Premature tvillinger: – Jeg tenkte: «Hvordan skal vi få til dette?»

– Allerede i svangerskapsuke 6 fikk jeg bemerkelser om hvor lenge jeg skulle vente med å fortelle kollegaene at jeg var gravid. Da innså jeg hvor kjapt magen hadde vokst i forhold til da jeg gikk gravid med storesøster, forteller Marthe Bugge Nedrebø (29).

Hun bor på Blaker i Lillestrøm kommune sammen med ektemannen Jørgen (30), datteren Mia (2) og tvillingene Elias og Jonas (6 mnd.).

Under en privat ultralyd fikk de se at det lå to fosterposer med et embryo i hver pose. Sjokket var stort, og det tok tid å skulle fordøye beskjeden de akkurat hadde fått i uke 7.

– Vi hadde ei som var litt over ett år, og nå skulle det komme to til før hun hadde fylt to år. I starten var det vanskelig å skulle glede seg ordentlig, for vi skjønte ikke hvordan vi kunne klare å være til stede for tre så tette barn, sier Marthe ærlig.

Hun beskriver et tungt svangerskap, både fysisk og psykisk. Samtidig som kroppen ikke spilte på lag, gjorde Marthe alt hun kunne for å være en så god mamma som mulig for datteren.

– Jeg slet voldsomt med svangerskapskvalme, bekkenløsning og premature rier. Jeg var inn og ut av observasjonsposten for gravide på Ullevål, siden riene kom og gikk helt fra uke 20.

– Det var en veldig spesiell og rar følelse, for jeg ville jo være til stede for Mia samtidig som jeg ville det beste for guttene, som jo selvsagt var å ligge i magen så lenge som mulig, beskriver mammaen.

2260 og 2240 gram

17. mai skulle være Mias dag hvor de sammen skulle se på barnetoget, synge sanger og feire nasjonaldagen sammen med familie. Gjennom hele dagen hadde Marthe smerter i ryggen. 

På kvelden var det så vondt at hun ikke skjønte hvordan hun skulle klare å sove.

– Jeg hadde hatt mange runder med premature rier, men de hadde aldri vært så veldig jevne, og de ga seg etter alt fra en halvtime til en time. Denne kvelden prøvde jeg å ta Paracet og slappe av, men riene var jevne og vonde.

På telefonen fikk Marthe klar beskjed om å komme inn til føden med det samme. Vel fremme ble det gjort undersøkelser og tatt ultralyd. Det var ingen tvil om at det var rier. Hun ble gitt lungemodningssprøyte og riehemmende sprøyte, men den hadde ingen effekt.

– Jeg ble lagt inn på fødeavdelingen og satt på riehemmende drypp. Da stoppet det opp, og jeg ble overført til observasjonsposten.

To dager senere, i svangerskapsuke 34+0, hadde Marthe fått to runder med lungemodningssprøyter. Det riehemmende dryppet ble stoppet, siden hun nå var passert datoen der man prøver å stoppe fødsel.

– Jeg fikk klar beskjed: Enten var kroppen min nå ferdig med rier, og jeg ville kunne dra hjem. Eller at riene ville komme tilbake ganske kjapt, og jeg ville føde den dagen.

Les også: Henriette har tvillinger med to ulike menn: – Først trodde jeg det var en spøk

– Fra dryppet gikk av tok det bare 30 minutter før riene var så vonde at jeg måtte jobbe for ikke å presse. I ettertid fikk jeg beskjed om at jeg hadde presset på meg en prolaps der jeg lå, så ingen tvil om at det var voldsomme krefter i sving, forteller Marthe.

Jørgen rakk akkurat frem til sykehuset før guttene kom til verden ved akutt keisersnitt fire uker tidligere enn planlagt. To små kropper på 2260 og 2240 gram. Marthe fikk et raskt glimt av dem før de i all hast ble fraktet videre til nyfødt intensiv for videre behandling.

– Selve keisersnittet var en fantastisk fin opplevelse. For et team! Jeg følte meg virkelig sett og ivaretatt på alle områder, sier Marthe takknemlig.

Så små og skjøre

Da hun etter noen lange timer på overvåkningen omsider fikk komme opp på nyfødt intensiv for å møte guttene sine, lå de der så fine sammen i en seng. Elias med c-pap som pustetøtte, og begge to med sonde, metningsmåling og EKG.

– Varsomt løftet en sykepleier de opp til meg så jeg kunne få holde babyene tett inntil kroppen min. Det var helt fantastisk og samtidig skummelt. De hadde så mange ledninger på seg. Resten av kvelden fikk jeg ha sengen min inne hos dem.

– Jeg var fylt av kjærlighet, men følte meg på samme tid overveldet. Jeg fikk en klump i magen, og tenkte: Hvordan skal vi få til dette? De er så små og skjøre - og de er to!

Marthe beskriver ukene på sykehuset som både tøffe og fine. Hun er full av lovord om legene, sykepleierne og barnepleierne som fulgte familien. Hver dag satt minst en av foreldrene inne hos guttene fra tidlig morgen og frem til midnatt.

– Jeg løp ut for å pumpe og ta meg et knekkebrød hver gang guttene skulle ha nye bleier og undersøkelser. Etter noen dager måtte Jørgen prioritere Mia. Hun savnet sårt mammaen og pappaen sin. For meg var det skikkelig skummelt å ha det ansvaret på sykehuset.

– Å ha to små babyer var mer overveldende enn jeg hadde håpet det skulle være. I tillegg slet begge guttene med pustestopp. Kardiologer og spesialister var innom og undersøkte dem jevnt og trutt. Det ble tatt masse målinger og prøver, men ingen skjønte hvorfor de plutselig sluttet å puste, forteller Marthe.

