– I løpet av forrige skoleår fikk jeg 370 meldinger fra skolen

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

 Ferien var over, hverdagen var bare timer unna og jeg hadde skrevet en tøysete sak om å komme tilbake inn i rutinene igjen. Men idet jeg leste gjennom mine billige poenger om å mane til kamp mot ferieflesk, kveldssuping og budsjettsprekk, slo det meg hvor banalt og lite produktivt det jeg hadde skrevet var. 

Ingen har behov for å lese om hvordan man skal bli en bedre versjon av seg selv etter ferien. Tvert imot. Det finnes en mye viktigere ting vi trenger å ta tak i. 

Vi må snakke om utbrenthet, og hvordan vi kan forhindre at barneforeldre stuper inn i veggen, den ene etter den andre. 

For det er det som er i ferd med å skje i samfunnet rundt oss. Og det er ikke bare den klassiske tidsklemma som er problemet lenger, den som hadde løst seg bare døgnet hadde vært en time lenger. 

Nei, vi er overstimulert, lasset ned av beskjeder, ansvar, oppgaver og krav. Og kjøret starter fra vi står opp til vi er i seng. Mange av oss tar det med seg inn i søvnløse netter. 

 Nyere forskning gjort på NTNU viser at det ofte er stress i livet, ikke bare jobben som fører til at batteriene blir flate. 

 Les mer: Årsaker til utbrenthet: – Mange peker på jobben, men ...

Utbrenthet hos barneforeldre handler altså ikke bare om altfor travle arbeidsdager. Det er summen av alt som ender i «system overload». På engelsk kalles de det «parental burnout» som kjennetegnes av mangel på energi og tilstedeværelse, og emosjonell utmattelse som følge av vedvarende stress over tid. 

Nytt i foreldrerollen 2025

Men hva er nytt i foreldrerollen? Hvorfor er det så tøft å være forelder i dag når vi stort sett ikke får mer enn to barn i snitt og har bedre levekår enn noen gang? 

La meg ramse opp eksempler på hva foreldre i dag har ansvar for eller må følge opp i løpet av skolens kalenderår: 

Lekser, vennegrupper, skolepatrulje, avslutninger, vårfest, høstfest, skolestartfest, Halloweenfest, ukentlig uteskole, skidag, svømming, FAU, klassekontakt, overnatting på skolen, påskefrokost, åpen kveld på skolen, FN-dagen, Unicef-løpet, digitalt kompetansekurs, utviklingssamtaler, Norli sommerles, AKS-kurs, sommerskole, skolemelk, ha-med dag, nissefest, lucia, refleksens dag, foreldremøte, 17-mai arrangement, loppemarked og skoleturer, for å nevne noen. 

Veldig lite av dette er frivillig for foreldrene å delta på. 

Les også: (+) Kan en tolvåring være alene hjemme en helg med venner?

Fikk 370 meldinger fra skolen

Jeg har to barn i skolen, og i løpet av forrige skoleår fikk jeg 370 meldinger fra skolen i skolemeldings-appen. 

Da jeg selv var barn hadde vi en lekseplan og en liten meldingsbok lærer og forelder skrev i, som kanskje ble byttet ut to ganger i løpet av syv års barneskole. 

Tilsvarende i Spond-appen har jeg i forbindelse med den ene aktiviteten som begge mine gutter deltar på, fått (og sendt) cirka 72 månedlige meldinger, uten å regne med kommentarer. 

Det er rundt 700 meldinger i året dersom du trekker fra noen uker med ferie. Før håndterte vi bare utfordringer etter som de dukket opp. 

Vi visste ikke på forhånd at Agnes hadde hatt vondt i hodet på skolen og kanskje ikke kom på trening (God bedring 🤕), men så kom hun likevel fordi hun hadde blitt bedre (Så bra 🤩).

Lærerne på skolen til sønnene mine gjør en super jobb, men er pålagt å gjennomføre det som kommer av skoleplaner og reformkrav. 

Trenerne (jeg er selv hjelpetrener på fotballaget) prøver så godt de kan å tilrettelegge for at barna skal få drive med lagidrett. Hjemme hos oss stiller vi foreldre som klassekontakter, hjelpetrenere og frivillige i velforeningen. 

Jeg synes det er fantastisk å være tett på barna mine, det gjør de fleste foreldre jeg kjenner. Men selv når vi bytter på ansvaret, blir totalen for mye.

Les også: Hvem vinner det stressende og helsefarlige spillet «Tidsklemma»?

– Vi må bli mer rampete

Parallelt har vi fått nye kommunikasjons plattformer i arbeidslivet som Teams, Slack, zoom og workspace, som gjør det så mye enklere å holde seg oppdatert på alt som skjer, uansett hvor man er og tid på døgnet. 

Før hadde vi tidslommer der hodet kunne få slappe av, tankene kunne seile bort og man kunne være litt i øyeblikket. På bussen hjem, på vei til et møte, på venterommet hos legen, mens barna var på aktiviteter. For å øyne håp om en liten halvtime med ro før leggetid, bruker man i dag disse lommene av tid på mobilen til å oppdatere seg, koordinere og planlegge. 

Når vi ser at folk sykemelder seg over en lav sko, så er det kanskje ikke jobben, graviditeten, barna eller moralen som er grunnen, men belastningen totalt? 

Når foreldre klager på feriestress, er det ikke fordi de er selvopptatte og skriver fra seg ansvar, men fordi de ikke klarer å hente seg inn igjen i løpet av ferien. Jeg tør engang ikke tenke på hvordan dette kjøret må være for aleneforeldre. 

Og nå skal vi i gang med hverdagen igjen. Hvis vi skal klare å gire ned, må standarden på hva vi forventer av oss selv senkes på alle arenaer. Vi må spørre oss selv hva vi trenger, ikke hva vi kan klare å levere. 

Vi må bli rampete. Takke nei, dukke opp kakeløs, tørre å risikere litt upopularitet iblant, om det er hos barna våre eller andre voksne. 

Be om hjelp fra søsken, besteforeldre, venner og bekjente. For ikke så lenge siden leste jeg at det å be en annen om hjelp, resulterer i at man kommer nærmere den personen. For folk liker å være til nytte. 

Og det blir lettere. Barna mine er så store at de kan begynne å ta ansvar for en del ting selv. 

Hverdagen skal ikke være noe vi bare må komme oss igjennom, for det er de dagene det er desidert flest av.