skolestart og ekskludering

«Når en mamma på skolebussen sier til sønnen min: «den plassen er opptatt», blir jeg vitne til at voksne mennesker er med på ekskludering»

Mammaen til en skolestarter fikk flashback til egen barndom.

Moren som har skrevet denne teksten er skuffet over at foreldre stenger ute, uten å tenke på hva det kan gjøre med barna.
Moren som har skrevet denne teksten er skuffet over at foreldre stenger ute, uten å tenke på hva det kan gjøre med barna. Foto: Getty Images
Publisert Oppdatert

I disse dager har Norges førsteklassinger tatt sine første skritt inn i utdanningsløpets rekker. Nye sekker som skal bæres, ukeplaner man skal bli kjent med, nye lærere, og for noen; sette seg på buss for å bli kjørt til skolen. En ny opplevelse som er både spennende og litt skummel for både barn og foreldre.

Les også: - Fritidsaktiviteter har blitt for dyre

Vårt barn, er en av disse. En av de håpefulle, små og spente barna som blir sendt av gårde i buss for å gå på skolen et lite stykke unna.

Poden i seg selv er rimelig fornøyd med at en stor hvit buss ankommer buss-stoppet, og at han skal få lov til å gå om bord. Jeg håper jo at denne spenningen varer en god stund til før hverdagen inntreffer og at denne bussingen blir kjedelig og ikke like gøy, for akkurat nå er det spenningen som gjør at han spretter ut av senga om morgenen.

Det er med spenning at han går inn i bussen, etterfulgt av mor som gjerne vil påse at han i hvert får på seg sikkerhetsbelte, samtidig som at det er godt å se at han finner noen han kjenner som han kan sitte i nærheten av, på livets første busstur.

Glad for å se kjente ansikter, påpeker jeg at en kjenning sitter ikke mange radene inn på bussen og at det er godt at det er noen han kjenner som han kan sitte sammen med.

Les også: Gråter barnet når du går? Gjør dette!

Da kommer det en «rett fra høyre» fra en fra følgegruppen (foreldre som er med for å påse at bussingen den første tiden går så fint som mulig): «Den plassen er opptatt allerede». Den setningen slår til med full kraft – rett i magen.

Der og da, inne på livets buss, blir jeg en usikker jente på 11 år, som ikke har rukket å komme meg på skolebussen før alle har rukket å få en busskamerat. Der og da, inne på livets buss, blir jeg den som ikke har noen å sitte med, fordi noen har tatt opp plass til hverandre på forhånd.

Der og da, inne på livets buss, blir jeg en mor som er vitne til at voksne mennesker er med på ekskludering, uten i det hele tatt å tenke over hvilken innvirkning dette har på våre små, håpefulle og spente.

Poden, som gikk foran meg, virket ikke til å få dette med seg i stor grad, og tuslet videre innover i bussen i håp om å finne en plass. Poden, som ikke har mange erfaringer rundt dette med inkludering og ekskludering og hvordan dette kan sette dype spor senere i livet. Jeg, derimot, kunne kjenne på en usikkerhet og ekskludering, ikke bare som mamma, men som jente 11 år, fordi jeg har erfart det selv. Og jeg er sikker på at «rett fra høyre»-følgegruppemammaen også en eller annen gang har kjent på det samme.

Men jeg kjenner at det ikke skal få starte der, på bussen til skolen, dag to, første skoleår, og i hvert fall ikke av en voksen som jeg er helt sikker på har erfart, kjent og følt på de sammen følelsene som skylte rundt inni meg som 11-åring som kom for sent til å få sitte med noen.

Les også: Når første skoledag ikke ble så bra

For det starter med oss voksne, og vi må lære barna våre om inkludering og samhold, ikke ekskludering og å holde av plass, vi må gå foran som gode rollemodeller. For det er nettopp på livets buss barna våre skal være trygge på at vi voksne skal skåne dem mot ekskludering, på veien til livets skole.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning