– Vi tier, smiler og sier at «det går fint», men …

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Mange av oss går lange omveier rundt det som er vanskelig å si. Ikke fordi vi er feige eller likegyldige, men fordi vi så inderlig vil bevare roen. 

Vi tier, smiler og sier at «det går fint», men det gjør det ikke alltid. Målet i våre relasjoner er ikke fred alene, det er kjærlighet.

Og kjærlighet er ikke alltid stille og harmonisk. Den er ærlig. Den er våken. Den krever mot. Derfor tar vi de ubehagelige samtalene, ikke for å skape avstand, men for å bevare nærhet.

Når vi tør å møte hverandre med tydelighet, når vi står støtt i oss selv og lar den andre gjøre det samme, da vokser kjærligheten. Den blir mer solid, men også mer øm. Mer levende. 

For det er i klarheten, ikke i tåken, kjærligheten finner luft til å puste. Men når vi fortrenger det som smerter, når vi lar andre tråkke over grensene våre for å unngå konflikt, da begynner kjærligheten å visne. Den mister generøsiteten sin. Den blir trang, utrygg, kanskje bitter. Vi blir harde.

Og når julen nærmer seg, blir alt dette ekstra tydelig. For julen bærer med seg et forventningspress som sniker seg inn lenge før desember. Lyslenker tennes, gaver planlegges, kalenderne fylles, og midt i alt det varme og vakre kan vi glemme oss selv. Julen er en tid for nærhet, men også en tid der gamle mønstre våkner til liv. 

Familien samles, venner møtes, og det ligger noen ganger endel usagt mellom linjene. Vi vil at alt skal være harmonisk, at minnene skal være gode, men det kan koste mer enn vi tør å innrømme. 

Les også: Barnehagepedagog slår alarm: «Paracet er min beste venn»

Derfor blir det ekstra viktig å kjenne etter: Hva trenger jeg? Hva har jeg kapasitet til i år? Hvem ønsker jeg å være nær, og hvor må jeg sette en grense?

Julen varer lenge, ikke bare i kalenderen, men i følelsene den vekker. Den minner oss om både glede og savn, om tilhørighet og ensomhet. Og kanskje handler det nettopp om å tillate begge deler.

Å kunne si: «Jeg gleder meg, men jeg trenger også ro.» Å kunne være raus, men ikke på bekostning av seg selv. Å la kjærligheten få være ekte, ikke pyntet, ikke påtvunget, men sann. For julen, mer enn noe annet, handler om å komme hjem. Ikke bare til huset man vokste opp i, men til seg selv.

Tenk deg at du går på McDonald’s og spør etter pasta og vin. De har det ikke. Ikke fordi de ikke vil, eller fordi det er noe galt med deg. Det er bare ikke på menyen.

Og nei, dette handler ikke egentlig om mat.

For ofte gjør vi nettopp det: Vi går inn i en relasjon, et vennskap, en jobb, og ber om noe som det stedet eller mennesket ikke har å gi. Ikke fordi vi er urimelige, men fordi vi lengter. Etter å bli sett. Holdt. Forstått. Helbredet. 

I den lengselen glemmer vi å se skiltene som forteller oss hvor vi faktisk er. McDonald’s serverer ikke pasta og vin. Det er ikke vondt, det er bare ikke det de driver med. Likevel blir vi sittende der, med plastbrettet foran oss, litt skuffet, kanskje såret, kanskje sinte. Men det er ikke deres feil. Og det er heller ikke vår. 

Les også: (+) Foreldre som leverer tidlig og henter sent – er det greit?

Vi bare ba om noe på feil sted. Dette skjer overalt i livet. Vi ber en partner gi oss tryggheten vi selv må bygge. Vi ber jobben gi oss mening, når det vi egentlig trenger, er hvile. Vi ber en venn bære sorgen vår, når vi egentlig må møte den selv. Vi roper etter kjærlighet, etter bekreftelse, etter fred, men vi gjør det på steder som aldri var ment å gi oss nettopp det.

Det er som å bestille vin på McDonald’s.

Det gjør oss ikke naive. Det gjør oss menneskelige. Vi bærer våre behov med åpne hender, og av og til famler vi. Det viktigste er ikke at vi satte oss feil. Det viktige er at vi reiser oss igjen, og finner bordet der det vi lengter etter faktisk finnes. For det finnes steder som serverer pasta og vin. Det finnes mennesker som ser deg, som tåler hele deg. 

