rammet av akutt sykdom:
Her har de akkurat sagt ja til gode og onde dager. Da de onde dagene kom, oppdaget de noe fantastisk
Det startet med at Anniken ble kald på beina. Kort tid etter svevde hun mellom liv og død.
Anniken Jahnsen (62) og Alf Erik Kvaal (63) begynner samtidig på realskolen i Hammerfest i 1974. Han sitter bakerst i klasserommet og ser henne med en gang. Den pene jenta med det svarte, korte håret. De blir snart et forelsket par på 16 år, med hele livet foran seg. Kjærligheten er stor, bekymringene små. Det sterke samholdet skal komme godt med en del år senere.
Rett før tredje klasse flytter Alf Erik til Bodø med familien. Så fort skolen er ferdig, flytter Anniken etter. Et liv uten den kjekke kjæresten er utenkelig. Hun tar utdanning som teknisk tegner. Anniken har bestandig vært kreativ og likt å male og skape vakre ting. Senere utdanner hun seg til vernepleier.
Alf Erik begynner på distriktshøgskolen. Mest av alt ønsker de å bo sammen, men utleierne i Bodø er strenge. Ugifte par får ikke leie sammen.
De drar på interrail med Paris som mål. På turen blir de helt betatt av Normandie. Senere reiser de tilbake mange ganger.
Alf Erik frir på flyet da paret skal på ferie til Mallorca i 1977, og de gifter seg i Hammerfest to år senere.
Nå får de endelig bo sammen på lovlig vis. De får en sønn i 1980, og tre år senere blir datteren født.
Anniken velger å være hjemme mens barna er små. Familielivet er fint. Den eneste utfordringen er nyrene hennes, som har skapt litt problemer hele livet. Hun har blitt fulgt opp fra hun var liten, uten å få svar på hvorfor nyrene fungerer dårligere og dårligere. I 2004 får Anniken transplantert en nyre. Da har familien flyttet til Bergen. Først Anniken og Alf Erik, så de voksne barna med etter hvert seks barnebarn.
Det skal vise seg å være mer enn bare hyggelig å ha flokken samlet på ett sted.
Kalt på beina
Lørdag 11. januar 2009 har Anniken besøk av et barnebarn, og sammen tar de ned pynten fra juletreet. På søndag er Anniken i dårlig form med influensasymptomer og kvalme. Alf Eriks jobb innebærer en del reising, og denne mandag morgen skal han til Oslo.
«Ikke reis. Jeg kjenner meg skikkelig dårlig og må på sykehuset», sier Anniken.
På grunn av nyretransplantasjonen trenger hun ikke gå gjennom legevakten. De kjører til akutten på Haukeland sykehus. Prøvene som tas, viser ikke noe galt, og Anniken blir trillet opp på sengeposten på medisinsk avdeling. Hun har fått kvalmestillende og føler seg kvikkere.
«Bare reis til Oslo», sier hun til mannen sin.
«Jeg har det helt fint her.»
Alf Erik ser at kona har kommet seg betraktelig og flyr til møtet i Oslo. Ved 14-tiden snakker han med kona i telefonen. Hun ser på TV og har det bra. Han føler seg trygg når han hører den blide, varme stemmen hennes. De blir enige om at Alf Erik skal ta 17-flyet tilbake og komme rett på sykehuset. I mellomtiden kommer datteren på besøk. Anniken ber henne kjøpe ullsokker, for hun er så kald på beina. Datteren bretter til side dyna og ser på morens føtter.
«Mamma, du er blå på tåa», sier hun forskrekket.
Samtidig kjenner Anniken at voldsomme smerter raser gjennom henne, spesielt i armene. Hun skriker at noe er forferdelig galt. De neste døgnene viser at hun har rett. Men det husker ikke Anniken noe av.
Mens Anniken blir trillet i full fart ned på intensiven, ringer datteren til Alf Erik og sier at han må skynde seg. Han kommer inn i rommet der kona ligger, og de får øyekontakt. Ikke mer enn det, men det er nok til at Alf Erik vet at Anniken skjønner at han er ved hennes side uansett hva som skal skje. Hun legges nå i kunstig koma, diagnosen er alvorlig blodforgiftning, sepsis. Les mer om tilstanden her.
Antibiotikabehandlingen virker dårlig, og i ti dager svever Anniken mellom liv og død.
Sepsis
Kalles også blodforgiftning. En tilstand hvor en infeksjon har medført en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i flere av kroppens organer. Dette fører ofte til kraftige febertokter og frysninger, og allmenntilstanden blir relativt raskt betydelig redusert.
Sepsis er årsak til 8–12 av 1000 sykehusopphold. Det er cirka 7000 tilfeller årlig i Norge.
Kilde: NHI.no
Alf Erik tenker rasjonelt og ringer rundt og informerer familie og venner. Det er godt for dem å vite hva som skjer, selv om ingen kan si noe om utfallet. Mest av alt er det god terapi for Alf Erik å få snakke. Han lar aldri tanken på det verste slippe helt til, selv om legen sier:
«Det er ikke sikkert vi klarer å berge henne.»
Det som begynte med en blå tå, utvikler seg til koldbrann i armene, beina og i nesen. Familien får et pårørenderom på sykehuset. Alf Erik sover der hver eneste natt og får ofte selskap av barna. Moren til
Anniken hiver seg på flyet fra Hammerfest til Bergen. Familien er stor. Vennekretsen enda større. Mange vil se Anniken.
Les også: Blodforgiftning kan lede til organsvikt
Må amputere
Da beskjeden kommer om at de må amputere arm, hånd og ben, men at de klarer å berge livet til Anniken, tenker Alf Erik at dette skal de takle sammen!
