavslutninger. Jeg var redd hun skulle oppføre seg rart, at andre foreldre skulle se på henne at hun var rusmisbruker. Det resulterte i at jeg ikke alltid inviterte henne, etter at jeg flyttet i fosterhjem.

 - Mamma skulle bare ta en cider

Gradvis begynte moren til Martine å ruse seg mer og mer, og en kveld dro hun fra Tyrili og tok med seg Martine på pub.

 - Mamma skulle bare ta en cider, men en ble til mange og det endte med at vi overnattet hos tanten min og aldri dro tilbake til Tyrili, sier hun, og fortsetter:

 - Der eskalerte rusmisbruket, og nå var jeg så stor at jeg oppfattet mer av situasjonen. Det var noen kaotiske måneder og jeg var mest redd fordi jeg ikke visste hva som kom til å skje. Mamma og tanten min pratet mye voksenprat, og jeg og kusinen min var for det meste ute av leiligheten og lekte. Jeg husker at jeg var mest redd fordi alt var så usikkert og utrygt.

 - Plutselig ble jeg hentet på skolen

I mellomtiden var barnevernsaken til Martine avsluttet, fordi det hadde gått så bra med moren til Martine den siste tiden - før hun plutselig dro fra Tyrili.

 - Det var nok derfor det tok litt tid før barnevernet kom på banen igjen. De måtte opprette en ny sak og så plutselig en dag ble jeg bare hentet på skolen.

Voksne hun ikke kjente ventet på Martine etter siste skoletime og hun ble tatt med til en institusjon.

 - Det var en skremmende opplevelse. Jeg ville jo bare bo hos mamma, selv om jeg nok egentlig skjønte at det ikke var mulig.

Flyttet til et fosterhjem

Begge foreldrene ruset seg nå mer og mer og på stadig tyngre stoffer. Snart ble hun plassert i fosterhjem. Hun hadde allikevel samvær med begge foreldrene sine.

 - Pappa døde da jeg gikk i 7. klasse. Da hadde han akkurat vært i behandling og det var nytt for meg å ha en rusfri far. Men så døde han av kreft rett etterpå. Det var helt forferdelig, men heldigvis klarte mamma å være stabil og trygg i denne perioden. Det var på en måte helt nytt for meg, at mamma var sterk for meg. Det føltes godt.

Fikk ikke lov å treffe moren

Det tok allikevel ikke så lang tid før moren til Martine var tilbake i rusens verden, og nå hadde hun ikke et sted å bo.

 - Jeg fikk ikke lov å treffe henne, men uten at fosterforeldrene mine visste det, traff jeg henne likevel. Jeg hadde behov for å se hvordan hun hadde det, jeg ville passe på henne, så jeg hadde kontakt med henne på telefon og oppsøkte henne på steder jeg visste at hun oppholdt seg.

Martine forteller at hun hadde et sterkt behov for å være der for moren sin i denne tiden, særlig nå når hun ikke fikk se henne og ikke hadde kontroll på hvordan hun hadde det.

 - Det var vondt å se henne slik. Hun så ikke frisk ut og det var vanskelig å se at hun hadde det så dårlig. Vi to har alltid hatt et sterkt bånd, og på mange måter har jeg vært den som har passet på mamma. Jeg har vært hennes mamma emosjonelt, og det var frustrerende å måtte ha denne avstanden vi nå hadde, forteller hun.

- Jeg var konstant bekymra for mamma

Da Martine ble myndig, flyttet hun ut fra fosterhjemmet sitt og begynte på Folkehøgskole.

 - Da skulle jeg plutselig selv sette grenser. Jeg skulle ta mine egne valg, og det var en overgang i forbindelse med kontakten med mamma også. Alle avgjørelser var jo blitt tatt av barnevernet tidligere, og nå måtte jeg selv finne ut av hvordan jeg skulle sette grenser for meg selv.

Martine beskriver de første årene etter at hun flyttet hjemmefra som de aller vanskeligste.

 - Jeg var konstant bekymra for mamma, jeg klarte ikke å skjerme meg fra henne og prøvde ofte å oppsøke henne for å ta henne med meg hjem.

Noe hun også gjorde ved et par anledninger. Hun ville hjelpe moren og så det som sin oppgave å passe på henne.

 - Jeg har aldri tenkt at det var min skyld at hun rusa seg, men nå ble det min jobb å få henne til å slutte med rus. Jeg ble som en detektiv og dersom hun var i behandling, men ikke klarte å holde seg rusfri, klandra jeg meg selv. Jeg tenkte at jeg burde sett tegnene.

 - En fantastisk person med fin personlighet

Siden har moren til Martine hatt perioder hvor hun har vært rusfri, men også perioder igjen hvor rusen har tatt overhånd.

 - Akkurat nå er mamma rusfri og det er godt å være sammen med henne. På et tidspunkt bestemte jeg meg for ikke å ha forhåpninger om at hun skal holde seg rusfri, men heller sette pris på de stundene vi har sammen, sier Martine.

