Yrja nektet å ta imot hjelp og familien visste ikke sin arme råd: – Mamma reddet livet mitt

Fortvilelsen vår ble verre og verre for hver dag som gikk, i takt med risikoen for selvmord. Yrja var svært psykisk syk, og vi som foreldre opplevde både avmakt og desperasjon i kampen for å hjelpe henne, sier Cathrine Oftedahl (61). 

Hun er mor til næringslivsinfluenseren Yrja Oftedahl (34) som høsten 2023 ble innlagt med psykose og selvmordstanker.

For det skulle bli alt annet en lett å hjelpe Yrja å bli frisk. Hun forsto ikke selv at hun var syk og trengte behandling. Slik virker psykose.

Gang på gang klarte Yrja å snakke seg ut av sykehuset. Så lenge hun ikke var lagt inn med tvang, fikk hun viljen sin og ble skrevet ut.

Det siste hun trengte var en sykehusinnleggelse, mente hun.

– Jeg syntes foreldrene mine sviktet meg på det groveste. De ville meg bare vel, men jeg oppfattet det motsatt. Det føltes som jeg var i krig med foreldrene mine og med sykehuset.

Hennes verste fiender

– Vi prøvde å hjelpe henne, men vi endte med å bli hennes verste fiender. Samtidig startet en nesten umulig kamp mot helsevesenet, advokater og lovverk, sier moren.

– Vi var veldig bekymret for at hun skulle gå til grunne eller ta livet sitt, sier moren.

Yrja beskriver barndommen i Stavanger som veldig fin. Hun er det eldste barnet i en søskenflokk på tre. 

– De andre barna er 12 og syv år yngre enn Yrja, så det var nesten som å ha tre enebarn, forteller Cathrine.

Yrja var alltid på farten og i godt humør. Hun var mye ute og lekte, og foreldrene høstet mange lovord om Yrja.

– Hun var en sosial og utadvendt jente som brydde seg om vennene sine og som inkluderte andre i leken.

Gikk på en smell

Men i tenårene gikk Yrja på en smell. Da hun var 15 år, ble hun plutselig veldig sliten. Hun ble utmattet i kroppen og brukte mye krefter på å klare skolen og det sosiale livet.

– Jeg slet også med høye lyder og hadde behov for å skjerme meg for det. Jeg ante ikke hva som feilte meg, men jeg hadde store smerter i kroppen, og jeg klarte ikke å sove, forteller hun.

I etterkant har Yrja forstått at plagene hun hadde i tenårene skyldtes en kombinasjon av matallergier og det som skulle vise seg å være en bipolar lidelse.

Diagnosen fikk hun da hun var 19 år. Det tok noen år før hun begynte på medisiner fordi hun syntes det var skummelt.

– Jeg ville ikke bruke medisiner, og så lenge det ikke forelå noe tvangsvedtak, slapp jeg å ta det, forteller hun.

Etter hvert kom Yrja seg på beina og gjennomførte videregående skole. Deretter forsøkte hun seg på studier i Milano og søkte seg mot gründermiljøet der hun møtte mange likesinnede.

– Utad så det ut som jeg klarte meg godt. Jeg studerte og fikk til mye i hverdagen, forteller hun.

Les også: (+) Smertene var så store at Oscar ville dø. Mammas forslag endret alt

Ble psykotisk

Høsten 2022 fikk Yrja en tung vekt i hodet da hun var på treningssenteret. Hun fortsatte som før og tenkte ikke på at det kunne være en hjernerystelse, og at hun burde holde seg i ro.

Hun nektet å bli sykmeldt, men formen hennes ble bare verre og verre. Og etter ett år med intense smerter og isolasjon, tippet det over for henne. 

– Det var hjernerystelsen som førte til at begeret rant over, forteller hun.

– Yrja gjorde det beste hun kunne for å bli frisk av hjernerystelsen, men som følge av sykdommen bipolar lidelse, er hun spesielt sårbar for stress og påkjenninger som en hjernerystelse er, forteller moren.

Hun fikk panikkanfall og etter hvert en vrangforestilling om at hjernerystelsen hadde ført til en permanent hjerneskade.

Hjemme i Stavanger forsto foreldrene at noe var alvorlig galt med datteren. De hentet henne hjem for å kunne hjelpe henne. Familien oppsøkte legevakten, men de ble sendt hjem med beroligende medikamenter. 

Avvist gang på gang

I mellomtiden ble Yrja sykere og sykere, men å få datteren innlagt på psykiatrisk sykehus skulle vise seg å være mye vanskeligere enn de hadde trodd.

– Vi følte avmakt. Gang på gang ble vi avvist på sykehuset da vi ba om hjelp.

Etter to måneder ble hun endelig innlagt, og foreldrene senket skuldrene. Men lettelsen varte bare i ti dager. Yrja var flink til å snakke for seg og ba om å bli sendt hjem.

– Jeg hadde ikke innsikt i egen sykdom, tvert imot gjorde jeg alt for å slippe å bli lagt inn på sykehuset.

Det skal mye til for å bli tvangsinnlagt. I 2017 ble det en innskjerping av loven om tvang. Ifølge loven må pasienten være til fare for deg selv eller andre for å bli innlagt med tvang.

Skrev seg ut hver gang

– Det var jo åpenbart for sykehuset at jeg hadde en psykose, men ifølge loven kunne de ikke hjelpe meg, sier Yrja.

Hver gang hun ble lagt inn, kjempet hun like mye for å komme ut igjen.

– Jeg ble erklært for samtykkekompetent, det vil si at sykehuset ikke kunne holde meg inne mot min vilje. Dermed fikk jeg gå.

Foreldrene var fortvilte vitner til Yrjas funksjonsfall. Hun fungerte ikke i hverdagen, spiste ikke, sov ikke og hadde konstant selvmordstanker.

Det var som å ha en psykiatrisk avdeling hjemme.

De neste syv månedene var hun inn og ut av psykiatriske sykehus. Foreldrene forsøkte både sykehus i Oslo og Stavanger.

– Vi måtte stadig legge nye planer for å lure Yrja inn på psykiatrisk avdeling. Sammen med fastlegen kunne vi for eksempel legge en plan for å legge henne inn på nevrologisk avdeling. Det visste vi at Yrja ville akseptere. Men vel inne ble hun mot sin vilje overført til psykiatrisk avdeling.

Plutselig snudde det

Til slutt var Yrja blitt så syk at hun endelig fikk behandlingen. Seks uker senere var hun ute av psykosen.

–  Det var en fantastisk glede, sier mor.

Endringen skjedde brått, nesten fra den ene dagen til den andre.

– Det første jeg gjorde var å takke legen og personalet på avdelingen. Jeg fortalte dem at jeg hadde tatt feil og at de hadde hatt rett. Deretter ringte jeg hjem til mor, sier Yrja.

Cathrine innrømmer at hun var redd for hvordan Yrja kom til å reagere i etterkant.

– Jeg var lettet da hun ringte og sa at hun var takknemlig for det vi hadde gjort for henne. Å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp, og som ser på deg som sin verste fiende, er en stor utfordring. Jeg var veldig bekymret for hvordan Yrja hadde opplevd vår innsats, særlig bruken av tvang fra sykehusets side.

– Jeg er så takknemlig for jobben foreldrene mine gjorde. Hadde det ikke vært for mamma, hadde jeg nok fremdeles vært psykisk syk, kanskje død. Mamma har en fantastisk stayerevne og en ekstrem empati og omsorgsevne. Jeg er så glad i mamma, sier Yrja som i dag har engasjert seg i tematikken for å forsøke å endre lovverket slik at det skal bli lettere å få behandling med tvang.

Les også (+): Jeg trodde vi var lykkelige sammen. Så ringte det på døren

Mamma ble utbrent

For Cathrine har de siste års påkjenninger ført til at hun selv sto utenfor arbeidslivet. Hun ble utbrent og sykemeldt fra jobben som følge av den langvarige kampen for å hjelpe Yrja ut av psykosen.

– Det er tøft å være pårørende, sier moren, som i dag er i ferd med å vende tilbake til jobben som journalist i NRK.

Hun har slitt med traumer og dårlig søvn.

– Det var som å stå i et konstant mareritt – i konstant alarmberedskap – natt og dag, ikke bare for meg, men for hele familien.

Hun møtte også andre pårørende – utslitte, fortvilte, utbrente, etter årevis med omsorg for en psykotisk datter eller sønn, far eller mor. Pårørende som også måtte se at liv gikk tapt.

– Mange pårørende ønsker at de blir lyttet mer til. Pasienter med psykose skjuler ofte hvor dårlige de er i møte med helsevesenet. Legene ser dem bare en kort stund og kan derfor si nei til innleggelse, mens pårørende er sammen med dem hele tiden og ser hvor alvorlig det egentlig er.

Selv er hun veldig stolt av Yrja.

– Det pågangsmotet hun har vist for å komme tilbake til livet igjen er beundringsverdig. •