Det var et helt vanlig foreldremøte. Så sa pappaen noe som har brent seg fast

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Vi skrur tiden tilbake et par år.

Det er et helt vanlig foreldremøte på vår lokale barneskole.

Vi har kommet til delen der foreldrene er blitt satt til å diskutere ulike temaer i grupper. Vi har fått utdelt en håndfull lapper med spørsmål rundt aktuelle temaer.

Et fascinerende fenomen dette, for øvrig:

Plutselig er det som om godt voksne mennesker reiser 20-30 år tilbake i tid og  så «skoleflinkt» som mulig forsøker å komme opp med snusforuftige argumenter for å imponere sine med-foreldre og læreren.

Det er ikke måte på hvor enige alle er om både aldersgrenser, skjermtid, viktigheten av inkludering og så videre når man diskuterer samlet. Hva som skjer i praksis hjemme, er som alle vet, ofte en annen sak.

Uansett.

Pappaens «banebrytende» uttalelse

Praten gikk som vanlig rundt firerbordet vårt da vi fikk et spørsmål som var formulert omtrent slik:

«Hvordan skulle du selv ønske at du selv brukte telefonen din annerledes?»

Joda, vi skulle så klart alle ønske at vi brukte den mye mindre. 

At vi ikke sjekket den så mye. At vi var bedre forbilder. 

Men vi hadde jo fokus på dette, hadde vi ikke? 

Vi jobbet med oss selv for å bli bedre på dette området? Joda … *kremt*.

Det lå an til at det hele skulle bli et foreldremøte likt alle andre: Et som oppleves nyttig og hyggelig der og da, men som man i ettertid ikke nødvendigvis klarer å skille fra andre foreldremøter.

Men så tok pappaen Thomas ved siden av meg ordet og sa en enkel setning som førte til at jeg husker dette foreldremøtet godt her jeg sitter og skriver flere år senere.

«Jeg skulle ønske at jeg brukte telefonen mer til å ringe med.»

Jeg husker ikke helt, men jeg liker å tenke at det ble helt stille rundt bordet i noen sekunder etter utsagnet.

Så enkelt. Så selvfølgelig. Likevel har ordene brent seg fast i min bevissthet.

Jeg gjentar:

«Jeg skulle ønske at jeg brukte telefonen mer til å ringe med.»

For fanger ikke dette enkle svaret hele den komplekse problemstillingen vi alle (voksne som barn) hver dag står overfor og strever med i vårt hyperdigitale samfunn og verden?

PS: Til slutt i saken kan du lese om Thomas har lyktes med ønsket sitt om å ringe mer. 

Fra tellerskritt til «tulleklipp»

Grunnideen med telefonen er gjøre det mulig å oppnå kontakt med andre mennesker. Å prate med andre mennesker. Fortelle, lytte, forstå, bli kjent med, skape en samhørighet gjennom å høre din samtalepartners helt unike lyd-avtrykk: Stemmen.

Men i de siste tiårene har vi gått fra tale til taste. Fra tellerskritt til «tulleklipp». 

Hva skjedde, egentlig? 

Telefonens oppfinnere

Selv om Alexander Graham Bell er det mest kjente navnet i historien og lenge ble sett på som telefonens far, er det italienske Antonio Meucci som til slutt er blitt anerkjent som den «rettmessige oppfinneren».

Meucci utviklet en funksjonell telefon allerede i 1849, men manglet midler til et fullt patent.

Bildet viser en modell av det som skulle bli Graham Bells første telefon i 1876. 

Kilde: Snl.no

I 2026 er det faktisk 150 år siden Alexander Graham Bell tok patent i telefonen og gjennomførte den første samtalen (se faktaboks). En revolusjon som endret verden for alltid.

Men bare to mannsaldre senere, føles det som om at det å ringe, nærmest er noe av det siste folk egentlig vil bruke telefonen sin til.

Særlig blant de yngre generasjonene.

