Brev fra en 13-åring

Kjære tenåringsmamma!

Litt røff sommer med tenåringen? Disse 15 rådene kommer fra en tenåringsdatter som vet hvordan du har det. Og hvis du skal overleve mentalt en dag til må du lese de nå!

Hvis blikk kunne drepe på flyplassen i Palma de Mallorca i 1992. Her er jeg, tenåringsdatteren Nina, på ferie med mamma.
Hvis blikk kunne drepe på flyplassen i Palma de Mallorca i 1992. Her er jeg, tenåringsdatteren Nina, på ferie med mamma. Foto: Privat
Publisert Oppdatert

Dette er et brev til en mamma.

En stakkars mamma som måtte leve med en pottesur tenåringsdatter på den svindyre turen til Alcudia på Mallorca, til tross for at vi kanskje ikke hadde råd til turen i det hele tatt.

Til hun som fikk ødelagt det som skulle være en koselig hytteferie på Kjerringvik.

Dette er et brev til MIN kjære mamma, som til slutt måtte se seg nødt til å proklamere at familieferienes æra var over for vår del.

Dette er et brev til henne som i mine øyne ikke spiste riktig, ikke pustet riktig, ikke gikk riktig og generelt irriterte vettet av meg.

Kjære mamma, ingen av oss orker å gjenoppleve dette lille marerittet, men dette er 15 ting jeg ville sagt hvis jeg fikk en sjanse til å reise tilbake til 1992:

1. Først og fremst: Det blir ikke sånn her for alltid. Prøv å tenke det når du har det som verst.

2. Til tross for punkt 1, det kommer til å vare en stund. Unnskyld for det.

3. Dette er IKKE personen jeg kommer til å bli som voksen, men akkurat nå vet jeg ikke om jeg er barn eller voksen. I det ene øyeblikket trenger jeg trøst på fanget, i det neste vil jeg at du skal fjerne deg. Helst 1000 mil bort. Det gjør vondt inni meg også, og det er fryktelig forvirrende.

4. Det hjelper ikke å mase eller presse meg hver eneste dag. Det kommer fryktelig mye press innenifra. Følelsene koker. Det er hardt nok å takle det. Jeg må sove og hvile. Noen dager må jeg være alene en hel dag. Selv om vi er på ferie på Alcudia med tante og onkel.

5. Du kan ikke forstå hvordan jeg har det. Jeg godtar det. Jeg forstår det knapt selv.


6.Jeg klarer ikke å skjerpe meg. Særlig ikke på ferien du har brukt masse penger og energi på å planlegge. Ikke forvent at jeg skal skjerpe meg heller, det blir bare nok en ting jeg ikke kan leve opp til. Når det er sagt: Jeg skulle gjerne ha skjerpa meg, selv om det ikke virker sånn.

7. Du kan ikke «redde» meg. Det er hormonene som velter alt.

8. Tilgi deg selv for alt du føler og sier til meg når det blir for mye for deg. Jeg forstår. Allikevel smeller jeg sikkert med døra etterpå.

Passe fornøyd, til tross for alkoholfri paraplydrink.
Passe fornøyd, til tross for alkoholfri paraplydrink. Foto: Privat

9. Tilgi meg. For alt.

10. Jeg er ikke sånn blant andre voksne, jeg skjerper meg og alle andre synes jeg er en høflig og hyggelig jente.

11. Følelsene inni meg er vanskelige å forklare.

Tenk deg den mest irriterende lyden du vet om. Ispor på vinduet. Høylytt slafsing. Barnegråt. På høyeste volum. Hver våkne time. Alltid. Sånn føles det.

Jeg kunne faktisk smile litt i 1992 også. Favorittbamsen da jeg var liten var nemlig en panda.
Jeg kunne faktisk smile litt i 1992 også. Favorittbamsen da jeg var liten var nemlig en panda. Foto: Fra familiealbumet.

12. Det er deg jeg tør å være rar, idiotisk, obsternasig og slitsom overfor, ikke fantastiske bestemor eller favorittonkelen min. Du føler at jeg straffer deg, men det er faktisk en slags tillitserklæring.
Jeg er meg selv. Her og nå. Uten filter.

13. Ha ditt eget liv!
Det er da jeg er mest stolt av deg. Vis meg at du er sterk, at du gjør dine egne ting. At du tar den ekstrautdanningen på kvelden, og tør å være aktiv i politikken, selv om sinte mennesker ringer oss på kvelden og skjeller meg ut fordi de tror de snakker med deg. (Ja, 1992. Vi hadde fasttelefon).

Du er et av mine største forbilder, selv om det sikkert virker som at jeg hater deg 90 prosent av tiden.

14. Du venter på at det skal bli bedre. I mellomtiden: Skjem meg bort iblant, kanskje når jeg fortjener det minst. Jeg ser ikke på det som en belønning for dårlig adferd. Jeg er tross alt ikke tre år og i trassalderen. Fortsett å stille krav til meg. Vit at jeg er takknemlig. Jeg har bare ikke kapasitet til å fokusere på det nå. Og sist, men ikke minst: En dag kommer vi til å le av det sammen. Jeg vet det, det er umulig å forestille seg. Men jeg sier det en gang til: En dag kommer vi til å le av det sammen.

15. Jeg er glad i deg, mamma! Jeg er faktisk det! Hvem er vel ikke glad i mamman sin?

Les også:

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning