- Bare se litt ut av bobla di, vær et medmenneske

(Telemarksavisa:) OSLO/SKIEN: - Vær så snill - du som leser dette, og alle andre mennesker i denne verden. Bare se litt ut av bobla di, vær et medmenneske. Da blir verden et litt bedre sted å leve i, oppfordrer Mirjam Gregersen fra Skien i et innlegg, som torsdag kveld deles i rekordfart på Facebook-profilen hennes.

22-åringen fra Skien er opprørt over at en ruset mann ikke fikk hjelp, selv om han var tydelig medtatt i kulda utenfor Aker sykehus. Hun hjalp ham til rett sted for akutt avrusning.

Vanskelig å se på

- Jeg håper innlegget gjør en forskjell og at det får øynene opp hos folk, sier Mirjam til Telemarksavisa.

Hun har bodd i Oslo siden mars i fjor og bekrefter at hun ser mye vondt hver dag.

- Det er vanskelig å se på. Det handler ikke om så mye hjelp fra hver av oss. En 20-kroning, litt støtte bort til nærmeste buss eller vise litt omsorg. Hvis alle gjør litt, kan vi sammen gjøre mye. Jeg håper innlegget mitt endrer noe hos folk – og ikke bare at innlegget blir delt og likt. Jeg håper det kan inspirere til handling, sier Mirjam, som studerer sosialt arbeid ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun har også engasjert seg som frivillig i 24/7, et lavterskeltilbud for tunge rusmisbrukere.

Petter uteligger

- Jeg fikk en melding fra produsenten bak Petter uteligger, som ville dele innlegget mitt. Jeg har sett hele dokumentaren om opplevelsene til Petter på gata i 52 dager. Jeg tror den vil endre mye for tiggere, uteliggere og narkomane. Det er litt overveldende akkurat nå, sier Mirjam om den store interessen for innlegget. Hun mottar meldinger og sms’er i ett. Det er hun glad for, men glad i den forstand at hun har fått oppmerksomhet rundt en viktig sak.

- Dette handler ikke om meg, som hjalp en person. Det handler om menneskene på utsiden av samfunnet, som vi alle kan bry oss om, avslutter skienskvinnen.

Les hele innlegget:

«Etter å ha sittet over en time på legevakten, og ventet på antibiotika for bihulebetennelsen blir jeg endelig ferdig på Aker sykehus. Jeg traver ut, og nedover veien som tar meg rundt sykehuset.

Der sitter du litt sammentrukket på en benk. Det er kaldt ute, jævla kaldt. Jeg tar et halvt skritt forbi, snur i det jeg setter foten ned. Spør deg forsiktig hvor du skal, litt fortumlet og ganske ruset ser du opp og svarer at du skal til akutt avrusning. Jeg ser på skiltet og det er ganske klart at du er helt på feil sted.

Jeg prøver å forklare at dette er nok ikke riktig inngang, du reiser deg og jeg ser at ferden opp hit må ha tatt deg en halv evighet i den tilstanden. Jeg ser forresten også flere mennesker traver nedover, INGEN ofrer det som skjer foran inngangen til mammografi på Aker sykehus i -13 minus en tanke.

Jeg hjelper deg opp, og tilbyr deg hjelp til å finne riktig inngang. Selvom du er fortumlet og ruset så ser jeg gleden i ansiktet ditt når du svarer: "Virkelig, kan du det?" Selvfølgelig sier jeg og tar deg i armen. Vi går så opp til legevakta, du står på utsiden og jeg går inn.

"Kan du fortelle meg veien til akutt avrusning? Jeg møtte en mann som trenger litt assistanse for å finne veien dit." Jeg kunne se det nedverdigende blikket hun sendte den nye vennen min.

"Har han ikke noen papir hvor det står hvor han skal møte opp? " Svarer hun. Lettere irritert svarer jeg at han kanskje ikke er i sin beste tilstand for å finne de papirene nå, og at han var veldig kald og ruset - så om hun kunne hjulpet meg å finne riktig bygg hadde det vært fint. De sier at et blikk sier mer en tusen ord, og i dag så jeg det med egne øyne.

På veien fortalte han meg om hvor mange som hadde gått forbi han nede ved mammografi, og litt om årsaken til rusavhengigheten hans. Jeg kjente det brant i øyne mine og tårene presset på. Tankene mine svirret: Det er -13 minus ute, og det var tydelig at han ikke kunne ta vare på seg selv. Også velger folk Å GÅ FORBI?!

Vel fremme i riktig bygg, hjalp jeg han inn og opp til riktig avdeling. Damen som tok imot oss ved ekspedisjon ble overrasket over at jeg ikke var en i familien da jeg fortalte hvordan vi hadde havnet her sammen. Hun takket meg dypt, og jeg ble nesten litt irritert over takknemligheten. Jeg ga den nye vennen min en klem og ønsket han lykke til med avrusning. Takk, tusen takk for all hjelp, svarte han etter klemmen og kikket meg dypt i øyne.

Nedover trappen tenkte jeg; jeg gjorde jo bare det alle andre hadde gjort. Men i det jeg ble låst ut av bygget slo det meg; Jeg gjorde det ingen andre gjorde, jeg hjalp noen som ingen andre ville hjelpe.

Da begynte jeg å gråte, jeg ble så sint. Sint på menneskeheten for at vi er så egoistiske, og ikke kan se ut av boblene våre og hjelpe mannen i gata når han ikke kan hjelpe seg selv. Han er tross alt bare et menneske, akkurat som meg og deg. Også ringte jeg pappa og gråt enda mer.

Vær så snill - du som leser dette, og alle andre mennesker i denne verden. Bare se litt ut av bobla di, vær et medmenneske. Da blir verden et litt bedre sted å leve i.»