NRK skrev for noen år siden at elever på en salg- og servicelinje foretrakk å ikke svare telefonen, blant annet fordi det var «stress» å vite hva man skulle svare med en gang. De uttalte at det var mye lettere å si ting på Snapchat eller via meldinger fordi de da hadde mulighet til å tenke seg om først.

Telefonselskapet Telia fortalte i samme sak at tallene deres viser at det nærmest er utenkelig for den oppvoksende generasjonen å ringe til en venn, og at voksne over 40 år snakker over tre ganger så lenge i telefonen som de yngre.

– Tekst før du ringer

Kommunikasjonsekspert Hans-Petter Nygård-Hansen skrev i 2020 at uanmeldte oppringninger i vår tid gjerne oppfattes som både forstyrrende, påtrengende og invaderende. Han har siden 2014 rådet til å alltid sende melding før man ringer noen uanmeldt.

Dette er ikke et forsøk på å henge ut den yngre generasjonen eller folk som får et psykisk ubehag av å snakke i telefon.

Faktum er at jeg selv er rimelig elendig til å bruke telefonen til å ringe med og i grunnen foretrekker skriftlig kommunikasjon over muntlig.

Ringer telefonen fra et fremmed nummer og det passer bare bitte litt dårlig, kan du banne på at jeg ikke tar den. Ringer det fra et fremmed fasttelefon-nummer, er det så å si null sjans.

Og helt i tråd med rådet over: Skal jeg ringe til noen jeg ikke kjenner, så føles det tryggest å sende en melding først. 

Litt som for å på forhånd si «unnskyld» for at jeg vil komme til forstyrre vedkommende med noe såpass ubehagelig og «steinaldersk» som en telefonsamtale.

Men de gangene jeg faktisk bruker telefonen til å ringe med, er det så og si alltid både hyggelig og givende.

Selv om man ikke kjenner hverandre fra før, så blir man på en måte litt kjent gjennom en telefonen. Det er fascinerende.

Les også: – Et «organisert vanvidd» er i ferd med å ta over for barnas viktige frilek

Slik sjekker du hvor mye du har i «taletid»

Samtidig som jeg vegrer meg for å ringe, kan tekstmeldinger og bildemeldinger pøses ut over en lav sko i en myriade av ulike kanaler. Så klart ispedd en mengde emojis for å unngå å bli misforstått. 

Og mens telefonsamtaler gjerne holdes kortest mulig, har jeg har ingen «skrupler» med å bruke et hav med tid med på å knaste og scrolle: Stort sett ligger skjermtiden på mellom tre og fire fire timer i snitt hver dag.

Noe går så klart under kvoten «nødvendig» tasting, noe rettferdiggjør jeg med at det er «kreativ skriving», mens veldig mye kan kategoriseres som rent tidssløseri.

Ukesoppsummeringen for uke 3 2026 på min telefon viste at rolige ett døgn ble brukt på den lille skjermen i løpet av én uke. 

Til sammenligning viser anropsloggen at jeg «bare» har brukt drøyt 149 timer (eller rundt seks døgn) totalt på å SNAKKE med noen i telefonen – trolig i løpet av rundt tre år (dette kan du enkelt sjekke selv, se videoen øverst i saken!).

I løpet av seks uker vil jeg med andre ord brukt mer tid på å bruke telefonen til andre ting enn å ringe med, enn jeg har brukt telefonen til å faktisk ringe med på de siste minst tre årene. 

Disse tallene er direkte ubehagelige å tenke på, så beklager på forhånd: Men med 24 timer mobil skjermbruk hver uke i ett år er jeg oppe i 52 døgn skjerm i løpet av et år. 

Forsetter dette i ti år, vil nærmere ett og et halvt år ha blitt brukt på den lille skjermen.

På toppen av dette kommer all tiden brukt på den mellomstore skjermen på jobb og store skjermen i stuen.

