Barnehagepedagog slår alarm: «Paracet er min beste venn»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Bare noen uker etter at sommerferien var over gikk lufta ut av ballongen. Jeg ble utbrent.

Jeg var på vei opp til barnehageporten for ny arbeidsdag da brystet snørte seg så pusten verken slapp ordentlig inn eller ut. Jeg ble utmattet eller utbrent – som er to sider av samme sak.

Livet skjer med alle, og det er flere faktorer i likningen, men til syvende og sist var jobben dråpen som fikk begeret til å renne over.

– Mindre stress før

Da jeg startet i jobben som pedagogisk leder i 1999, var tempoet i barnehagen et annet. Greit nok at jeg var ung, men jeg husker at det var mindre stress, klokkefokus, armer og bein. 

Oppdragelse opplevdes annerledes hvor foreldre kunne være mer tydelige og grensesettende, og hvor usikkerheten var mindre. Ikke var det podkaster om oppdragelse og familieliv. Det var en annen ro i det å være inne på avdelingen. Det var ikke så bråkete. Barna hadde et visst forhold til innestemme. 

De var i besittelse av en sterkere evne til å vente på tur og å avbryte mindre. Alt var bare mindre styrete. Det betød ikke at det ikke var utfordringer. Bevares. Men hverdagen fremsto litt mer balansert. 

I takt med at tidene fornyer seg, har også krav fra brukere, administrasjon og politikere endret seg. Det ropes høyt om kvalitet og læring, det skal kartlegges og måles. 

Det med «at læring skal inn i barnehagen» er for øvrig en stor misforståelsen – særlig blant dem som aldri har tråkket over barnehageterskelen og prøvd seg på feltet. Læring skjer hele tiden i barnehagen, i alle situasjoner og samhandlingsmønstre.

Slik er en vanlig dag i barnehagen

Den beste perioden i løpet av en arbeidsdag for meg er den første halvtimen på tidligvakt og den siste halvtimen av senvakten. Det er færre barn i ytterkantene, og det å ha ro til, og mulighet for samtaler og det å pusle med diverse sammen med barna, er større. 

For når klokka runder åtte, starter det store leveringsrushet. Og mellomvakten kommer ikke før halv ni. Frem til dette blir det mer opp og ned av stolen for å ta imot barna. For alle skal ivaretas ut fra sine behov. Kanskje et eller flere av barna synes det er vanskelig å si ha det og nekter å slippe tak i foreldrene. Andre kan behøve hjelp når det gjelder aktiviteter og lek de har gått i gang med. Og tidligvakten har bare ett sett armer og ett fang. 

Informasjon og beskjeder skal tas imot fra foreldre og da blir førstemann jobb for strikkball å regne. Når vi blir to er det enklere, for da er vi i hvert fall et sett til av armer og fang. Det hender at alle 18 barna har kommet når klokka slår mellomvaktens start. Senvakten er på plass halv ti. Dagen går sin gang. Fra 1500 er vi to igjen, fra klokka 16, når henterushet starter, tar senvakten den siste timen alene.

Les også: Livet på ekte. I barnehagen

Min bestevenn, Paracet

Vi ansatte kan strekke oss langt for å få dagen til å gå rundt. Man kan gå hanglete og syk på jobb. Som jeg spøkefullt sier innimellom: «Paracet er min beste venn». 

Tidvis droppes pauser og man velger å ha arbeidslunsj for å få administrative oppgaver unna. Det er ikke alltid plantiden på fire timer i uka er tilstrekkelig. Avdelingene på huset hjelper hverandre ved behov ved sykdom og annet (noe vi faktisk er grådig gode på), og styrer trår også til, men samtidig kan man ikke alltid basere seg på at alle skal hjelpe.

Grunnbemanningen øker ikke selv om man får hjelp, den flyttes jo bare rundt. Og det sliter. For det hender at slike løsninger må praktiseres over lengre tid.

Les også: (+) Foreldre som leverer tidlig og henter sent – er det greit?

Bemanningssituasjonen for barnehagene

Da pedagognormen ble innført i 2018 var det den reneste hallelujastemning blant politikere. Kvaliteten skulle sikres og det skulle læring inn barnehagen. Det skulle innføres både norsk og matte. Politikerne som satt på kontorene, hadde tydeligvis ikke snøring på at læring skjer i bøtter og spann i alle situasjoner i barnehagen. 

Pedagognormen innebærer at det skal være en pedagog per sju barn under tre år og en pedagog per 14 barn over tre. Alle med godkjent utdanning. De ekstra pedagogene ble ikke satt inn «på topp» (altså som en tilleggsressurs, red.anm.). De var en del av grunnbemanningen. Hva innebærer regnestykket? 

Det er lovfestet at pedagogene i gjennomsnitt skal ha fire timer plantid hver ukentlig. Med to pedagoger på en avdeling, medfører det at det skal tas ut totalt åtte timer plantid i uken. Det er en hel arbeidsdag, det. 

Noen kommuner praktiserer å sette inn vikar i denne tiden, mange steder ikke. Budsjett og tilgjengelighet er hovedfaktorene. Og hadde det vært nok på budsjettene, hadde sannsynligvis tilgjengeligheten på ansatte vært større. 

Men, til info, er det ikke bare plantid som følger pedagogstillinger. Det er også ledermøter, gruppemøter, tverrfaglige møter, ekstraordinære møter, veiledningsmøter og foreldresamtaler. Og mer til. 

Og den tiden dette måtte foregå blir det altså færre personal på avdelingen. Belastningen på dem som er igjen kan bli stor. Og barna har færre voksne å spille på.

Ergo: Det er logisk at flere folk må inn! Regjeringen må legge enda mer penger på kommunebordene og øremerke midlene slik at barnehagene har en sjans til å rekruttere. 

Les også: «Er det en voksen til stede?» Katrine har vært på sitt første foreldremøte – og det gikk ikke knirkefritt

– Jeg vet det er mange av dere der ute! 

Man må bedre rammebetingelsene. For: Om ikke lønninger skrus opp og det lovbestemmes økt grunnbemanning på avdelingene – uavhengig av hvordan barnegruppene er delt inn – har vi ikke sjans til å tiltrekke oss folk som vil jobbe i barnehage. 

Barnehagene i Norge mangler oppunder 3000 barnehagelærere, men vi behøver mannskap til å fylle fagarbeider- og assistentstillinger også. Uavhengig av hvilken type stilling det gjelder, ønsker jeg meg folk som har oppriktig lyst til å jobbe med barn og som kjenner at de har noe å bidra med. 

Jeg vet det er mange av dere der ute! Så får den statsbudsjetterende gjengen se å åpne lommeboka. Det er forresten en «risiko» for at kvaliteten kan heves om det blir flere ansatte i grunnbemanningen. Man kan faktisk få jobben gjort uten at hver dag blir et slit.

På helsa løs

Jeg ser frem til den dagen når jeg motiveres av å se barnehageporten igjen og kjenne bruset når barna roper «Ragnhild kommer!». 

Det er barna som er motivasjonen min. Og grunnsynet som handler om å styrke og støtte dem i første epoke av oppveksten, og sørge for et godt, sterkt og mangfoldig fellesskap. 

Jeg er ganske mettet og hjernen sliten. Livskvaliteten er ikke helt 100 prosent. 

Jeg kan ikke gi ved dørene lenger, idealisten i meg må ta seg en hvil. Når jeg tar tiden min tilbake, skal Paracet ikke være min venn og arbeidstiden min er bare 37,5 time i uka. 

For jeg vet at ingen vil miste meg som pedagogisk leder. Vi vokser tross alt ikke på trær.