Sammen går de turer, tar en kaffe, snakker om livet og bare er sammen.

 - Mamma er jo ikke bare en rusavhengig mamma. Hun er en fantastisk person med en fin personlighet. Jeg har aldri tvilt på at hun er glad i meg. Når hun nå er rusfri, klarer hun også å være en mamma for meg. Vi snakker åpent sammen, og hun spør hvordan jeg har det. Det er en god følelse å kjenne på.

 - Aldri tillatt meg å være sint på mamma

Martine forteller at hun kanskje hadde hatt godt av å være litt mer sint, men hun har ikke tillatt seg å kjenne på følelsen.

 - Mamma har ofte sagt: «Du har all grunn til å være sint på meg». Men det har jeg aldri tillatt meg. For jeg vet jo at mamma er klar over at hun ikke har klart å ta vare på meg slik hun skulle ha gjort. Dessuten har jeg hatt en frykt for hva det kan føre til. Jeg tror jo at hun vet hva det har gjort med meg, men å virkelig skulle ta det innover seg... det kan være veldig vanskelig. Det har jeg aldri tatt sjansen på.

Martine kunne allikevel være sint på rusen.

  - Jeg har på en måte hele tiden konkurrerte med rusen, rusen var viktigere enn meg. Enkelte ganger når mamma valgte rusen, så tenkte jeg at jeg ikke var viktig nok eller betydde nok, selv om jeg egentlig visste at det ikke stemte. Men jeg ble taperen, for rusen var viktigst.

Martine og moren har alltid hatt et åpent forhold og moren har alltid svart på det Martine har lurt på omkring barndommen og rusen. Og hun har alltid vist mye kjærlighet.

  - Selv om hun har gitt meg mye sorg og smerte, så har hun også gitt meg mye kjærlighet og omsorg opp gjennom oppveksten min.

Søker kontroll

I voksen alder kan Martine kjenne på at hun ofte søker kontroll i situasjoner. Hun liker ikke uforutsigbarhet og kjenner ofte på stemninger.

 - Hvis jeg møter nye mennesker eller går inn i et rom, så skanner jeg ofte rommet og kjenner på hvordan stemningen er. Jeg er også var på andres humør, og dersom kjæresten min er bittelitt irritert kan jeg fort lure på om det er noe galt. Jeg har jo i oppveksten ofte måttet tilpasse meg humøret til foreldrene mine, så det er kanskje ikke så rart.

 - Ikke sulten og trist hele tiden

Skam og frykt er følelser hun også kjenner, men skammen har hun kjent mest på i voksen alder.

- Jeg tror jeg var et veldig snilt barn og jeg var alltid var på mammas humør og følelser. Jeg ville ikke at mamma skulle bli sliten eller lei seg.

Hun legger til:

 - Som ungdom og voksen har jeg kjent på skam. Jeg har tenkt på hva folk tenker om meg, som er oppvokst delvis i fosterhjem, og med rusavhengige foreldre. Jeg har jo valgt å være åpen om oppveksten min, men jeg kan ta meg i å unngå samtaler om familie- og oppvekst med mennesker som ikke kjenner meg så godt. Mest er det nok for å skåne de jeg prater med. Og noen ganger orker jeg bare ikke fokus på det.

For Martine er det viktig å få fram at det ikke bare har vært trist og leit, på tross av en historie som for de fleste kan virke ganske overveldende.

 - Mye har selvsagt vært dritt, det har vært trist og vanskelig. Men det er jo ikke slik at jeg har sittet i et hjørne sulten og trist hele tiden. Dessuten må vi ikke glemme at selv om man har foreldre som er rusmisbrukere så er dette mennesker med personlighet, som er morsomme og som kan vise kjærlighet.

 - Noen vil prate om hunden sin

Nå er Martine lærerstudent på siste året og jobber også frivillig i organisasjonen Barn av rusmisbrukere.

 - Bar-snakk er for barn av rusmisbrukere i alle aldre, men de fleste som tar kontakt med oss er nok mellom 13 og 23 år, sier hun.

For Martine føles det godt å bruke erfaringen sin til noe positivt.

 - Ofte trenger de som ringer bare noen som lytter. Kanskje vil de ikke snakke om det som er vanskelig, men om hunden sin, om skolen og hva de gjør i fritiden. Etter hvert når man kanskje har fått en relasjon, kan det hende at de vil snakke om vanskeligere ting. Hvis det faller seg naturlig kan jeg også si noe om at jeg gjenkjenner noe av det de snakker om.

Martine forteller at mange av de hun snakker med tror de er de eneste i verden som har det så trist og vanskelig og føler seg veldig alene.

 - Det er en hjelp i seg selv å vite at følelsene de har er normale. Dessuten  er det viktig å gi håp. Håp om at det kan bli bedre. Selv om ting er vanskelig nå, så trenger det ikke å være slik for alltid.