Som det het i et innlegg som (ironisk nok) gikk viralt på på den sosiale meldingstjenesten X: 

«Våkne opp og se umiddelbart på en liten skjerm før du klokker 8 timer bak en middels stor skjerm. Ta noen pauser for å sjekke hvordan det går på den lille skjermen. Gå hjem og bruke noen timer på å stirre på en stor skjerm for å roe ned, før du legger deg og ser på en liten skjerm. Lever drømmen.»

Oppgjøret med smartskjermen

Med over 7 millioner visninger, tyder mye på at mange kjente seg igjen i innlegget. 

Kanskje er det ikke så rart at man i 2026 aner konturene av en motreaksjon mot vår kollektive skjerm-avhengighet?

Både blant foreldre som vil redusere barnas skjermbruk, men også blant voksne mennesker.

Enkelte mener at lav skjermtid eller «dumtelefon» kan bli statussymboler og at 2026 blir året der folk tar et skikkelig oppgjør med skjermtiden sin, som Aftenposten skrev om nylig (bak betalingsmur).

Nei, det var nok ikke få nordmenn som hadde noe skjerm-relatert på toppen av listen med nyttårsforsetter.

Selv forsøkte jeg meg i 2022 da jeg skrev teksten «Mannen med en arm». Denne offentlige selv-piskingen førte til «bedring» en stund, men det skled selvfølgelig ut etter hvert.

Men tilbake til foreldremøtet på skolen:

Mer prat– mindre forviklinger?

Jeg er nok ikke den som har stått fremst på barrikadene for å få smarttelefonene ut av hendene til barna. Jeg har hatt en mer avventende (kall den gjerne naiv) holdning. 

Men som forelder til fire har jeg gjennom årenes løp erfart og hørt mye om hvordan smarttelefonen kan skape unødvendig mye forviklinger i det sosiale samspillet mellom barna og i klassemiljøer.

Barn i barneskolealder har slik jeg ser det manglende forutsetninger for å kommunisere på en god måte via skriftlige meldinger. Deres sosiale ferdigheter og -intelligens virker (naturlig nok) ikke å være godt nok utviklet.

Noen av meldingene jeg har lest fra både egne og andres barn, er garantert ikke vondt ment, men de er rett og slett ikke særlig hyggelige eller konstruktive, snarere tvert imot.

I mange foreldremøter har jeg opplevd at chatte-grupper og lignende blir trukket frem som vanlige årsaker til utestenging, mobbing, misforståelser og forviklinger både på og utenfor skolen.

Litt på bakgrunn av dette, har vi oppfordret våre barn til å heller ringe enn å sende meldinger når de skal avtale ting med venner. Jeg vil definitivt råde andre foreldre til å gjøre det samme!

Mor fortviler: – I løpet av forrige skoleår fikk jeg 370 meldinger fra skolen

Smarttelefonfri barndom, ja takk!

Når barna blir eldre og får et større behov for selvbestemmelse, kan (vil!) diskusjoner og gnisninger rundt skjermbruk og skjermtid bli stadig mer fremtredende innad i familien.

Derfor er jeg takknemlig for jobben som er blitt lagt ned av norske foreldre for at barn på barneskolen ikke skal ha smarttelefon.

Det er også bra at myndighetene har utformet skjermråd og anbefaler redusert skjermbruk og tilgang til smarttelefon for barn og unge. 

Dette gjør det mye enklere for foreldre å bli enige om felles retningslinjer og å stå trygt i sine beslutninger for sitt barn. 

Det vil helt sikkert gjøre livet til de ferskeste og de kommende skolestarter-foreldrene mye enklere i årene fremover – og  forhåpentligvis bidra til å hindre at barna får et «usunt» forhold til den lille skjermen fra ung alder.

Men dette forplikter også oss foreldre til å skjerpe våre egne vaner, uansett hvor vanskelig dette måtte føles. Barna imiterer oss og dersom vi stadig er på telefonen, vil de også få et ønske om dette. 

Bare tanken på å klare å bryte mønsteret, føles nærmest umulig etter å ha forsøkt og mislyktes flere ganger før. 

