Kenneth Bruvik: - Plast vil bli en av vår tids største miljøutfordringer om vi ikke gjør noe med det

– Jeg er ikke sint, sier Kenneth Bruvik.

Men det har han all grunn til å være. To av de tingene han bryr seg mest om er i ferd med å bli ruinert. Det er villaksen, som holder på å forsvinne fra de norske elvene. Og så er det havet, og fjæra som han trasket i som barn, og som fylles opp med plast.

Siden sola sto opp har den 51 år gamle, to meter høye, uskolerte bergenseren latt skravla gå om natur, miljø, ungdom og laks. Riktignok på oppfordring – dette er tross alt et intervju – men mye tyder på at den skravla ville ha gått uansett.

– Jeg er ikke sint, sier han igjen.

– Jeg er bare veldig, veldig engasjert.

Se video lenger ned i artikkelen.

Prisverdig engasjert

Vi snakker midten av februar, og temperaturen vipper mellom blått og rødt på gradestokken. På flere av de rundt 280 vannene på Sotra har isen gått, og mellom dem kjører Kenneth. Ikke fort, men bestemt.

For det er mye som står på agendaen før han setter seg på flyet til Gardermoen for å snakke om TAM til Akershus Jeger- og Fiskeforening.

TAM står for Trygghet, Ansvar og Mestring, og er hjertebarnet som Kenneth, med stor omsorg, har passet og pleiet i 20 år. Mer om det straks.

Først skal vi innom en sportsfiskebutikk og plukke opp noen fiskestenger. Så skal vi innom det Kenneth kaller sin «man cave», og som er hovedbasen til TAM, og så skal vi ut i båt og fiske. Deretter skal vi grille og spise denne fisken, og så skal vi rekke et fly.

Og mellom slagene skal vi skal snakke om TV-serien «Den fantastiske villaksen», som Kenneth leder på NRK, og vi skal snakke om dette engasjementet som Kenneth har.

Faktisk er han prisverdig engasjert – bokstavelig talt. På veggen hjemme henger diplomer og utmerkelser som er gitt ham av ulike organisasjoner. Det er Paul Harris Fellow-utmerkelsen, det er Fredsprisen han fikk under Fredsfestivalen på Bømlo og prisen for årets Villsjel som Villmarksliv ga ham i 2012, for å nevne noen.

– Det er samboeren som har hengt de opp. Jeg synes sånn er litt rart, sier han beskjedent.

Alt i alt er det godt over 150.000 kroner i prispenger, men Kenneth har ikke beholdt en eneste krone selv.

– Pengene er personlig, men jeg har vunnet dem fordi jeg har hatt engasjement for en sak, og dersom de pengene ikke går til videre arbeid med den saken, så betyr det at den er mindre viktig enn meg som person. Det går ikke. Dessuten er det mange jeg skulle delt disse prisene med. De er et resultat av flere som trekker i samme retning, sier han.

Kallet

Vi spoler nesten 50 år tilbake, og Kenneth er med faren sin på fisketur. De har spikket en stang av hassel, gravd mark i hagen og sneket seg inn på bekkørreten.

– Vi vippa markklysa i hølen, og når jeg fikk opp den første fisken ble jeg så glad. Jeg ville selvfølgelig vippe kroken ut igjen, men da sa far: «Nei, det gjør vi ikke. Nå går vi videre til neste høl. Vi kan ikke ta alle sammen, for da er det ikke noe fisk der neste år». Den dagen lærte jeg om kultivering, og det å ta vare på fisken, sier Kenneth.

– Var det da du fikk kallet?

– Jeg tror kallet har kommet gjennom samtaler med min far. Han var flink til å fortelle meg hvor viktig dette er. Tar du vekk grunnlaget for videre høsting, har du til slutt ingenting å høste. Det er vi pokker meg nødt til å forstå, sier Kenneth.

Han snakker om å få det inn med morsmelka: Ikke bare ideen om å ta vare på naturen, men også alle gledene som naturen og fisking gir. Når han tenker tilbake kan han fortsatt kjenne smaken av sprøstekt bekkørret på kneippbrød på tungen.

Nettopp derfor tok Kenneth initiativet til å starte TAM for 20 år siden. Han ville gi ungdom, som av ulike årsaker har falt litt utenfor det konvensjonelle skolesystemet, trygghet, lære dem om ansvar og gi dem en mestringsfølelse. Han ville gjøre det gjennom å introdusere dem til naturen.

TAM

Den høye stiger ut av bilen ved hytta som er TAMs hovedkvarter. TAM er underlagt NJFF Hordaland, og er et alternativt undervisningsopplegg hvor ungdom er med ut i naturen en dag i uka.

– Det er kjempeviktig å lære ungdom hvordan naturen virker, om å ta vare på det vi har og alt det forunderlige. Klarer vi å få dem til å kjenne på ansvaret for naturen, og gi dem en følelse av å mestre, så vil de takle skolen bedre også. Det har vi 20 års erfaring som viser, sier Kenneth.

Han var selv en av dem som trivdes bedre med å henge sammen med vaktmesteren enn å gjøre matteoppgaver da han gikk på skolen.

– Jeg er mer en praktiker enn en teoretiker, sier Kenneth.

Han forlot skoleverket etter ungdomsskolen og dro til sjøs. Så tok han jobb som gulvskoster i en offshore-bedrift og derfra jobbet han seg oppover og ble til slutt sittende med åtte sveisesertifikat. Men han glemte aldri naturen, og etter 16 år i industrien kom han til NJFF med ideen om TAM. 85 ungdom i til sammen sju kommuner er i dag inne i programmet, og det har gått over all forventning.

Og nå står vi her uten for TAM-hytta på Sotra, og en enorm gapahuk bygget opp av store steinblokker.

– Dette må være Norges fineste gapahuk, sier Kenneth.

– Ser du taket? Det er en bølge!

Vi gjør oss klare for å fiske. Kenneth går fram og tilbake, finner varmedresser, sko og ullsokker. Smiler og ler, og praten går.

– Jeg tror mange i dag blir så forstyrret – i hermetegn – av så mye teknikk og duppeditter at de mister nærhet til naturen. Lever du i tidsklemma så har du lissom ikke tid til å tenke på naturen, sier Kenneth.

– Du må bare avbryte meg for jeg bare snakker.

– Har du litt ADHD?

Kenneth ler. En fordel med å være stor i kjeften, slik østlendinger oppfatter at mange bergensere er, er at man også kan smile bredt.

– Jeg er nok litt sånn på godt og vondt. Jeg liker å ha masse tanker i hodet. Jeg kan ligge å tenke på hvordan vi skal løse dette med plasten i havet og hvordan vi skal løse utfordringene for villaksen, sier han.

Han ser mot gapahuken igjen.

– Det er en bølge, sier han og smiler.

Plasthvalen

Kenneths sjef i NJFF Hordaland sier om Kenneth at han er vanskeligere å styre enn et oljeflak. Selv prøver Kenneth iherdig å få kontroll på plasten.

I januar i fjor strandet en gåsenebbhval full av plast på Sotra. Sky News dukket opp og fulgte en fortvilet Kenneth som viste dem rundt på Sotras plastbefengte viker og strender. Det resulterte i en tre kvarter lang dokumentar kalt «A Plastic Whale», som i skrivende stund er blitt vist i over 100 land.

– Det er plast fra båter og fiskeindustrien som skyldes opp på land. Denne plasten brytes ned til mikroplast og trenger inn igjen i kretsløpet. Jeg er ikke i tvil om at dette vil bli en av vår tids største miljøutfordringer om vi ikke gjør noe med det, sier Kenneth.

En kan se det på hele kroppen hans at engasjementet er ektefølt. Han og flere holder på med det som kan virke som et evighetsprosjekt, nemlig å rydde kysten fri for plast.

Vi er på vei med båt ut til en vik som er «fredet» for rydding slik at den kan brukes til å vise politikere, og journalister som meg, hvor ille denne oppsamlingen med plast virkelig er. Og vi snakker søppel av dimensjoner.

I land plukker Kenneth opp en plastkasse som ligger på toppen av det enorme berget av søppel. Kassa har en engelsk adresse trykket på siden.

– Denne kommer fra en engelsk fiskebåt, sier han.

Lenger ned i haugen finner han porøs plast som er filt ned til tynne flak som passende nok kan minne om den maten du gir til akvariefisk.

– Dette får fisken i seg, og så spiser vi fisken. Vi må sørge for at det kommer gode returordninger på fiskegarn, tauverk, plastkanner. Vi må resirkulere og rydde, for det er så mye at det er til å grine av, sier han.

Etter at «A Plastic Whale» ble vist har Kenneth fått henvendelser fra alle verdens hjørner. Folk vil til Sotra for å hjelpe til med å rydde plast. De vil vise at engasjement nytter, og de vil overbevise sitt eget land om å ta grep.

– Vi er i ferd med å skape en revolusjon, sier Kenneth.