Omsider fikk de etter lang tid svaret: Guttene gulpet mat opp i halsen fordi de var premature og litt underutviklet. Det gjorde at de ikke klarte å svelge ned gulpet, som da bare ble liggende og blokkere i halsen deres.

– De fikk gaviscon, og de viste seg heldigvis å hjelpe. Fra da av tok det ikke lange tiden før vi fikk reise hjem med Avansert Hjemmesykehus hvor en sykepleier kom innom oss noen ganger i uken. De fulgte oss opp i noen uker til hjemme. Da guttene klarte å spise uten sonde, ble vi «friskmeldt».

Les også: (+) Jeg ble mor for mine to barnebarn. Til slutt måtte jeg ta drastiske grep

En ny hverdag

Den første tiden etter hjemkomst hadde familien fortsatt hendelser hvor guttene kunne bli helt blå og ikke fikk puste. Å se de to helt livløse, blå og gule, helt slappe og uten pust satte en skikkelig støkk i foreldrene.

– Vi slet med å få sove og bare håpet på at de ikke skulle få pustestopp på natten. Vi skjønte snart at dette skjedde i forbindelse med for lav dose gaviscon etter måltid, og klarte å slappe mer av da vi lærte om dette, sier Marthe.

Da episodene med de skremmende pustestoppene var over, startet for alvor den nye hverdagen som en familie på fem. Og med det all logistikken som følger med. Hvordan skulle de løse kabalen med å levere storesøster i barnehagen? Alle skulle sove til ulike tider, og det var alltid et barn som ville sove på foreldrene eller i vogn, alltid en som ville ha mat og alltid en som ville leke.

– Vi var heldige som fikk premature tvillinger rett før sommerferien. Vi fikk uvurderlig hjelp av besteforeldre, kunne være masse ute i hagen med storesøster, babyene kunne sove i vognen på turer og vi kunne finne på aktiviteter sammen.

– Den første tiden fokuserte vi på å finne oss selv. Finne ut av hvordan man får hjulene til å gå rundt når man har tre barn under to år, med premature tvillinger som krever sitt, sier mammaen.

Marthe forteller at de sett tilbake på den første tiden med masse gode minner, selv om det kunne føles både overveldende og krevende.

Les også: Dette visste du ikke om tvillinger

– Vi er så glade for at vi fikk tvillingene, og vi ville aldri hatt det på noen annen måte. Tiden med små barn varer ikke evig, og det er noe vi ofte minner hverandre på. Dette er ikke en tid for krangling, men en tid for å være i nuet med de små, sette pris på alle de fine øyeblikkene med barna i løpet av dagen, og bare nyte alt vi kan.

Rørende å se de tre sammen

Marthe beskriver hvor rørende det er å se hvordan storesøster allerede tar så godt og kjærlig vare på småbrødrene. Hun trøster, finner smokk, gir nattakos og leker med dem i babygymmen.

– Jonas og Elias har gått fint opp i vekt og følger sin kurve. Det er helt fantastisk. De spiser godt og har begynt med små smaksprøver. Mens Jonas liker alt, er Elias litt mer skeptisk til alt som ikke smaker banan, smiler mammaen.

Nå ved 6-måneders alder ligger guttene på mange måter likt med barn som er født til termin på samme tid. De spiser like mye, sover like mye, leker like mye og utvikler seg i god takt med resten.

– Vi merker likevel at de er mer sensitive for det som skjer rundt dem. Med storesøster kunne vi reise i bursdager, på besøk og andre steder. Vi ser at tvillingene kanskje ikke regulerer seg selv så godt som mange andre barn gjør.

Guttene blir veldig fort slitne om de er med på butikken, sover dårlig om familien har hatt besøk hele dagen og er ganske skeptiske til nye fjes.

– Elias synes det er godt å sitte på fanget til mamma eller pappa i en times tid før nye mennesker kan hilse på ham, mens Jonas synes det er hyggelig å hilse på de som vil skravle og leke med ham.

Foreldrene ser allerede hvor utrolig mye glede alle tre barna har av hverandre, og de gleder seg stort til å se hvor gøy de vil få det videre i oppveksten. Planen var aldri å få tre barn, men Marthe og Jørgen kjenner på en uendelig takknemlighet.

– Drømmen er et hjem med masse lek, glede og latter. Vi håper de vokser opp og blir verdens beste søskengjeng som støtter og heier på hverandre, og som kan være hverandres trygge havn livet ut, sier Marthe.

Fakta om prematuritet/for tidlig fødsel:

Prematur betyr «førmoden». Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Hvis fødselen skjer før uke 37 er over, er det for tidlig fødsel.

Premature barn fødes i dag med fødselsvekt ned mot 500-1000 gram, og det er vanlig å forsøke å redde dem helt ned til uke 23-24.

Hvert år fødes ca. 4000 barn prematurt i Norge, de fleste av disse mellom uke 32 og 36. I Europa ligger tallet på om lag 500.000 årlig.

I Norge vil mer enn 50 prosent av barn født etter 25-27 uker overleve. Årlig fødes det her hjemme ca. 215 barn med vekt på under 1000 gram, noe som regnes som ekstremt lavt fødselsvekt.

Verdens prematurdag blir markert hvert år den 17. november. Lilla er symbolfargen for premature, og denne dagen lyses bygninger over hele verden opp i lilla.

Kilder: prematurforeningen.no, nhi.no og helsenorge.no