Men greit. Jeg prøver igjen – heng deg gjerne med.

La oss begynne i det små. For eksempel med forslaget til Thomas på foreldremøtet: 

La oss tale mer og taste mindre. 

Vi mennesker trenger åpenbart å gjøre noe hele tiden, så hvorfor ikke bruke tiden til å snakke mer sammen?

Selv om det kanskje føles litt uvant, rart og ubehagelig tror jeg noen og enhver kan ha godt av det. 

Med fare for å tenke for stort, så virker det litt som at hele verden hadde hatt godt av å plukke opp telefonen litt oftere og prate mer sammen. 

Kanskje er det bare meg, men iblant føles det litt som om vi alle har glemt oss bort og stirret ned i telefonene våre litt (mye) lenger enn vi skulle – og da vi omsider løftet blikket, var verden plutselig et annerledes sted.

Les også: – Barna er hekta. Og det er ubehagelig å snakke om det

Slik går det med «Ringe-Thomas»

Men nok kvasi-filosofi og over til det de som fortsatt henger med sikkert lurer mye mer på:

Hvordan har det egentlig gått med «ringe mer»-ønsket til Thomas fra foreldremøtet?

*Ringer Thomas*

*Thomas svarer før det har gått ett (!) ring*

– Hei, det er Thomas, sier han hyggelig som bare det.

Thomas Evensen, som er hans fulle navn, kan fortelle at han ikke har nummeret mitt lagret, men at han likevel ikke var i tvil om at han skulle ta telefonen.

Om han husker diskusjonen på foreldremøtet? Ja, det gjør han.

Om han har blitt flinkere til å bruke telefonen til å ringe med? Han drar litt på det:

– Jeg burde nok ha vært flinkere, men jeg har hatt samtalen vår i bakhodet. Spesielt til foreldre og nærmeste familie, så pleier jeg å prøve å ringe, særlig når jeg sitter i bilen og kjører, sier Thomas.

– Jeg synes det er hyggeligere og bedre å få tatt en prat. Da er det mindre rom for misforståelser. Kommunikasjonen blir bedre. I tillegg så synes jeg det er litt ubehagelig å tenke på at meldingene man sender på en måte blir lagret for alltid.

Les også: (+) Kan en tolvåring være alene hjemme en helg med venner?

– Hva er det som foregår?!

– Hva tenker du rundt barnas telefonbruk. Bør de også bruke telefonen til å ringe mer?

– Det synes jeg. Meldinger og bilder de sender kan fort bli lagret av andre, tatt ut av kontekst og vist frem eller delt. Det kan bli roten til ubehagelige situasjoner og misforståelser. Jeg synes for øvrig at telefonklokkene til de minste barna er fine. Da blir barna vant til å snakke i telefonen fra de er små og det er lett for oss foreldre å nå dem, sier Thomas.

Så legger han til med et sukk:

– Jeg hørt om at barn og familier som sitter i samme hus og sender hverandre meldinger. Hva er det som foregår da?! Da er det gått for langt, mener jeg.

Han gjentar gladelig oppfordringen til å ringe mer.

– Når man er ute og går en tur, så hører man gjerne på musikk man har hørt mange ganger før, eller på en «halvinteressant» podcast. Da er det kanskje bedre å av og til bruke denne tiden til å ringe til noen. Jeg skal prøve å være mer bevisst på det selv, sier Thomas.

«Jeg også, Thomas. Jeg også», tenker jeg etter å ha avsluttet samtalen. 

For kanskje skal jeg la det gå «litt» mindre tid enn flere år før jeg ringer ham neste gang. 

Men først og fremst blir det nok en ganske så taletrengt eldre slektning som skal hjelpe meg med å «beefe» opp tale-saldoen min, tenker jeg. 

Jeg lover å ta den. For å sitere Gabrielle: «Ring meg, handling foran ord! ...»

Les også: Han står der på lekeplassen. Står der med fullt fokus. Men ikke på barna ...