Vi ga barnet den samme maten i matboksen i ti dager

(SIDE2): Er det som eksperter sier, at bare barn får den samme maten nok ganger så liker de den?

Det er i hvert fall den kunnskapen som sitter inne hos mange av oss, og det er som vi hører et ekko av eksperter som  sier:

«Ikke gi opp!»

«Barn trenger ofte å bli presentert for den samme maten opptil 30 ganger før de liker den.»

«Bare dere har et sunt og variert kosthold hjemme så smitter det over på barna»

LES OGSÅ: 1 av 3 foreldre snakker negativt om mat foran sine barn

Vi bestemte oss for å gjøre et lite eksperiment.

To mammaer i redaksjonen sendte med barna på 3 år og 2,5 år en «ny» matvare i matboksen 10 dager.

Jente 3 år:

Om kostholdet: Generelt skeptisk til ny mat, vil sjelden smake på noe nytt og skepsisen omfatter både konsistens og farge. Liker ikke at maten blandes sammen, vil ha matvarene separert på en tallerken. Spiser mindre variert mat nå enn da hun var 1 1/2 år gammel, men har alltid vært litt skeptisk. Spiser allikevel en del forskjellig mat, men liker best blandingsprodukter som er litt myke og mat uten intens smak.

Familien spiser variert og har ofte nye retter, ulike innslag av grønnsaker også videre til middag. 3-åringen smaker innimellom på ny mat med lovnad om at det er lov å spytte ut dersom hun ikke liker det. Har en bror på seks år som har vært veldig skeptisk i matveien , men som nå spiser mer variert. Lager ofte erter og brokkoli til middag fordi vi vet at hun spiser det (og dermed får i seg noe grønnsaker...)

LES OGSÅ:Barn tester skolemat fra andre land

Om testen:  Har ikke villet prøve å spise gulrot tidligere. Hun fikk med en liten gulrot (knaskerøtter) i matboksen i 10 dager. Mamma tenkte gulrot var mild på smak, og at kanskje flere i barnehagen spiser gulrot. Den er også enkel å ha med i matboksen.

 De første dagene rørte hun ikke gulroten. Da jeg etter fire dager spurte om hun hadde smakt på gulroten i matboksen, sa hun bare:  «Nei, takk!»

Da jeg spurte de ansatte i barnehagen, fortalte de at hun hadde sagt «Jeg liker ikke gulrot», og derfor ikke ville spise den.

Etter ti dager med gulrot, var den fortsatt ikke rørt. Da jeg spurte henne på nytt om hvorfor hun ikke hadde smakt på gulroten, sa hun:

«Men, jeg liker jo ikke gulrot, mamma.»

 En stund etter denne lille testen har vi mange ganger hatt gulrot i ulike former til middag. Raspet, kokt, i små biter og bakt i ovn. Men hun har kun smakt en gang og da konstatert at hun ikke liker det. Av grønnsaker spiser hun kun brokkoli og grønne erter. Av frukt spiser hun banan, pære, eple, druer, bringebær.

Ingen suksess med andre ord!

Jente 2,5 år:

Om kostholdet: Begynte med smaksprøver av fast føde rundt 4 måneders alder, og har siden vist interesse for mat og ønske om å smake på det meste.

Vi har vært opptatt av å spise måltider sammen rundt bordet, og da hun ble stor nok, har hun alltid fått den samme maten som oss voksne. Da hun begynte å spise normalt, passet vi på å introdusere grønnsaker og lignende gjentatte ganger - som for eksempel å ha brokkoli hver dag til middag i en uke - og nå elsker hun brokkoli. Tross dette har vi aldri hatt noe press eller mas rundt mat. Det er helt greit at hun ikke vil smake på all mat eller at det er noe hun ikke liker. Vi er heller ikke strenge på bakst, godteri eller annet usunt.
I dag liker hun så og si all mat, og spiser sunt og variert. Men jeg har ikke noe formening om dette skyldes hvordan våre matvaner er, eller om det bare er tilfeldig.

Om testen: I og med at 2-åringen spiser det meste, var det bare oliven vi kom på som hun ikke liker og ville vært gøy å ha med i testen. Det er selvsagt ikke viktig at hun liker oliven, men vi valgte dette mest fordi det har en spesiell smak og fordi det ville vært gøy å se om hun kom til å like det. Vi ga beskjed i barnehagen om at hun kom til å ha oliven hver dag i matboksen i noen dager framover. De la opp til positivitet rundt at hun skulle smake, men ikke noe press.

I begynnelsen ønsket hun ikke smake, men etter cirka en uke begynte hun å smake på oliven. Etter åtte dager kom hun stolt hjem og sa hun hadde spist en oliven. Etter 10 dager «likte» hun oliven, og spiste ivrig to.

LES OGSÅ: Foreldre er selv skyld i kresne barn

Ekspertene sier:

Dette sier spesialpedagog Elna Thurmann-Nielsen og klinisk ernæringsfysiolog Kjersti Birketvedt ved spise- og ernæringsteamet ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet om vårt lille eksperiment:

 - Spisevaner og matpreferanser påvirkes av mange faktorer, både hos barn og voksne. Vi påvirkes av vår spisehistorie, som vil si tidligere erfaringer med spising og måltider. Og vi påvirkes av konteksten der vi blir presentert for ny mat. Små barn imiterer andre barn og voksne, og dette er en viktig drivkraft i deres spiseutvikling. Hvordan en ny matvare blir presentert, og i hvilken sammenheng dette skjer, har ofte betydning for om barnet synes den er interessant eller ikke.

 - Spiser annerledes i barnehagen enn hjemme

- Mange barn er modigere på å prøve ny mat i barnehage, nettopp fordi de ser at andre barn spiser det samme. Da kan barnehagen være et fint sted for å teste ut nye matvarer, ifølge ekspertene.

Noen barn har lettere for å prøve ny mat når de er hjemme, er hos venner eller hos besteforeldre. Barn er også glad i ulik mat, akkurat som oss voksne.

 - Noen barn er særlig glad i fargerik mat, andre er særlig glad i søt mat, og noen liker saftig mat. Enkelte barn bruker lengre tid før de spiser mat som har vanskeligere konsistens, mens andre gnager og tygger på harde matvarer allerede i spedbarnsalder. Noen barn er tidlige ute med å smake på mat med kraftige smaker, og andre venter kanskje helt til ungdomstid og voksenalder med dette.

- Barnets spiseutvikling er forskjellig, slik barn er ulike på andre utviklingsområder, noen begynner å sitte og prate tidlig, og andre trenger mer tid. I tillegg kan både genetiske og miljøfaktorer påvirke barnets spiseutvikling. Så dette er komplekst, og det er vanskelig å sammenlikne barn på samme alder.

Gi barnet tid

Viktig er det derfor at barna får bruke den tiden de trenger.

 - Barn må få bruke tid på å utvikle sitt kosthold, noen spiser variert når de er ett år og andre utvider kostholdet til langt ut i ungdomstiden før de har etablert et kosthold. De fleste fortsetter også i voksenalder og finne nye preferanser, og kostholdet påvirkes hele veien av kultur og livssituasjon.

 - Kan det fungere å «belønne» eller «straffe» barn dersom de nekter å spise opp middagsmaten sin, eller kanskje særlig grønnsakene? Som for eksempel: «Hvis du ikke spiser opp brokkolien din, så får du ikke is til dessert»

 - Forskning som har sett på dette med å bruke belønning for å påvirke matvaner, viser at det ikke fører frem. Den matvaren som barnet «må» spise, blir mindre attraktiv. Mens den matvaren som er «belønningen», blir ekstra gjev. I dette eksemplet kan det godt hende at barnet vil spise brokkoli denne gangen for å få is, men barnet får ikke mer lyst på brokkoli.

Premien er at maten smaker godt

Å komme inn i et mønster der barnet premieres, er uheldig, mener Thurmann-Nielsen og Birketvedt.

 - Premien ved å spise maten, bør være at maten smaker godt og gir barnet en god opplevelse av å bli mett. Når måltidene er positive og inkluderer alle, blir det også en god opplevelse og en «premie» for å være med.

 - Hva bør man gjøre som foreldre dersom barna er kresne og ikke vil smake på ny mat?

 - Det er lov ikke å like mat. Det er lov å smake på mat, uten at en trenger å spise så mye også. De første gangene en smaker på noe nytt, må det også være lov å spytte ut hvis smaken ble overveldende.

Ekspertene forklarer at når voksne skal smake på noe nytt, har de oftest mange referanser og erfaringer som gjør at de kan tenke seg hvordan det smaker. Og særlig hvis noen beskriver maten.

 - For barn er det ikke på samme måte, de mangler det samme bakteppet av erfaringer, og må finne ut av dette etterhvert. Da må det være lov å smake uten at det stilles forventninger og krav. Det er en god regel at det alltid er noe i middagen som en vet at barna liker, men hele menyen trenger ikke å være skreddersydd barnas preferanser.

 - Vi anbefaler ikke buffé

 - Bør kresne barn få «egen mat»?

 - Vi anbefaler ikke buffé i familien, der alle har «sin» middagsrett. Da blir det ikke et fellesmåltid der en kan dele matopplevelsene sammen, og dessuten er det mye jobb for den som skal lage maten. I tillegg blir veien til å smake på en ny rett lang, hvis barnet har fått «sin egen mat».

Det kan istedenfor være lurt at det alltid er tilbud om noe som barnet liker i måltidet .

 - Dersom middagen er «utfordrende» for barnet, kan en gjerne servere en skål med pasta, noen brødskiver eller noe pålegg som alle kan smake på i tillegg til middagsmaten den dagen. Slik kan barnet inkluderes i fellesmåltidet, både gjennom mattilbudet og i det sosiale.

 - Hvor «ille» er det at barn er kresne?

 - Det er helt naturlig. At barn har en periode der de er skeptiske til ny mat, er en del av normal spiseutvikling. Ifølge utviklingsteorien er vi skapt slik fordi vi i denne perioden (ca. 1-3 års alder), begynner å gå og utvide vår aktivitetsarena. For å begrense faren for at barnet skal spise «hva som helst» som det kommer over i denne perioden, er barnet mer skeptisk til det som er nytt og ukjent. Dette kalles «neofobi», som betyr «frykt for det nye». Dersom barnet opplever press og for store forventninger i denne perioden, kan det bli problemer ut av en fase som er naturlig og vanligvis går over av seg selv.

Det er slik at de fleste barn er mindre skeptiske i førskolealder, men her er det også individuelle forskjeller, forklarer de to.

 - De barna som har spist et mer variert matvarevalg før de kommer inn i denne perioden, har lettere for å spise mer variert i den neofobiske perioden og utvide kostholdet fortere etterpå.

 - Måltidene skal ikke være en kamp

 - Bør foreldre «ta kampen» dersom barna ikke vil spise eller smake?

 - Måltider skal være hyggelige og positive for barn og voksne. Et samlingspunkt i hverdagen der en kan dele opplevelser, lære og kommunisere sammen. Barn ønsker å gjøre som andre, søsken, venner og foreldre. Hovedoppgaven for de voksne i måltidene, er å være rollemodeller. Måltidene skal ikke være en kamp. Hvis voksne inviterer til kamp ved bordet, vil barnet som regel vinne denne. Og om foreldrene vinner kampen, er resultatet at barnet får et dårligere forhold til mat og måltider. Og hvem har egentlig vunnet da? Tvang og press gir ikke matglede.