Har fått nok: – Slutt å gjøre dette på treningssenteret

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Hørt på treningssenteret mange, mange ganger:

«Unnskyld, men kan jeg gi deg et godt råd?».

Et ansikt med et overbærende smil er 20-30 centimeter fra mitt. Det er for langt inne i intimsonen når man helst ikke vil dele svettelukten eller det sure treningshumøret sitt med andre mennesker. Når man helst vil være i fred med podkasten sin.

Jeg rekker ikke å svare. Spørsmålet er retorisk.

«Det var bare fordi jeg la merke til løfteteknikken din, og hvis jeg får lov, så vil jeg bare vise deg hvordan du får mye mer ut av øvelsen?».

Her er det jo vanskelig å si nei. Den som spør, gjør det jo av sitt gode hjerte. Eller hva?

Slutt med det!

Men på den andre siden er det grenseoverskridende – og kanskje til og med litt innbilsk – å gå bort til andre mennesker og tro at de akkurat står der og mangler de gode rådene dine.

Jeg går jo liksom ikke uoppfordret bort til folk og retter grammatikken deres eller andre ting som ligger innenfor mitt kompetanseområde.

Da jeg ennå ikke hadde blitt et «perimenopause-monster», så smilte jeg til den selvutnevnte instruktøren mens vedkommende gikk gjennom forskjellige øvelser. Jeg smilte til og med og sa «å, takk», og «det skal jeg sannelig huske».

Men vet du hva? Slutt med det!

Jeg har gjennom mange års irriterende erfaring lært å kjenne igjen disse treningssenterets «buffe» «besserwisser-betjenter», og da prøver jeg å innhylle meg i en slags svart «gå vekk»-energi.

Nærmer de seg likevel, så legger jeg ansiktet mitt i psykopatfolder og stirrer dem ned til de finner en annen rute enn bort til meg.

Jeg er jo fullt klar over at treningsteknikken min ikke hviler på annet enn min egen magefølelse. For meg er trening bare noe man må tvinge seg selv til – og det virker når man har svettet gjennom blusen, og de større muskelgruppene stivner av melkesyre og får kjørt seg.

«Trener for å kunne spise mer sjokolade»

Jeg trener for å kunne spise mer sjokolade og for å holde osteoporosen på avstand. Jeg gjør det fordi jeg føler meg sunnere og gladere – etterpå!

Jeg har aldri «nørdet» med det, men vet du hva? Jeg har gjort det minst tre-fire ganger i uka i tjue år, og jeg har aldri hatt en eneste treningsskade. 

Det er en middelmådig treningsteknikk som ikke gir en OL-medalje eller en treningsinfluenserkarriere, men til gjengjeld holder den i lengden. Treningen min er så enkel og vanepreget at jeg faktisk får den gjort.

Ofte må jeg også vente lenge på en maskin på treningssenteret, fordi det sitter et menneske og ser på mobiltelefonen sin i den.

Jeg hører at det handler om at trenden akkurat nå er at man skal hvile lenge mellom tunge løft – og at man absolutt bare skal ta én muskelgruppe per treningsøkt.

«Kunne ikke falt meg inn»

Jeg har ikke som mål å bli ekspert på hvordan man får store muskler og et sunt kretsløp, men jeg har bare uhyre vanskelig for å tro at det skjer ved å løfte noe noenlunde tungt to ganger, se på sosiale medier i ti minutter, løfte én gang og så snakke med vennen sin, fortsatt sittende i maskinen, i ti minutter.

Stikker jeg det svette ansiktet mitt ned til deres og spør om de vil ha et godt råd? Det kunne aldri ha falt meg inn. Men jeg kunne drømt om at de ville flytte seg fra maskinen mens de restituerte etter løftet.

På den måten kan vi, de asosiale, gamle vanetrenerne, få lov til å kampsvette og komme oss ut av lokalet igjen. Gjerne så raskt som mulig.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.