Psykologens klare oppfordring før jul: – Hemmeligheten i parforhold

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Det finnes et sitat jeg stadig vender tilbake til i arbeidet med par, et sitat som har tålt både tidens gang og terapitimer med ulikt innhold og uendelig mange menneskelige nyanser. 

Søren Kierkegaard skrev: «Når det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, må man først og fremmest passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.»

Det er også hemmeligheten i parforhold. Før vi kan bevege oss sammen, må vi finne hverandre der vi faktisk står, ikke der vi håper den andre er, ikke der vi mener de burde være, ikke der vi selv skulle ønske vi stod. 

Men akkurat der vi er, som to mennesker med egne historier, egne reaksjoner, egne lengsler, grenser og håp.

Parforhold handler på mange måter om et samspill som ligner musikk: Noen ganger er vi i takt, andre ganger faller vi ut av rytmen. 

Det er lett å tro at harmonien kommer av at vi har alt til felles, men som regel handler det mer om evnen til å lytte, tilpasse seg, gi og ta, og å vite hvor den andre står. Et vekselspill mellom meg og deg.

Grenser som rom for kjærlighet, ikke som murer

En av de mest vedvarende misforståelsene om nære relasjoner er at kjærlighet betyr grensesløshet. Men gode grenser er viktig, og de skaper ikke avstand; de er forutsetningen for nærhet. 

Grenser forteller oss hvor jeg slutter og du begynner, hva som er mitt å bære og hva som er ditt. 

De gjør det mulig å elske både meg selv og deg samtidig, fordi vi ikke hele tiden må gjette, forhandle og snuble i usynlige forventninger.

Jeg bruker ofte metaforen om landegrenser, ikke fordi mennesker skal kontrolleres, men fordi land med tydelige grenser vet hvem de er. De kjenner til hvilke ressurser som finnes innenfor deres eget territorium, hva som preger kulturen, og hvilke gaver og utfordringer de bringer inn i møte med andre. 

Når to land møtes, handler det ikke om å bli ett land, men om å drive utveksling, om å bygge en relasjon der begge fortsatt er seg selv, men velger å være i kontakt, i dialog, og bygge en verden sammen, i vennlig sameksistens.

Sånn er det også i kjærligheten. A skal ikke bli til B, og A og B trenger ikke bli ett AB. 

Det vakre i et forhold ligger i at to tydelige mennesker velger hverandre, A og B er sammen. Samspill krever trygghet, og trygghet vokser når grenser er forståelige og respektfulle.

Les også: Barnehagepedagog slår alarm: «Paracet er min beste venn»

Å ta ansvar for bagasjen sin

I møte med nye kjærester er det sjelden at bagasjen vår står pent stablet, merket og sortert. Den kommer heller rullende etter oss, med gamle historier, uferdige kapitler, tidligere sårbarhet og forsvarsmåter som sparkes i gang før vi rekker å tenke.

Det kan oppleves urettferdig at noen som nettopp har kommet inn i livet vårt, blir den som «tar regningen» fra gamle relasjoner. Men ofte er det i akkurat det møtet at vi kan vokse, det fins endringspotensiale og mulighet for helbredelse og vekst.

I parterapi er målet noen ganger formulert som at to mennesker kan vokse sammen, side om side, og gi hverandre glede. Uten at den ene må trykkes ned for at den andre skal kunne være sterk. Kanskje er det også en del av det å modnes, å la andre være som de er. Og å tillate meg selv å være den jeg er.

Nære relasjoner trigger gamle tilknytningsmønstre; det er en del av kodingen i oss. Det betyr ikke at reaksjonene våre nødvendigvis er hensiktsmessige i nåtiden. Men de peker ofte på noe viktig, et sted hvor en gammel historie fortsatt puster, eller hvor vi ikke helt har lært oss å være trygge i nærheten av et nytt menneske.

Å ta ansvar for egen bagasje betyr ikke at vi skal rydde alt alene før vi kan elske noen. Det betyr å erkjenne hva som er vårt, kommunisere det så ærlig vi klarer, og ikke plassere byrder på partneren som de ikke har skapt. 

Når det skjer, og det gjør det for alle par, kan det være en nøkkel til større forståelse. Og ofte, dersom vi tør, kan det være en vei inn i enda dypere fellesskap i parforholdet.

Julens forstørrelsesglass

Høytider har en spesiell måte å belyse både det som fungerer og det som skurrer. Julen samler familie, minner, gamle tradisjoner, forventninger og følelsesmessige ritualer, noen rike, noen krevende, noen uutholdelige.

Det er ikke tilfeldig at mange par kjenner mer friksjon i desember.

Julen er full av usagte normer: hva jul skal være, hvem vi må besøke, hvordan stemningen bør føles. Det som er naturlig for én, kan være vanskelig for den andre.

Å snakke om forventninger, virkelig snakke sammen, ikke bare koordinere timeplanen, kan være en av de mest kjærlige handlingene et par gjør i desember. Å eie høytiden sammen betyr ikke å gjøre den perfekt, men å stå i den hånd i hånd, med en felles forståelse av at dette er vår jul, vårt hjem, vår måte å være familie på.

Når det vi sier om den andre egentlig handler om oss selv

I parterapi hender det at den ene sier: «Du forstår meg ikke.» 

Det er en tung setning å motta, og en like tung setning å si. 

Men noen ganger kan det være nyttig å vende den litt, ikke for å skyve ansvar bort, men for å utvide perspektivet: Forstår jeg meg selv akkurat nå? Vet jeg hva jeg egentlig forsøker å si, og sier jeg det på en måte som kan forstås?

Det er ikke alltid dette er tilfelle, livet er ikke så enkelt. Men det er en god start. For ofte handler våre reaksjoner mer om oss enn om partneren vår. Og noen ganger trenger vi en «oversetter», et utenforblikk som kan hjelpe oss å se mønstrene vi er for tett på til å identifisere selv. 

Det er en av de fineste delene ved å jobbe med par: øyeblikket når to mennesker plutselig hører hverandre, som om de snakker samme språk igjen etter lang tid. Når lyset skrus på og varmen inntar hjertene, «nå skjønner du meg» «nå ser jeg deg» «nå er vi sammen i dette».

Les også: (+) Jeg er sjalu på eksen hans. Hva kan jeg gjøre?

Å ønske hverandre vel

«Velsignelse» er et ord mange tenker på som gammeldags eller religiøst. Men i sin opprinnelige betydning handler det rett og slett om å ønske noen vel. Å bære et ønske, en vilje og en innstilling om at den andre skal ha det godt. Det er et stillferdig og dypt menneskelig begrep.

Kanskje er det også en god inngang til julen, og til kjærligheten generelt. Ikke perfeksjon, ikke symmetri, ikke en romantisk idé om at alt skal flyte sømløst. 

Men et ønske om at vi skal ville hverandre vel, også når vi er slitne, også når vi misforstår, også når gamle mønstre trigger nye konflikter.

Å finne hverandre der vi er, være åpne om hva vi bærer, snakke om forventninger, ta ansvar for oss selv, og la grensene være broer heller enn murer. Det er ikke en oppskrift, men et slags kompass.

Og kanskje er det nok slik, midt i desember, å stoppe opp et øyeblikk og si til hverandre, med varme, med ydmykhet og med vilje:

Måtte vi ønske hverandre vel denne julen. Måtte vi være et sted hvor begge kan få være seg selv. 

Måtte det være en velsignet tid.