Dagen Kjersti og Stian skulle gifte seg, sov han. Han våknet aldri igjen

Den til tider voldsomme elva Opo har roet seg. Strykene som renner gjennom Odda sentrum, er i godt lune.

Kjersti Selje kan derfor sette seg på en stein i elvekanten sammen med datteren Nora.Huset de bor i ligger bare noen meter fra elva.

Her har familien i mange år sett de enorme vannmengdene tordne nedover når høststormene setter inn eller når snøen smelter om våren. Noen ganger har elva tatt med seg hus og hjem på sin vei.

De har sett jordene på Mannsåker, på den andre siden av elva, rase ut og bli tatt av vannmassene.

Men nå er det stille.

– Det er rart å måtte gjøre alt selv nå. Det var Stian som tok seg av det praktiske. Han planla og organiserte ferier, og han gjorde det som måtte fikses med huset. Det er så mye å sette seg inn i, sier Kjersti som sukker med tanken på taket som må skiftes og alle papirer som skal ordnes opp i. 

Kjersti har vært enke i snart ett år, og selv om de tidlig forsto at Stian skulle dø, valgte de helt til det siste å fokusere på livet – ikke døden.

– Det er en ny verden for meg å måtte gjøre alt på egen hånd. Jeg har mye å lære.

Trodde det var kols

Stian Bygnes hadde vært syk før. I 2001 ble han rammet av hjerneblødning og måtte opereres på Haukeland sykehus. Han hadde dessuten nylig mistet sin far etter at han fikk kreft. Bestefaren døde også av samme sykdom.

Stian hadde blitt helt frisk etter hjerneblødningen og levde nå lykkelig med sin Kjersti og deres fire felles barn. Men kreften er en lumsk sykdom. Sommeren 2022 ble også Stian alvorlig syk.

– Det var rett etter pandemien. Han ble rammet av covid, og vi leste at langvarig hoste kunne være en av bivirkningene etter sykdommen. Vi tenkte derfor ikke så mye over at hosten ikke ville gi seg, sier Kjersti og minnes vinteren og våren 2022.

Stian hostet fra februar til mai før han endelig gikk til lege. Da var formen blitt betraktelig dårligere.

– Legene trodde først han hadde fått kols. Stian røkte ikke, men de mente likevel det kunne minne om kols. Men de sendte ham til røntgen for sikkerhets skyld, sier Kjersti, som jobber som hjelpepleier på et bo- og behandlingssenter i kommunen.

Pappajente 

Paradoksalt nok har Kjersti og Stian i mange år bodd bare noen få hundre meter fra sykehuset i Odda. Da radiologene på sykehuset så røntgenbildene, forsto de raskt at Stian måtte bli undersøkt av eksperter på et større sykehus.

I juni 2022 ble han derfor sendt til Haugesund, to timer unna.

– Diagnosen var lungekreft med spredning. Stian hadde kreft i lunger, spiserør, lymfer – egentlig over alt. Vi fikk vite med en gang at han ikke kom til å overleve.

Kjersti og yngstedatteren Nora sitter i sofaen hjemme i det lille huset i Dalen, et eldre boligområde sentralt i Odda. Nora tar mammas hånd og trøster henne når hun gråter. Nora har vært med på hele farens sykdomsreise.

Hun er snart 11 år gammel, men var bare åtte år da faren ble syk. Akkurat stor nok til at hun husker de gode dagene sammen med pappa.

– Han pleide å ta meg med på kafé. Der fikk jeg alltid ciabatta, sier Nora som alltid har vært pappajente, og som fikk en stor drøm oppfylt dagen etter at familien hadde urnenedsettelse.

Tante Irene Hammarlund ville prøve å gjøre tilværelsen litt lettere for den lille jenta, og ordnet det sånn at Nora fikk møte sitt store idol Alexandra Rotan i Keiino. Festival-vakter, familie og medlemmene i Keiino måtte alle tørke tårer over møtet med den lille, sterke jenta som nettopp hadde mistet pappaen sin.

– Jeg har alltid likt Keiino. Jeg har fulgt med på alt Alexandra har gjort. Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Jeg trodde ikke det var sant da jeg fikk møte henne, sier Nora og klemmer mammas hånd igjen.

Et lite mirakel

Det er tungt for både Nora og Kjersti å snakke om at verdens snilleste pappa og kjæreste ikke er her lenger, men samtidig er de glad for alle minnene de rakk å skape sammen før Stian døde.

For midt i en vond tid, ventet det utrolig nok noen veldig gode måneder på Kjersti, Stian og barna. De gode månedene før livet ebbet ut.

– Etter at han fikk diagnosen, gikk det noen uker før Stian begynte med medisiner. Han var så dårlig at vi ikke trodde han kom til å overleve den første sommeren. Han sjanglet når han gikk, og han klarte nesten ikke å komme seg ut i hagen. Men så skjedde det noe, sier Kjersti og lyser opp i et lite smil. 

For medisinene var nesten som et lite mirakel. Hver dag tok Stian en liten pille som gjorde at han ble bedre og bedre. En måned senere gikk han og Kjersti til Oddavarden, en flere kilometer lang tur like sør for Odda.

– Det var som et lite under. Vi visste ikke hvor lenge han ville ha effekt av pillene, men vi bestemte oss for å gjøre den tiden vi fikk, best mulig for oss alle. Jeg ble sykmeldt, og vi la vekt på å nyte livet sammen. Vi fikk nye vaner og nye verdier. Vi gikk lange turer og Stian begynte å fotografere. Det var godt for humøret og godt for kroppen, sier Kjersti som er glad for disse minnene i dag.

Les også: (+) Da jeg ble skilt, trengte jeg mammas støtte. Så fikk jeg høre hva hun sa om meg

Våknet aldri til vielsen

Ni «friske» måneder fikk Kjersti, Stian og barna Nora, Henrik, Renate og Eline sammen før Stian begynte å bli dårlig igjen.

Våren 2023 tok kreften et nytt tak i kroppen hans og han ble satt på et studieprogram som krevde at han måtte pendle Odda-Oslo hver uke. En reise på fem-seks timer hver vei. Kjersti var med hver gang. Stian hadde ikke krefter til å kjøre selv.

Men ett år senere ble behandlingen avsluttet. Ingenting virket mer. Det var bare å vente.

Kjersti Selje og Stian Bygnes var sammen i 30 år og rakk å markere jubileet. De rakk også å feire Stians 53-årsdag. Det siste de skulle gjennomføre før Stian døde, var å gifte seg.

– Jeg hadde aldri vært voksen alene før. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre til jeg 18 år gammel møtte Stian. Jeg flyttet hjemmefra og direkte inn i leilighet sammen med ham. Siden var det bare oss. Jeg har alltid hatt noen der, noen å spørre til råds. Vi visste jo hele tiden at det alltid ville være oss to, men giftermålet ble alltid utsatt. Det var så mye som skjedde hele tiden.

Våren og sommeren 2024 gikk fort. Det var så mye som skulle gjøres før Stian ble for dårlig. Til slutt fikk paret satt en dato for vielsen. 15. juli skulle det skje.

– Stian lå da på sykehuset i Odda. Jeg gikk ned til ham like etter kl. 10. Han hadde vært våken samme morgen, men da jeg kom, sov han, sier Kjersti som satt ved sengen hans og ventet.

Hun hadde gifteringene med seg og hadde avtalt med en kommunalt ansatt med vigselsmyndighet om at hun skulle ringe så snart Stian var våken.

Men Stian våknet aldri igjen. 15. juli 2024, før de rakk å sette på ringene, døde Stian Bygnes.

En trøst i sorgen

– Det blir jo ganske mange praktiske problemer i ettertid siden vi ikke var gift, men samtidig er jeg glad han fikk slippe. Han hadde så vondt, og akkurat denne dagen kjente han på en slags lindring. Han hadde ingen smerter og sov så godt, sier Kjersti som trøster seg med at mannen hun elsket i hele sitt voksne liv, sovnet rolig inn etter en lang tid med sterke smerter.

– Vi skapte så mange gode minner i tiden før smertene tok overhånd. Det blir et nytt liv for oss som er igjen, men vi skal fortsette å ha fokus på de gode tingene. Vi har tross alt så mye å være glad for.

Spøkte på gravlunden

I dag hviler Stian på gravlunden i Odda, under solen.

– Stian var så glad i sol. Vi fikk velge sted, og da var det viktig for oss at urnen ble satt ned et sted der solen skinner mest mulig, sier Kjersti og smiler litt når hun forteller om en av turene hun og Stian gikk i hans «gode periode».

– Han var alltid i godt humør og holdt motet oppe. Da vi en dag gikk tur på kirkegården, spøkte han med at han måtte velge seg en plass hvor han skulle ligge, når han først var der. Jeg tror han ville vært fornøyd med den plassen vi fant til ham.