ida fikk hjerneslag

En morgen klarte ikke mamma å vekke Ida

Ida er en glad og aktiv 16-åring med kjæreste og flere gode venner. En sommerdag finner mamma henne livløs i sengen. Hun prøver å få datteren til å våkne, men klarer det ikke.

HJEMME HOS MAMMA: Ida bor sammen med kjæresten sin i Bergen, men det er alltid godt å komme hjem til foreldrene i Son.
HJEMME HOS MAMMA: Ida bor sammen med kjæresten sin i Bergen, men det er alltid godt å komme hjem til foreldrene i Son. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Publisert

6. juni 2015: Inge Vermeulen sitter og luker i hagen utenfor huset deres i Son, hvor hun har oppdratt fire barn. Inge har vært hjemmeværende under barnas oppvekst. Ida er 16 år og nest yngst. Inge har gledet seg over hvordan Ida har blomstret den siste tiden. Det er ikke bare enkelt å være tenåring og Ida har hatt litt vanskeligheter med å tilpasse seg. Men nå har hun fått både kjæreste og gode venner. Inge sender en tekstmelding til Ida.

«Kan du gå en tur med hunden?» skriver hun.

Det er bare et par timer siden Ida kom inn på kjøkkenet med dynen rundt seg, akkurat som hun pleier, og sa med irritasjon i stemmen:

«Har du ikke vasket den sorte buksen min?»

Hun har planer om å se på fotballkamp med kjæresten, og går på rommet for å lese en bok før de skal treffes.

Inge kikker opp på himmelen, og ser at det kommer til å bli uvær. Hun kaster et blikk på telefonen sin, og stusser litt over at Ida ikke svarer. Kanskje hun er i dusjen? Hun skynder seg å bli ferdig med lukingen og går inn. Mobilen legger hun på kjøkkenet. Det er ikke uvanlig at Ida er på rommet og holder på med sitt, men i og med at Inge aldri fikk noe svar på meldingen, kikker hun inn til henne.

Ida ligger på sengen med boken i hånden, det ser først ut som om hun sover.

«Nå må du stå opp, Ida!» sier Inge.

Ida åpner øynene, men hun har et rart uttrykk i øynene. Blikket hennes ser liksom forbi henne, som om hun ikke er til stede.

«Har du mareritt?» spør Inge og kjenner at uroen kommer.

Hun prøver å få henne til å våkne, prøver å reise henne opp av sengen, men hun klarer det ikke. Ida faller til den ene siden, og Inge tenker med en gang at det er slag. Hun skriker «Håvard!» flere ganger, for at mannen hennes skal komme, men han skjønner ikke alvoret. Den yngste sønnen, Thomas, kommer i stedet.

«Hent telefonen min», roper Inge.

LANG VEI: Alt måtte alt læres på nytt. Her klarer Ida å bevege fingeren og er glad for at hun begynner å få kontroll på kroppen igjen.
LANG VEI: Alt måtte alt læres på nytt. Her klarer Ida å bevege fingeren og er glad for at hun begynner å få kontroll på kroppen igjen. Foto: Privat

Narkotika

Panikken har tatt henne, og hun er fullstendig hysterisk. Inge skriker inn i telefonen. Nødetaten ber om å få snakke med mannen hennes. Håvard kommer inn i rommet og skjønner alvoret, han overtar samtalen. Forklarer at de ikke klarer å få kontakt med Ida.

For Inge er alt kaos. Som om virkeligheten ikke er virkelig. Ambulansen kommer, og hun går ut og ringer venninnen sin. Hun roper inn i telefonen:

«Du må komme!» «Hva har skjedd?» svarer venninnen. «Ikke spør, bare kom. Du må komme nå!»

Håvard blir med i ambulansen, Inge må bli igjen og sørge for at yngstemann Thomas, som har autisme, blir tatt vare på. Ambulansepersonellet tror Ida har tatt narkotika, og ber Inge lete etter noe som kan bekrefte dette på rommet til Ida. Det føles uvirkelig, og Inge kjenner med hele seg at det er feil, Ida har ikke tatt narkotika! Hun har aldri vært en del av et miljø som gjør sånt. Men Inge går på autopilot og leter igjennom tingene til Ida, tøm mer søppelet ut på gulvet, leter under madrassen. Hun finner, som forventet, ingenting.

