Vold i nære relasjoner

Da Rune Andersen (56) var barn, ville han være usynlig for sin voldelige far

I dag bruker han synligheten sin til å vise oss det vonde vi ikke vil se.

LIVET SMILER: Selv
om store deler av
oppveksten ble preget av vold og utrygghet,
er voksenlivet godt.
LIVET SMILER: Selv om store deler av oppveksten ble preget av vold og utrygghet, er voksenlivet godt. Foto: Astrid Waller
Publisert

Tenk deg at du som lite barn er hjemme hos deg selv. At du er i stuen din, sammen med familien din. Dine to storesøstre og en lillesøster, mamma og pappa.

Men i stedet for at du føler deg trygg, avslappet og glad, så er du på vakt. Du er redd, og du ser på ansiktene til de andre i rommet at de er anspente. Redde. Alle unntatt en.

Luften er tykk av spenning, redsel og lukten av øl. Han har drukket en stund nå, og av erfaring vet du hva det betyr. Han blir sint. Dere går som på nåler, hva som helst kan være utløsende for sinnet hans. Er det bare mamma som får juling denne gangen, eller vil han lete etter dere i den lille leiligheten?

Må du gjemme deg nederst i skapet på soverommet, i den smale hyllen hvor ingen barn egentlig får plass? Hvor du er nesten helt sikker på at han ikke leter? Det føles på sitt forskrudde vis som en lettelse når det først kommer. Det første slaget. Mamma som roper: «Inn på rommet!» mens hun blør.

All fortvilelse og kjærlighet, som ligger i de ordene, i stemmen hennes. Hun vet at hun ikke kan beskytte dere, men hun gjør det hun kan. Hun går i krigen for dere. Du løper mens pulsen dunker i hodet, inn på rommet, smetter inn i hyllen, klarer på snedig vis å lukke skapdøren etter deg. En teknikk du har lært fordi du må. Kryper sammen til du blir usynlig der inne i mørket. Venter. Puster. Lytter.

Lykkeliten

– Det verste var å leve med redselen, å aldri føle seg trygg når pappa var hjemme. Vi ble mestere i å tolke stemninger, lukter og lyder. Jeg kunne for eksempel enkelt skjelne øllukt fra spritlukt. Det føltes tryggere å komme hjem når det luktet sprit, for da ble han så full at han sluknet. Mamma ble verdensmester i å drikke sitronbrus. Pappa ville ha selskap i drikkingen, men hun klarte å lure ham, sier Rune Andersen til Norsk Ukeblad.

Han vet at han dessverre ikke er alene om å oppleve vold i hjemmet. I dag er det gjennomsnittlig to i hvert klasserom, som opplever overgrep.

Det var for disse barna han laget forestillingen Lykkeliten, hvor han ser tilbake på oppveksten sin. Med nøkternhet og varm humor viser han frem skyggesiden av samfunnet vårt – vold i hjemmet. For å skape bevissthet, for å vise at det mest utenkelige skjer i nabolaget vårt, kanskje også i familien vår. Siden han sto frem med historien sin, har han fått mange, vonde historier fra andre. Så grusomme at han en periode gikk helt ned i kjelleren – det ble for massivt. Nå vet han at han ikke kan hjelpe alle, men han kan sende dem videre slik at de kan få hjelp. Og hovedbudskapet til barna som opplever vold er: Det er aldri barnas skyld.

– Det var liksom aldri pappas skyld, det som skjedde. Vi tenkte alltid at det var vår skyld, at det var vi som gjorde noe galt, at det var derfor han ble så sint. Utad var pappa en dyktig maskinsjef og sjømann, en mann som sjarmerte både menn og kvinner. Alle syntes mamma var så heldig, som var gift med ham.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn til MDMA

«Nå får vi hjelp!»

Det har vært en rolig dag, og dere er på kjøkkenet. Uten noen forvarsel blir pappa plutselig rasende. I blindt raseri river han ned kjøkkeninnredningen. Mamma blir kastet veggimellom flere ganger. Sjokket over det voldsomme utbruddet blander seg med redselen for at mamma ikke skal klare å reise seg igjen. Og selv om du er redd for at pappa skal slå deg, stiller du deg likevel opp foran mamma. Det holder nå, du orker ikke å se mamma ha det så vondt.

Du ser det fordreide ansiktet hans – og knyttneven. Du lukker øynene og venter på at slaget skal treffe deg, og den ringende lyden i ørene etterpå. Men rett før knyttneven treffer ansiktet ditt, blir den stoppet av en mannshånd. Slaget er så hardt at klokken på naboens arm, som har valgt å bryte inn denne gangen, løsner.

– Det er den eneste gangen noen brøt inn i volden. Han hørte nok bråket og rabalderet da pappa rev ned kjøkkenet. Så han valgte å ta seg inn i leiligheten og gå mellom oss. Det gjorde et enormt inntrykk på meg. Lillesøsteren min, Siv, og jeg ble hentet ut, og jeg tenkte: «Endelig! Nå får vi hjelp!» Vi var hos dem en eller to netter. Så var alt tilbake til det samme igjen. Selv om vi visste at det ikke skulle være sånn, aksepterte vi at det var sånn det var. Men vi skammet oss veldig.

MUSIKK: Rune 
ved platespilleren, syv år gammel.
MUSIKK: Rune ved platespilleren, syv år gammel. Foto: Privat
ALLE FIRE: Rune og hans tre søsken. 
Bak fra venstre: Mai-Britt Ljosdal og Bente Elin Andersen. Foran fra venstre: Rune og Siv Irene Hellum.
ALLE FIRE: Rune og hans tre søsken. Bak fra venstre: Mai-Britt Ljosdal og Bente Elin Andersen. Foran fra venstre: Rune og Siv Irene Hellum. Foto: Privat

Lever et godt liv

Rune sitter pent kledd og varm i blikket i en dyr skinnsofa på Bar Bomann, klar for en heftig pressedag med Nationaltheatret. Forestillingen hans er personlig, og det krever noe av ham å prate om dette. Rundt halsen har han et oransje skjerf, det eneste han kjøpte på reisen til New York, som han nettopp kom hjem fra.

– Jeg syntes det var litt artig, men kjæresten min syntes ikke det, og da måtte jeg i hvert fall kjøpe det, ler han.

Livet er godt for Rune i dag. Han er svært stolt pappa til Edvard (14) fra et tidligere forhold, og har tårer i øynene da han viser frem et klipp hvor Edvard opptrer med sang på Ungdommens Kulturmønstring.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Han har jo vokst opp backstage, jeg skiftet bleier på ham i pausene.»

Og Rune har funnet kjærligheten på ny og giftet seg i mai med en jente fra hjembyen Kristiansand. Han har en lang og suksessfull karriere bak seg som komiker, og er kjent for sine morsomme karikaturer av berømte nordmenn. Men fortiden har han alltid båret med seg, selv om han prøvde å fortrenge den i mange år.

– Vi vokste opp i en blokk på Lund i Kristiansand sammen med mange andre barn. Vi var fire barn, og mamma var hjemmeværende uten utdannelse. Hun var fullstendig avhengig av pappa, noe som ikke var uvanlig den gangen. Mamma var det skjønneste menneske på denne jord, men hun hadde ingenting å falle tilbake på om hun skulle ha gått fra pappa. Derfor ble hun. Og slik ting var den gangen, så visste vi at vi kom til å bli spredt for alle vinder om barnevernet grep inn i familien vår. Så i tillegg til redselen for pappa, og redselen for at han skulle skade mamma så vi mistet henne, så var vi også redde for at noen skulle varsle barnevernet slik at vi mistet hverandre.

Trygge voksne

Rune beskriver en tid hvor de fleste familier i nabolaget hadde ting de slet med, og hvor ingen hadde lyst til å blande seg inn i privatlivets sfære. En tid hvor barna lekte ute i gaten, han kan ikke huske at noen venner noensinne var med ham hjem. Det var heller ingen barneselskap da han og søstrene fylte år. Likevel opplevde han mye glede. Faren var borte store deler av året, og familien på fem delte gleder og sorger i hverdagen. Han hadde også noen gode og trygge voksenpersoner i livet sitt, som bodde i blokken. De ante ikke hvor mye de betydde for ham.

– Det var et eldre ektepar som bodde i oppgangen vår, som jeg ofte besøkte. Fru Skjøldberg går igjen som en skytsengel i forestillingen min. Før jeg kunne gå, krøp jeg over gangen og inn til dem. De var som et ekstra par med besteforeldre. Også var det Lindeland i andre etasje, en piperøykende gammel sjømann, som jobbet på skipsverft. Her opplevde jeg trygghet og ro, beskriver han.

De beste minnene har han fra da han fikk bo hos besteforeldrene, som han kalte mor og far. De var på besøk hver helg, og han var ofte på besøk hos dem.

– Jeg husker at det var en vinter før lillesøsteren min Siv begynte på skolen, at mamma og pappa tok henne med til sjøs i tre måneder. Da bodde jeg hos mor og far. Det var en veldig fin tid, jeg husker at det var enormt mye snø, og at jeg måkte tunneler sammen med bestefaren min. Det var det gøyeste jeg noensinne hadde gjort.

Les også: Slik takler du sorgen

Den ene setningen

Fotballen var også en positiv arena hvor komikeren opplevde mestring og samhold. Det var også gjennom fotballen Rune fikk den eneste anerkjennelsen han kan huske fra faren sin.

– Siden han var så mye borte, var han aldri til stede på trening eller kamp. Han kjørte meg aldri hit og dit slik foreldre gjør i dag.

