Da familien ankom skianlegget i ti minus, stilte mamma Kristin seg et spørsmål

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Har du ikke tatt med ungene ut på ski, skøyter eller aking så langt denne vinteren?

Vel, det har neppe småbarnsfamilier i Dubai heller, men du ser ikke de bli spist opp av dårlig samvittighet?

Nordmenn er født med ski på beina sies det. Vel, rundt om i Norge er vi mange mennesker som har helt andre talenter enn å gå på ski. Jeg ser mer ut som et benskjørt dådyr når jeg våger meg ut på langrenn. Livredd for fart, livredd for å skade meg, livredd for at barna mine ikke skal elske å gå på ski.

For selv om jeg er født uten ski på beina så har jeg noen medfødte ryggmargsreflekser: Når det er fint vær, så skal vi ut og nyte! Sommer eller vinter, man kan ikke kaste bort finværsdager, spesielt ikke på vinteren! 

Jeg er neppe den eneste som tenker slik. For når sola skinner og gradestokken viser minus er feeden min full av alle som kommer seg ut på skitur og båltur og skøytetur.

Da er det lett å tenke: Der burde vi også vært! Nå bør det båles og skøytes og grilles, koste hva det koste vil. For det koster. Både penger og energi.

For i motsetning til den lettvinte og lettkledde sommeren, kommer vintersesongen med et evig strev. Barna skal kles på riktig mengde og korrekt type stoff. Det skal krangles om ull og buff og fleece. Og alt skal passe, og når man har tre barn så kan du altså banne på at noe ikke passer lenger. 

I går sendte vi mellomste på skøytedag med for trange skøyter. Selv om vi er mange som er vokst opp med for små sko så er det ikke en god følelse.

Og om det skulle passe, så kan du vedde på at noe mangler. Så langt har jeg funnet min ene skisko, og det samme har gubben. Deres respektive partnere ligger sikkert i garasjen, under alt rælet der.

Les også: (+) Mine svigerforeldre gjør forskjell på barnebarna

Pakker for polar ekspedisjon

Som mor er jo skrekken min at barna skal fryse. For ut på tur er kalde barn garantert sur. Derfor tvinger jeg dem til å kle seg som om de skal på polekspedisjon. Det viser seg fort at altfor varme barn også kan bli sure barn. 

Men likevel, en svipptur i skogen blir til overvintring på Svalbard når jeg pakker. Her skal det ikke mangle noe, selv om jeg kan garantere at når vi kommer frem har vi helt sikkert glemt noe

I helga fikk den dårlige vintersamvittigheten overtaket på oss foreldre. Når til og med barna spurte om vi ikke skulle stå slalåm, så kunne vi jo ikke si nei. Frarøve våre barn et vintereventyr? I retrospekt burde vi satt ned foten, for det ble lite drømmedag og mer som et mareritt å komme seg i den bakken

Det å få tre barn riktig kledd, utstyrt og ernært før en slalåm-dag er nemlig en fulltidsjobb for to personer i 48 timer. Og vi begynte altfor seint

Første måtte vi lokalisere skiboksen. Jeg vandret med freidig mot og fant stolt frem skiboksen under hagemøblene! Lite hjalp det når gubben ikke fant brakettene for å feste den og vi måtte rote frem den enorme skiboksen som gir rekkeviddeangst bare ved åsyn.

Ungene prøvde motvillig alle slalåmskiene som vi har kjøpt og arvet og rotet bort og funnet igjen. Minnet om den gangen vi sto ved skitrekket og helte muselort ut av slalåmstøvlene har nemlig brent seg fast i hukommelsen deres. Heldigvis fant vi ingen bæsj, men så passet heller ikke alle. 

Gubben saumfarte Finn, mens jeg fylte termos og sekker med ernæring, og fant frem sjokoladebiter som medisin mot raserianfall i bakken. Jeg har da vært ute en vinterdag før!

Lavpunktet kom da gubben kikket på meg med panikk i blikket og spurte: Hvor la vi heiskortene? Så fikk vi kastet bort litt tid på å lete etter de også. Nå hadde vi lagt ned så mye energi i disse forberedelsene at vi kunne ikke snu i tide uten skam.

Firebarnsfar: «Så står jeg der i bunnen av bakken med en stor klump av stolthet i halsen»

Skaper vi barndomsminner eller ...

Og etter langt, og lengre enn langt om lenge så satt vi i bilen alle fem. Vi rakk å kjøre i tre minutter før vi måtte tilbake og hente et skipar. Herfra kunne det bare gå oppover. 

Eller bortover. Vi skulle innom, ikke mindre enn, TRE Finn-stopp langs veien og plukke med oss alskens utstyr. Livsgnisten rant ut av meg, mens gubbens konto tømtes for penger.

Da vi nærmet oss skianlegget og gradestokken krøp forbi 10 minusgrader så undret jeg meg: Skaper vi nå barndomsminner eller -traumer for livet?

Forberedelsen startet i ni-tida på en søndags morgen. Første unge var på plass i heisen 15:40. Vi rakk akkurat to runder i bakken før trekket stengte. 

Les også: Alt lå til rette for den perfekte familieturen på ski. En bitte liten tabbe utløste det totale kaos

Men da jeg suste nedover familiebakken omgitt av to relativt lykkelige døtre så kjente jeg, joda. Det var verdt det.

Så vidt. Det er jo en grunn til at vi trekkes mot naturen og snøen og den mørkeblå himmelen. Her ute er det mindre søskenkrangling og mye mindre rot. Her ute kan jeg puste litt roligere, litt dypere. 

Vi hadde på ingen som helst måte holdt hviledagen hellig, men vi returnerte hjem usigelig stolte, gjennomslitne og litt kalde. Kunne vi bare ha holdt oss hjemme, fyrt i peisen og kost oss med en kasse Lego? Ja. Men da hadde vi neppe hatt så «god snøsamvittighet». 

Men neste gang skal vi begynne forberedelsene mye tidligere, ellers så får ungene min ingen vinterminner servert fra meg de neste ti årene.

Les også: (+) Min mann rømte til hytta alene og jeg dro urolig etter. Der ventet sjokket