Poledance for mor og barn:
- Jeg tror folk forstår at vi ikke lærer opp barna i stripping
Nå arrangeres det egne poledance-timer for mor og barn.
Fakta om poledance:
Har eksistert i minst åtte hundre år.
Oppsto i India som mannesporten mallakhamb.
Idretten ble eksportert til Kina, og «chinese pole» er fremdeles et populært innslag på sirkus verden over.
Stolpedans ble utført av omreisende akrobater, blant annet i USA, på 20-tallet.
Fant veien til strippeklubbene, og var fast inventar fra starten av 80-tallet.
På midten av 2000-tallet begynte erfarne utøvere å promotere stolpedans som ikke-seksuell akrobatikk og dans.
International Pole Dance Fitness Association kjemper for at stolpedans skal bli godkjent av Den Internasjonale Olympiske Komité.
Poledance har tidligere blitt foreslått som OL-gren av Russland.
– Mamma, mamma, kor e stanga, roper fireåringen utålmodig idet de kommer inn i poledance-studioets lounge.
– Timen ble til etter stor forespørsel fra våre medlemmer, sier Mia Meland, eier og instruktør ved studioet Poledancekurs i Trondheim.
De store treningssenterkjedene tilbyr barnepass til sine kunder. Småbarnsmødres behov er like, uansett form for trening. På poledance-studioet får barna leke i bakgrunnen, svinge seg på stanga, eller prøve ut andre treningsapparater. I fjor høst ble mor og barn-timen født, og er godt mottatt blant mødrene.
– Dette er helt ufarlig, veldig koselig, og utrolig praktisk for alle mødre som av ulike grunner ikke får trent ellers, sier Meland.
– Jeg tror folk forstår at vi ikke lærer opp barna i stripping, sier hun.
Stuper kråke
«Freak me baby», synger en mann med glatt stemme fra cd-spilleren. Naken hud snurrer rundt «strippestengene». Likevel er det lite som minner om plysjkledde nattklubber, høye hæler og sedler i truselinningen. Her er det treningstøy, talkum på hendene og ekko fra veggene.
– Jeg benytter meg også av barnepass på treningssenteret jeg bruker. Her kan jeg derimot følge med gutten selv hele tiden, mens jeg trener, sier Rebecca Dillner (23), som har med seg sin fire år gamle sønn.
Fireåringen stuper kråke på ei matte på gulvet, mens mor får instrukser hengende fra taket.
– Tommelen pekende nedover, sånn ja! rettleder instruktør Mia.
Fireåringen tar en svingom rundt stålet under en fremdeles hengende mamma, og høster smil fra de andre i rommet.
Nærmer seg idrett
I stolpedans trener utøverne kjernemuskulatur og fleksibilitet, og krever et høyt nivå av styrke og utholdenhet. Den eneste belastningen utøverne har, er kroppen selv.
– Dette er en funksjonell treningsform, hvor jeg alltid lærer noe nytt. Det er morsomt, og jeg kan designe min egen måte å trene på. En fullstendig treningspakke. I tillegg er det estetisk pent å se på, sier Eva Johnsen (39), som har trent styrke i mange år.
Professor Jorid Hovden ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, vil ikke kalle stolpedans idrett, men kroppskultur.
Hun har drevet forskning på kvinneidrett, kropp og sosial identitet, idrettspolitikk og norske idrettsorganisasjoner.
– Det kan settes i samme bås som fitness, for eksempel bikinifitness. Stolpedans ser ut til å ha endret seg fra å vise frem kvinner som erotiske objekt, til mer fokus på prestasjoner og ferdigheter. I den forstand nærmer denne danseformen seg det vi kan kalle idrett. Men samtidig er det også vekt på utseende, heteroseksuelle attributter og utstråling, og kan dermed assosieres med en form for seksualisering av kvinnekroppen, sier Hovden.
Sterke mestringsopplevelser
Hovden tror at utøverne er seriøse. Målet med eksponeringen er ikke pornografisk, og slik skiller det seg fra stripping. Hun tror likevel ikke stolpedans blir en del av Norges Idrettsforbund med det første.
– Dette handler ikke så mye om målbare prestasjoner etter klare, logiske regler, men mer om fremvisning og bedømming av andre subjektive elementer knyttet til kroppseksponering, hvor nakenhet er sentralt, sier Hovden.