Håvard og Ida blir kjørt til Akershus universitetssykehus, og venninnen kjører Inge dit. På veien må de snu for å gå igjennom rommet til Ida en gang til i søken etter narkotika. Ambulansepersonalet vil være helt sikker på at Ida ikke har tatt en overdose.

Inge føler en enorm frustrasjon fordi hun vil være hos Ida.

På Ahus oppdages det at hun har hatt et hjerneslag og hun blir flyttet over til Rikshospitalet. Inge frykter at datteren kommer til å dø på veien. Tilstanden er kritisk og foreldrene får beskjed om at de må forberede seg på det verste. Da Inge hører dette, synker hun sammen foran døren inn til datteren. Hun klarer ikke å reise seg. To venninner hjelper henne opp på en båre utenfor rommet. Presten kommer senere for å snakke med henne, men Inge er i sjokk. Hun klarer ikke å ta inn det presten sier. Alt er svart.

Les også: Livet med alvorlig syke barn

Kritisk stabil

Allerede samme natten blir det klart at Ida, som ligger i koma, har et enormt trykk i hjernen. Legen bestemmer at hun må opereres for å minske trykket, slik at hjernen ikke blir enda mer skadet. Blodproppen, som forårsaket slaget, rammet talesenteret i hjernen. Om Ida i det hele tatt overlever, er det stor sjanse for at hun aldri igjen kan hverken snakke eller gå, får foreldrene beskjed om. «Bare hun overlever, skal vi takle alt!», tenker Inge.

Hver time og hvert døgn som går, er som en berg-ogdal-bane. Ida er såkalt kritisk stabil. Hun får lungebetennelse og feber etter noen dager, og må legges i en kuldedrakt slik at ikke hjernen skal få ytterligere påkjenning. Feberen gir seg heldigvis. Etter en uke forsøker legene å ta henne ut av koma, men trykkmåleren viser at trykket i hjernen øker faretruende høyt, og de må gi opp med forsøket. Håpet synker hos foreldrene, de bytter på å være hos datteren sin døgnet rundt. Inge tar dagene, og Håvard tar nettene. Av og til er de der samtidig.

Hjerneslag

• Oppstår plutselig og skyldes en blodpropp eller en blødning i hjernen.

• Ca. 85 prosent av hjerneslagene er hjerneinfarkt (blodpropp) og ca. 15 prosent er hjerneblødning.

• Tredje hyppigste årsak til død og den hyppigste årsak til alvorlig funksjonshemning og langvarig institusjonsomsorg.

• Høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerteflimmer (atrieflimmer), røyking og diabetes er viktige risikofaktorer.

• Sunn livsstil med sunt kosthold, mosjon, vektkontroll og moderat alkoholforbruk, røykestopp og kontroll på eller behandling av høyt blodtrykk, hjerteflimmer, høyt kolesterol og diabetes, kan forebygge hjerneslag.

Kilde: LHL Hjerneslag

Inge sover knapt, og sykepleierne er strenge med henne: «Nå må du ta deg noe å spise!»

Ingen får berøre datteren hennes, selv ikke Inge, siden all stimuli er negativt for hjernen. Det kjennes uutholdelig for Inge ikke å kunne stryke datteren over håret, eller gi henne et kyss i pannen. Hun vil så gjerne gi henne kjærtegn for å vise henne at hun er der. Men Ida trenger all ro hun kan få. Det er kun den aller nærmeste familie, og kjæresten, som har vært inne hos henne for å ta farvel. I tilfelle hun forlater dem.

Les også: 17 år gamle Amalie ble rammet av akutt leukemi

Dagene går, livet på sykehuset oppleves som livet i en boble, hvor hvert lille positive tegn gir Inge håp om at Ida skal klare dette. Hun må klare dette, Inge orker ikke tanken på miste henne. Det første hun spør om hver morgen, er: «Har det skjedd noe? Er det noen forandring?» Hun prøver å ta vare på alle rundt seg, men føler at hun går på autopilot. Hun tør ikke å kjøre bil, men tar taxi til sykehuset hver dag. Livet står på vent for hele familien, storesøster Therese kansellerer studier i Belgia.

Etter to uker prøver legene igjen å ta Ida ut av koma. Denne gangen lykkes de. Ida åpner øynene, ser seg rundt, men kan ikke snakke.

Håpet stiger. Noen dager senere er det Pride-parade i Oslo, og Inge velger å ta en pause fra sykehuset for å se på opptoget. I en time står hun i folkemengden, midt i all feiring og glede, og gråter. Av lettelse, av glede, av utmattelse, av oppsamlet angst og sorg. Men hva nå? Hva slags liv skal Ida få, hva har blodproppen gjort med hjernen hennes? «Jeg skal gjøre absolutt alt jeg kan for at jenta mi skal klare seg så bra som mulig», blir mantraet Inge klamrer seg til.

LIKEMANN: Inge er likemann i LHL Hjerneslag for pårørende og barn og unge. Hun er tilgjengelig for råd og hjelp til andre som kommer i samme situasjon som Ida og henne.
LIKEMANN: Inge er likemann i LHL Hjerneslag for pårørende og barn og unge. Hun er tilgjengelig for råd og hjelp til andre som kommer i samme situasjon som Ida og henne. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Ida flyttes fra intensiven til mediær post. Personalet undersøker henne grundig – alt må sjekkes. Kan hun svelge? Et slag kan forårsake mange flere konsekvenser enn Inge ante. Ingen tør å håpe på at hun skal snakke igjen, men etter en uke kommer de første ordene. Det første hun sier, er kjærestens navn. De neste er «Jeg heter». Selv legen får tårer i øynene. Gleden over å høre Ida snakke er ubeskrivelig for Inge. Personalet vil få henne på beina så fort som mulig, jo raskere hun kommer seg på beina, jo raskere vil hun komme seg. Ida må lære alt på nytt, hun må lære å sitte, hun må lære å gå. Det er hjerteskjærende å se hvor medtatt hun er etter slaget, men hun er i live. Og hun jobber seg sakte, men sikkert tilbake igjen. Med familien som støtte, og ikke minst kjærestens, gjør hun store fremskritt.

21. juni smiler Ida for første gang. Ansiktet hennes er skjevt, men det er ingen tvil om at hun smiler. Inge glemmer det aldri – det smilet er det eneste hun har lengtet etter i lange og vonde døgn på sykehuset. 28. juni står Ida oppreist for første gang.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn

Utfordringer

– Vi hadde en drøm om at Ida skulle kunne stå på dansegulvet i sin storebrors bryllup i mai 2016. Allerede 6. juli, en måned etter slaget, var hun i gang med opptrening på Sunnaas, forteller Inge til Norsk Ukeblad.

- Det gikk over all forventning. Hun var der i tre måneder og jobbet hardt. Og i bryllupet året etter, så danset hun! Ida er sta, og det er jeg også. I to år har mye dreid seg om Idas situasjon etter slaget. Det har ikke bare vært enkelt. Hun har fremdeles afasi og sliter med å finne ord. Det er vanskelig når du er tenåring og de jevnaldrende ikke forstår hva dette betyr. Det har vært mye frustrasjon og fortvilelse hos oss alle, men vi har kjempet oss igjennom utfordringene som en familie, sier Inge.

I dag bor Ida sammen med kjæresten sin i Bergen. Han har stått last og brast sammen med henne i alle de vanskelige stundene. I dag studerer de, begge to. Ida har fått tilrettelagt studier hvor hun kan ta ting i sitt eget tempo.

– Ida har fysiske utfordringer etter slaget, høyrearmen hennes er fremdeles delvis lam. Og selv om hun snakker mye bedre i dag, sliter hun fortsatt med språket. Når hun blir stresset, mister hun ordene, og hun har vært i noen vanskelige situasjoner på grunn av det. Men alt i alt er jeg veldig optimistisk for Idas fremtid. Det eneste jeg vil, er at hun skal være lykkelig, og finne sin balanse i livet etter hjerneslaget. Det er vanskelig å slippe henne ut i verden, men jeg vet at jeg må det. Og hun vet at jeg alltid er her for henne, sier Inge.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning