Jeg har alltid vært der for venninnene mine, men ingen stilte opp for meg

Jeg er en kvinne i slutten av 50-årene, singel og med en voksen sønn. Gjennom mange år har jeg hatt den samme venninnekretsen – et par av vennskapene går mer enn 30 år tilbake. 

I vennskap er det jo ofte slik at man får faste roller. Min har blitt hun som venninnene mine går til når de har problemer, eller når de trenger støtte og gode råd. 

Det har jeg egentlig vært glad for, og jeg har sett det som en styrke at jeg har kunnet være noe for andre.

Nylig ble jeg syk av stress og fikk deretter andre helseproblemer som jeg nå er i behandling for. Etter det har jeg begynt å se livet mitt ganske annerledes. Jeg føler at hver time og hvert minutt teller, og det gikk også opp for meg at jeg bruker utrolig mye tid og energi på å være der for andre – dessverre ofte uten å få særlig mye igjen. 

Derfor har jeg nok begynt å føle meg utnyttet. Da jeg var stresset, var det nemlig forbausende stille fra venninnene som ellers ringer flittig når de trenger et råd. Forklaringen i etterkant var at jeg jo er så sterk, og at de tok for gitt at jeg ville kontakte dem hvis jeg trengte dem. 

Det har gjort meg både sint og lei meg. Jeg vurderer derfor om jeg skal trekke meg og prøve å finne nye vennskap der rollene er mer gjensidige. Samtidig skremmer det meg å skulle gi slipp på så gamle vennskap.

Jeg vil derfor gjerne høre rådene dine: Hva gjør jeg?

Vibeke Dorphs råd

Jeg kan ikke la være å tenke at du selv har en del av ansvaret for at rollene mellom venninnene dine og deg er så skjeve. For som du selv skriver, har du i mange år vært glad for rollen som hun, den sterke, som venninnene dine kunne henvende seg til når de hadde problemer. 

Den rollen har du selv sørget for å opprettholde, og venninnene dine har vent seg til at det var slik: De har tatt kontakt med deg og ringt til deg når de har hatt problemer, mens det åpenbart aldri har gått den andre veien.

I stedet for å gjøre som venninnene dine og rekke ut da du selv møtte veggen, gikk du og ventet på at venninnene dine skulle ta kontakt med deg. 

Hvorfor egentlig det? Hvorfor gjorde du ikke som dem – nemlig ringte og fortalte dem at du trengte støtte og omsorg? Jo, det hadde jo vært fint om de hadde gjort det helt av seg selv, men de er jo så vant til at du er den sterke, så det er vel ikke urimelig om de trengte et lite vink med en vognstang.

Mitt råd til deg er derfor at du, i stedet for å lete etter nye venner, begynner å gjøre som dine nåværende venninner og øver deg på å rekke ut. 

Hvis du gjør det på en ordentlig måte uten å være forurettet eller fornærmet, er jeg sikker på at venninnene dine vil være der. Jeg er også ganske sikker på at vennskapet deres bare vil bli sterkere av at også du tør vise deg som et helt menneske, som, i likhet med alle andre, av og til er nede for telling og derfor trenger en hjelpende hånd.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.