Samtidig tror hun hun denne idrettsformen gir danserne sterke mestringsopplevelser, hvor opplevelsen av kroppskontroll er viktig. Kvinnene viser at de både har styrke, smidighet og utholdenhet. De eksponerer seg som både pene, muskuløse og dyktige.
– Disse danserne viser at de er sterke og selvbevisste kvinner og ikke bare spede og underdanige jenter. Hvem skulle tro for tjue år siden at unge kvinner ville bygge muskler og utgjøre majoriteten av de som driver styrketrening, sier Hovden.
I nyliberalismens ånd
Stolpedans assosieres fremdeles med stripping og nattklubber av mange. Men stolpen har vokst seg ut av strippebulene og inn i treningsstudioene. I dag er dansen anerkjent som trening, spesielt i bodyfitnessmiljøet, men er ikke en godkjent idrett av Norges idrettsforbund.
– Debatten om stolpedans som idrett avhenger av alder. For aktive 70-tallsfeminister vil det nok alltid være stigmatiserende. De får assosiasjoner til strippeklubbene og objektivering av kvinnekroppen. For de yngre gruppene er ikke den historiske biten så viktig. I nyliberalismens ånd har stolpedans blitt mer stuerent. Det aksepteres så lenge flere personer gjør en aktivitet som oppfattes som gøy, når familien aksepterer det, eller at man kan tjene penger på det, sier ekspert i idrettssosiologi og feministisk perspektiv ved Høgskolen i Telemark, professor Gerd von der Lippe.
Professoren ler vennlig når hun får høre at barna er med mødrene sine på trening i stolpedans.
– Jeg vil tro at mødrene ikke ser på dette som stripping. Men utad kan denne koblingen virke søkt, ettersom den tradisjonelle forestillingen av forholdet mellom mor og barn er det søte og omsorgsfulle. Det blir spennende å se hvordan samfunnet ser på stolpedans om ti år, sier Gerd von der Lippe.
Populært hos stor kjede
Eva Johnsen på studioet i Trondheim, sier som «gammel fitnessdame», at trening på stanga ikke kan sammenlignes med bikinifitness og bodyfitness.
– Det er lett å tro, siden begge deler utføres med relativt lite klær, og at estetikk er et element. Stolpedans ligner likevel mer på yoga og ballett, ettersom du må være svært myk og smidig. På stanga er det heller ikke fokus på å trene beinmuskler, mens i fitness er eksempelvis rumpetrening sentralt. I fitness er heller ikke mykhet og smidighet sentralt i det hele tatt, sier Johnsen.
Treningssenterkjeden Sats Elixia tilbyr stolpedans på flere av sine sentere i Osloområdet. De arrangerer kontinuerlig kurs med varighet i seks til ti uker.
– Det er kjempepopulært, og vi får mange gode tilbakemeldinger, sier Jannike Pedersen, produktsjef gruppetrening i Sats Elixia Norge.
Pedersen sier at timene virker spennende for mange.
– I tillegg er det tungt arbeid. Man får en mye sterkere kropp ved å drive på med dette, sier hun.
Satte gutta på plass
Eva Johnsen har satt opp ei stang hjemme. Der har hun tilgang på god trening, til enhver tid.
– En gang hadde datteren min besøk av noen jevnaldrende gutter. Da de fikk se stanga, ble det mye knising og fnising. De trodde med en gang at det var ei strippestang. Hun tilbakeviste dette derimot kontant, og fortalte dem hvordan man turner eller trener i den, og hvor god treningen er. Da ble guttene stille, og etter hvert lekte de seg på stanga alle sammen, sier Johnsen.
Rebecca Dillner følger med sin sønn, som er mest opptatt av å leke med noen myke klosser.
– Se, mamma, jeg skal bygge et tårn!
Etterpå stuper han kråke igjen, med påfølgende fall. Mamma er raskt på pletten for å blåse på.
Studioet har nå over seksti medlemmer, deriblant en mann. Folk i alle aldre, trente og utrente. Facebooksiden har over tusen «likes». På to år har antall deltagere i bikinifitnesskonkurranser, som sammenlignes med stolpedans, blitt seksdoblet.
På hjemmesidene til forskjellige studioer som tilbyr stolpedans i Norge, etterlyser mange medlemmer mor og barn-timer.
– Jeg lurer på når stolpedans for menn, fedre og sønner blir en realitet, i likestillingens navn, spør professor Gerd von der Lippe retorisk.
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.