Villaksen

Vi fisker torsk til lunsj. Det er gjort på 20 minutter, og trenger ingen videre forklaring. Kenneth er av typen fisker som kaster ut en krok til alt som biter, så lenge det er forsvarlig.

Den observante leser kjenner han kanskje igjen fra «Ut i Naturen»-programmet på NRK hvor han opplevde sitt drømmefiske i Belize, og hvor han tok en Grand Slam.

Andre kjenner han kanskje igjen fra «Ut i Naturen» hvor han fortalte som sin elsk til kveita, eller i den hvor han fisker sjøørret.

– Jeg tror det å fiske frigjør positiv energi på en måte som gjør at du får overskudd til å takle motgang, eller gjøre ting du gjerne har litt aversjon mot å gjøre. En ihuga laksefisker tenker på laksefiske hver dag hele året. Han får glede av det, ikke bare når han fisker, også ellers i året, ler Kenneth.

For det er laksen han brenner for nå. Den norske villaksstammen er blitt halvert de siste 30 årene. Genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks og lakselus er de største årsakene til det.

Kenneth sier han ikke er av typen som på død og liv må være på tv – han har tross alt takket nei til å være med på programmer av en mer underholdende karakter – men dersom han har muligheten til å formidle noe viktig er det å bruke hans person et bare lite offer.

– Villaksen, som har vært her i tusenvis av år, er i ferd med å dø ut, og i «Den Fantastiske Villaksen» drar vi på en reise. Serien er drevet fram av forskere. I tillegg snakker vi med fiskere, oppdrettsnæringen og lakseforkjempere.

– Hvis de som ser på serien kjenner på bare ti prosent av det jeg opplevde på da jeg snakket med dem som dag inn og dag ut kjemper med ryggen mot veggen for å redde elva si ... altså, det gir så inntrykk, sier Kenneth.

– Hvordan har møtet med oppdrettsnæring vært?

– De fleste er greie og klarer å skille sak og person, men det er klart at det er alltid noen som ikke gjør det, og jeg opplever jo de også, sier Kenneth.

Han forteller om noen ubehagelige opplevelser som han ikke ønsker at skal komme på trykk.

– Men de seriøse er i flertall. Vi må få sentrale aktører i næringen til å sette seg ned sammen med villaks-siden, og så må vi diskutere dette på en skikkelig måte. Vi er ikke kjent med å ha en skyttergravtatikk. Vi må ha en dialog og finne ut av hvordan vi kan ta vare på villaksen vår, for den er i ferd med å renne ut mellom fingrene våre, sier han.

Han tror lakseoppdrettsnæringen vil mene at serien er for streng, mens lakseforkjemperne vil mener at serien er for slapp. Selv tror han at de er et sted midt imellom. Det viktigste, sier Kenneth, er at de forholder seg til fakta.

Neste generasjon

Kenneth ber meg flere ganger om å huske å skrive at det aldri er han alene som gjør alt han gjør. Han sier han er omringet av flinke, dyktige og engasjerte mennesker som alle er med på å gjøre en forandring. Men det er ingen tvil om at hans engasjement er smittende.

Så får det heller være at han i engasjementets rus glemmer å lukke – ikke låse, men lukke – bildøra da vi drar på fisketur, og vi tilgir ham da han i et lite uforvarende øyeblikk bryter en trafikkregel.

Tilbake i gapahuken forteller han nok en gang om taket som minner om en bølge mens han baker torsk i folie på bålet. Det er Torsk à la Bruvik.

Kenneth har tre barn og en stesønn fra et tidligere ekteskap, og tre bonusbarn fra sitt nåværende samboerskap. Han er opptatt av å formidle naturen og fiskingens gleder på hjemmebane også, men han vil ikke presse det på dem.

– Når det kommer til fisking har de nok fått sin dose for nå, men de kommer nok tilbake. Jeg er litt forsiktig slik at de ikke skal miste helt interessen, men de forstå veldig godt at jeg brenner for dette her, sier Kenneth.

Så er det tilløp til en liten rørt tåre i øyekroken da han tenker på det ene barnebarnet på to år som han tok med ut på havet for å fiske sin første makrell, og hvor glad og engasjert han ble da han fikk fisk. Det virker nesten som om sirkelen er sluttet.

– De lærer seg å ta vare på naturen vår. Det er de som skal ta med seg kulturarven og forvalte den videre. Vi må bare ikke ødelegge alt før det er for sent, sier han.

Artikkelen er publisert i samarbeid med bladet «Alt om fiske».