Anniken holdes fortsatt i koma, men blir vekket og informert før hver amputasjon. Derfor får hun ikke sjokk da hun våkner etter fire uker, men hun føler seg innestengt i sin egen kropp. Hun ser at kroppsdeler er borte, samtidig som hun er koblet til pustemaskin og slanger.
«Skal jeg aldri kunne tegne, male og skrive mer?» tenker Anniken, og ser på høyre arm, der hånden mangler. Nesten hele venstre arm er borte, og beina er amputert under knærne. Opptreningen starter med en gang. Alf Erik kommer trofast på besøk på rehabiliteringssenteret hver dag og blir imponert over konas stå-på-vilje. Det er også her hun prøver proteser for første gang.
«Jeg føler meg som en ettåring som vagger rundt, og nå slipper jeg meg», sier Anniken.
Personalet jubler. Hvert minste lille skritt er et skritt i riktig retning.
Alf Erik opplever like stor lykke som kona første gang hun klarer å bla i et blad med håndprotesen, åpne en twist eller gå flere skritt. De er sammen om dette!
Paret selger det store huset sitt. Anniken, som ikke har proteser ennå, får surret fast en blyant med tape rundt håndleddet og oppdager at hun klarer å signere med sin gamle håndskrift. Hun får en aha-opplevelse da hun skjønner at med den rette håndprotesen, vil hun kunne bruke høyre hånd til mye. Paret kjøper leilighet med livsløpsstandard.
Annikens sjef har lederjobben klar til henne, og i februar 2010 er hun daglig leder i rullestol.
Samme måned sier Alf Erik:
«Sankthansaften skal vi sitte på terrassen på hytta og drikke vin!»
De bommer med en uke på målet, men hytta blir bygget, og da de skåler på terrassen, holder Anniken rødvinsglasset selv.
Etter hvert velger hun å gå over i annen stilling og jobber nå kun 50 prosent som fagkonsulent.
Norsk Ukeblad møter det humørfylte paret i Bergen.
– Vi kjøpte valpen Kaisa for halvannet år siden, forteller Anniken om den glade firbente som ønsker velkommen.
– Da måtte jeg brått bli enda mer selvstendig. Når Alf Erik er bortreist, er hunden mitt ansvar. Med renslighets- og annen trening holdt hun meg i ånde store deler av dagen. Jeg har til og med lært å kaste ball, noe som ikke er så enkelt med håndprotese, sier hun og ler.
Barnebarna er Anniken og Alf Eriks store glede, og de er mye sammen med dem.
– Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mer til med barnebarna, men prøver å tenke positivt. Det er jo så mye jeg kan gjøre, selv om det å løfte opp og klemme dem, eller å stryke en hånd over kinnene deres, dessverre ikke er mulig, sier Anniken nøkternt.
Les også: Bitten og Gøran gleder seg til å gifte seg. Så får de sjokkbeskjeden
For Anniken er det å være selvhjulpen svært viktig. I begynnelsen var hun totalt avhengig av andre. Hun måtte vekke Alf Erik hvis hun skulle på do om natten, og likte situasjonen dårlig. Da ergoterapeuten viste henne en film om en amerikaner som tok på protesene selv, bestemte Anniken seg for at det skulle hun også få til. Det krevde mye egeninnsats, men hun greide det.
– Nå klarer jeg meg for det meste selv både natt og dag. Alf Erik hjelper meg når det trengs, men han sykeliggjør meg ikke ved å sy puter under armene på meg. Tvert imot. Det er jeg takknemlig for, sier hun.
Les også: Remi lå dønn i ro – med puls på 160
Ny nærhet
– Vi begynte å prate mye mer sammen etter at Anniken ble syk. Vi lever i nuet og planlegger for fremtiden. Oppnår vi ikke de målene vi har satt oss, lager vi bare nye, sier Alf Erik.
Han synes ikke det er brysomt å reise med en kone som bruker rullestol, hverken med fly eller bil. Servicen på flyplasser er suveren. Leende forteller han at Anniken kjører sin elektriske rullestol mye fortere enn han kan gå. Det er mye humor mellom de to. De tror ikke de hadde opplevd samme nærhet og dybde i forholdet uten Annikens sykdom.
– Jeg er avhengig av å ha noe å glede meg til, som for eksempel å dra på hytta i helgene, sier Anniken.
Der har de båt, og Alf Erik har bygd et atelier som er stort nok til at Anniken malesaker kan stå fremme. Her kan hun male i timevis.
Les også: Har fått hjertestans seks ganger: – Jeg begynner nok å nærme meg de ni livene
Utsetter ingenting
– Vi snakker sjelden sykdom, men prater heller om hverdagene våre på jobb og familien vår. Det er tette bånd i storfamilien, og det er en selvfølge å hjelpe hverandre, sier Alf Erik.
For Anniken er det viktig at ektemannen ikke begrenses av hennes funksjonshemning. Det er mye de ikke kan gjøre sammen lenger, men mange av aktivitetene, som golf, toppturer og jakt gjør Alf Erik med kamerater.
Anniken sier at ektemannens støtte betyr alt. Skulle de tunge tankene komme, klarer han å sette mot i henne igjen.
– Vi fokuserer på mulighetene og drømmene! Jo mer vi har å gjøre, desto mer fokuserte blir vi, sier de.
Akkurat nå står flere reiser på ønskelisten.
– Vi vil veldig gjerne tilbake til Normandie. Der er det faktisk ikke så mye som er forandret fra vi var der på interrail som 18-åringer, sier Anniken drømmende.
– Det er ingen vits i å utsette ting, vi vet aldri hva fremtiden bringer!
Denne saken ble første gang publisert 25/08 2021.