Det finnes rom der du slipper å filtrere deg selv for å passe inn. Noen ganger må vi våge å reise oss fra bordet. Ikke i sinne, men i klarhet. 

Det handler ikke om å forandre McDonald’s. Det handler om å finne stedet der hjertet ditt kjenner igjen smaken av noe ekte. Og ja, det er helt greit å ha satt seg feil noen ganger. Det viktigste er å fortsette å gå. Og nei, dette handler ikke nødvendigvis om å gå fra noen. 

Tvert imot kan det handle om å bli, men med tydelige rammer for hvor jeg slutter og du begynner. Den balansen der jeg kan elske deg uten å miste meg selv. For vennlighet er ikke svakhet. Det er styrke i praksis.

Vi lever i en tid fylt av både ytre og indre kriger. Da blir det ekstra viktig å minne oss selv på at vi alltid har et valg: Vi kan bevare freden i oss, selv når noen inviterer til konflikt. Sunne grenser er ikke murer. De er markeringer av respekt, for oss selv, og for andre. Jeg har rett til å si ifra når noen tråkker over det som er viktig for meg. 

Ofte er det sånn: Det en person sier om en annen, sier mer om den som snakker enn om den det snakkes om. Når vi snakker ned andre, er det ofte fordi noe i oss selv er såret. Da har vi et valg: Skal vi møte smerten, eller sende den videre?

Når noen oppfører seg dårlig, kan vi sette en grense med respekt, eller vi kan slå tilbake på samme måte. Det siste gir kanskje en kortvarig lettelse, men vi mister verdigheten vår på veien. 

Å stå opp for seg selv uten å speile den andres destruktivitet, det er ekte styrke. Uenighet er ikke farlig. Det kan tvert imot være inngangen til dypere forståelse. 

Hvis jeg ønsker at du skal høre meg, må jeg også være villig til å høre deg. Noen blir opprørte når du setter grenser, kanskje fordi de tjente på at du ikke hadde dem før. Men å leve sant krever at vi tåler nettopp det, å skuffe, å bli mislikt, å stå i ubehag. Det er ikke farlig. Det er nødvendig.

Vi tror ofte at harmoni er tegn på en sunn relasjon. Men de mest levende forholdene er ofte sammensatte, noen ganger urolige, til og med rotete. Og det skal de være. Det er i ærligheten, i spenningen og i de vanskelige samtalene at trygghet og tillit blir bygget. Relasjoner er levende landskap. 

Når vi tør å rydde opp i det som skurrer, skaper vi bånd som tåler tid. Akkurat som fred mellom nasjoner krever respekt for landegrenser, krever fred mellom mennesker respekt for personlige grenser. Når jeg kjenner mitt eget indre terreng, vet jeg også hvilke relasjoner som nærer meg, og hvilke som tapper.

Les også: (+) Jeg er sjalu på eksen hans. Hva kan jeg gjøre?

Etter krevende perioder kommer mange ut annerledes. Litt mer våkne. Litt mer selektive. Litt mildere. Jeg ser det ofte: De som har kjent smerte, slipper færre tett inn, men relasjonene de beholder blir varmere, tryggere, sannere. De dømmer mindre, forstår mer. Kanskje er det fordi de har oppdaget kraften i grenser. Grenser handler ikke bare om hva vi sier nei til hos andre, men hva vi sier ja til i oss selv.

Tenk deg at du holder en kopp kaffe. Noen dulter borti deg, og du søler. Hvorfor sølte du kaffe? Fordi det var kaffe i koppen. Hadde det vært te, hadde du sølt te.

Sånn er livet også. Når vi blir ristet, er det det vi bærer inni oss som kommer ut. Det er lett å fremstå rolig når alt går bra. Men i motgang? Da avsløres innholdet i koppen. Så, hva er i din kopp? Er det fred, takknemlighet og varme? Eller bitterhet, frykt og harde ord? Vi skylder ofte på den som dyttet oss.

Men det som rant ut, det var vårt eget. Og det er gode nyheter. For det betyr at vi har makt til å endre det. De sier at tiden leger alle sår. Men det gjør den ikke. Tid alene gjør ingenting. Det er hvordan vi bruker den som leger.

Og det krever mot, mot til å møte oss selv, og mot til å møte hverandre. Det er lett å gå utenom. Å hoppe over samtalen. Skyve bort smerten. Men hver gang vi velger utenom, mister vi noe. 

Å være modig i relasjoner, å tåle ubehag og uenighet, er ikke en trussel mot kjærligheten, det er selve grunnmuren. Det er en investering i livet. I nærhet. I deg selv.