Men det var en gang, da jeg var 15 år, at han ikke slapp unna og måtte kjøre meg da jeg skulle spille kamp. Etterpå sa han: «Jeg visste ikke at du var så flink, det var gøy å se». Det glemmer jeg aldri – det er de eneste rosende ordene jeg har fått fra ham. Aldri en klem, aldri noe som viste at han var glad i meg – bare denne ene setningen. Men anerkjennelsen han ikke fikk hos faren sin, møtte han i skolen. Rune ble sett av læreren sin, Ringereide.

– Jeg var en liten gutt, 120 centimeter høy og veide 19 kilo. I tillegg var jeg helt lydløs, jeg ville helst være usynlig. Ringereide så dette, og han spurte også mamma hvordan ting var hjemme. Men hun sa ingenting. Likevel ga han meg det lille ekstra. Jeg var veldig glad i å skrive, og han roste meg veldig og oppmuntret meg til å skrive mer, og han leste det høyt i klassen. Jeg ble også spurt om jeg kunne ta ansvar for skolemelkordningen, og det var kjempestort å få det vervet. Han bygde opp selv­tilliten min, og fordi han var lærerkontakt i elevrådet, ble jeg elevrådsformann i sjette klasse.

Rune fikk en stemme. Kanskje det også var derfor han valgte å gå på lærerhøyskolen da han ble voksen?

ET TEAM: Rune har fått hjelp av forloveden sin, Hanne, i jobben med forestillingen Lykkeliten.
– Hun har vært en fantastisk støtte, og kan teksten nesten bedre enn meg, sier han.
ET TEAM: Rune har fått hjelp av forloveden sin, Hanne, i jobben med forestillingen Lykkeliten. – Hun har vært en fantastisk støtte, og kan teksten nesten bedre enn meg, sier han. Foto: Astrid Waller

Oppgjør

Det var mens han gikk på lærerhøyskolen, at faren døde, bare 54 år gammel. Et hjerteinfarkt tok livet av ham bare noen måneder etter et voldsomt sammenstøt mellom far og sønn.

– Vi hadde flere episoder i løpet av oppveksten hvor jeg ville beskytte mamma. Det første skjedde da jeg var fire år gammel. Da hoppet jeg opp på ryggen hans mens han tok kvelertak på mamma.

Da kastet han meg inn i veggen. Det neste sammenstøtet skjedde da jeg var 16 år, og mye sterkere. Han var full, og jeg ropte: «Hvis du rører mamma en gang til, dreper jeg deg!» Han bare hånlo av meg, og sa: «Det tør du ikke.» Da svartnet det for meg, og jeg kom til meg selv mens jeg satt over ham med hendene rundt halsen hans. Mamma ropte og prøvde å dra meg vekk. Det kunne ha gått veldig galt.

Den siste episoden skjer etter at han har flyttet hjemmefra. Moren har fått jobb på en fabrikk, og siden faren åpnet den første ølen før hun dro på jobb, er hun redd for hva som venter henne.

– Hun ringer meg og ber meg om å se til pappa. Jeg drar hjem til dem, og vi har et voldsomt oppgjør. Mamma sover hos meg den natten. Men da han ligger for døden noen måneder senere, er det mange følelser på en gang. Er dette min skyld?

Les også: Helvete startet da Laila var 15 år

Rune blir ringt opp mens han jobber som barkeeper på et utested, han får vite at faren ligger på sykehuset med hjerteinfarkt. Han rekker å komme dit og høre de siste ordene til faren mens han blir trillet ut av operasjonssalen: «Det går så bra.» Kort tid senere er livet over.

– Jeg gikk inn i en voldsom sorg. Nå kunne han aldri si unnskyld, eller ta ansvar for alt som hadde skjedd. Jeg hadde et sterkt behov for at han skulle plassere skylden hos seg og ikke hos oss.

I en e-post etter intervjuet spør jeg Rune: «Jeg glemte å spørre deg om noe veldig, veldig viktig – har du tilgitt pappaen din?» Rune svarer: «Jeg satt ved sengen hans hele den natten i håp om at han skulle komme til seg selv og kanskje si unnskyld, eller noe. Han våknet aldri. I dag vet jeg heller ikke om jeg hadde klart å tilgi. Han hadde jo også hatt en barndom, som hadde formet ham som menneske. Det kan hjelpe til å forstå, men å tilgi? Jeg har hatt stort utbytte av å lese Paul Leer-Salvesens bok Forsoning etter krenkelser. Den har hjulpet meg til å sette ord på det jeg føler i dag. «Tilgivelse er en måte å droppe offerrollen på», skriver professor Robert D. Enright i boken. Jeg føler at jeg ikke trenger tilgivelsen for å droppe den. Men jeg kjenner en aksept for at ting var som de var, og en uendelig takknemlighet for at jeg har fått oppleve det jeg har senere i livet».

Denne saken ble første gang publisert 18/01 2019.

Les også