Skal jeg avsløre min venns utroskap?

Jeg er en kvinne i slutten av 40-årene, gift og bosatt i en større by. 

Vi startet for noen år siden en matklubb med noen naboer, som vi har holdt gående og er veldig glade for. 

Det har vært utskiftninger underveis, noen av naboene har flyttet eller hoppet av, andre – som kanskje ikke akkurat er naboer – har kommet til. Blant dem et morsomt par som er flinke til å få fart på stemningen, og det er dem – eller rettere sagt ham – som har satt meg i et dilemma.

Saken er at jeg i sommer var på helgetur med en venninne. Vi spiste en kveld på havna da jeg plutselig så ham komme gående tett omslynget med en kvinne som ikke var hans kone. De virket svært forelsket og satte seg ved et bord nær vårt.

Min første innskytelse var at han og kona kanskje hadde gått fra hverandre, noe som imidlertid undret meg siden alt virket som vanlig mellom dem sist vi var sammen. Selv om venninnen min og jeg på mitt initiativ raskt brøt opp, fikk han dessverre øye på meg, og måten han hilste på fortalte meg at han slett ikke var stolt av situasjonen, for han virket tydelig utilpass.

Nå føler jeg at jeg er satt i en vanskelig situasjon. For matklubben starter snart opp igjen, og jeg kan se på vår felles e-postliste at både han og kona fortsatt står på listen og dessuten har meldt seg klare. 

Jeg har dessuten et virkelig godt forhold til henne – ikke nært, men vi snakker alltid godt sammen, og hun er et utrolig fint, omsorgsfullt og litt følsomt menneske.

Jeg aner derfor ikke hva jeg gjør? Aller mest har jeg lyst til å melde pass til neste fellesmiddag, men det er jo ingen varig løsning, så hva gjør jeg?

Skal jeg late som ingenting – noe mannen min mener jeg skal? Som sagt er jeg glad i mannens kone og føler meg derfor nesten medskyldig hvis jeg ikke gjør noe? 

Gi meg et råd!

Vibeke Dorph råder til ikke å gjøre noe

Jeg forstår godt at det er en ubehagelig situasjon du er blitt satt i. Forhåpentligvis har møtet vært enda mer ubehagelig for mannen fra matklubben deres og gjort det klart for ham at han leker med ilden og derfor må se å få løst sine utenomekteskapelige utfordringer før omgivelsene tvinger ham til det.

Hvis han og kona hans var blant dine og mannen din sine nære venner, ville jeg nok heller ikke nøle med å handle. Da ville jeg ta tak i ham og spørre om han har fått løst problemene sine, og hvis ikke, om han ikke burde se å få gjort det. 

På den måten ville jeg gjøre ham oppmerksom på at hvis han ikke handlet, ville han på sikt tvinge andre – les: meg – til å gjøre det. For alle parter, særlig kona hans, ville det beste likevel være at han sa det selv.

Nå fremstår vennskapet deres som mer overflatisk. Dere møtes noen ganger i året til en fellesmiddag, men ellers ser dere ikke hverandre. Du skriver at du snakker godt med kvinnen, men man kan vel ikke påstå at dere har en nær relasjon.

Derfor ville jeg også nøle med å gjøre noe hvis jeg var deg. For det kan godt hende at det ville lette samvittigheten din, men du aner jo ikke hvilket kaos det at du betror deg, kan utløse. 

Som sagt, du kjenner dem ikke. Du vet dermed i realiteten ikke om de lever i et åpent forhold, befinner seg i en ekteskapskrise som de ikke ønsker andre involvert i, eller noe helt annet. 

Vi kan og skal ikke blande oss inn i ting som ikke angår oss personlig, og det mener jeg heller ikke at disse menneskene gjør overfor deg. Så la det fare, og la dem få løse sine egne problemer selv. 

Hvem vet, kanskje møtet deres der på havna var det wake-up call den utro mannen trengte, og at han derfor er i full gang med å nøste opp i trådene helt uten din hjelp – la oss håpe det.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.