Da Kristina så bildet i avisen, bestemte hun seg for å redde barnet – koste hva det koste ville

En stor kasse med gamle papirbilder ligger på kjøkkengulvet i en koselig, liten leilighet sentralt i Oslo.

Bildene dokumenterer en historie mange godt voksne nordmenn fortsatt husker fra 1990 da avisene og TV-stasjonene i Norge gjennom grusomme bilder viste oss virkeligheten på barnehjem i Romania.

Små barn med funksjonsnedsettelser var stuet bort, kanskje for å dø. De levde uten stimuli og kjærlighet i skitt og elendighet. 

Ett bilde i Rana Blad viste et lite, apatisk barn med leppe-kjeve-gane-spalte. Kristina Holst, som bodde i Mo i Rana på den tiden og var fostermor og adoptivmor, klarte ikke å se på det. 

Hjertet svulmet over, sjelen vrengte seg. Hvordan kunne barn settes bort på den måten? Barnet trengte operasjoner!

– Jeg bestemte meg for å redde ungen, koste hva det koste ville, minnes hun i dag. 

Dødsleiren ventet

Mikaela, som hun endte opp med å adoptere, er blitt til Varg André (38). Han smiler når adoptivmammaen begynner å fortelle, men ansiktet kommer fort i alvorlige folder. 

Han vil ikke tenke på hvordan livet hadde sett ut om det ikke var for henne. Da hadde han mest sannsynlig vært død for lengst. 

– Da vi fant Mikaela i Brasov, skulle hun sendes til diktatoren Ceaucescus’ dødsleirer for barn fordi hun hadde det enorme hareskåret og ble sett på som sterkt deformert og påstått psykisk utviklingshemmet. Under diktatorens grusomme ledelse skulle alle barn med funksjonsnedsettelser gjemmes bort, ikke være synlige i samfunnet. I dødsleirene ble barna satt i bur. Dette kunne ha blitt en forferdelig historie, sier mammaen. 

Kristina er blitt 74 år og er en grenseløst stolt mamma. Drømmen om egne barn ble aldri oppfylt, men hun ble mor til tre likevel og fostermor til flere. 

– Jeg husker nesten ingen ting fra barnehjemmet, minnes bare at jeg lå inntil veggen i en sprinkelseng, sier Varg. 

– Du hadde ingen dyne eller pute, bare et laken. Og du lekte med skyggene på veggen. En psykiater sa at den leken sannsynligvis reddet deg fra å bli gal, legger Kristina til og klapper ham mykt på skulderen. 

Sjokkerende

Da Ceausescu ble skutt 2. juledag 1989, fikk verden innsyn i et land som hadde vært lukket for omverdenen. Hva som opprørte og sjokkerte hele resten av verden, var forholdene i barnehjemmene. I Norge ble det spontant opprettet innsamlingsaksjoner. 

– Jeg var med på å samle inn klær og leker som ble lempet inn i store lastebiler. På det tidspunktet var jeg 39 år, gift, hadde ansvaret for to barn og var i gang med å ta artium gjennom voksenopplæringen. Aldri glemmer jeg dagen da jeg så bildet av det alvorlig syke barnet. Øyvind, mannen min, hadde en tjenestehund som pleide å få i oppgave å bære avisen til meg, og det gjorde den også denne dagen. Jeg åpnet Rana Blad og så det store, åpne såret som dekket nesten hele ansiktet. Bildet brente seg fast, forteller hun. 

«Gutten er sigøyner», var bildeteksten i avisen. Hva hjertevarme Kristina visste sikkert, var at barnet måtte bli operert. I Norge. 

– Jeg bestemte meg for å sette i gang en innsamlingsaksjon og kontaktet en lokal bank som ville være samarbeidspartner. 380 000 kroner ble samlet inn i rekordfart, og det var mye penger, minnes hun. 

Hjertet brant. Kristina reiste ned, og engelsklæreren Margo, som journalisten fra Rana Blad hadde bodd hos, ble guide og tolk. Hellet i dette var at hennes mann var en gammel studiekamerat av borgermesteren i byen. 

– Borgermesteren fikk tak i foreldrene til Mikaela, for ja, det viste seg at gutten var en jente. I utgangspunktet var det min tanke at hun skulle bli operert og få flytte hjem til familien sin, minnes hun. 

Mikaelas foreldre bodde i slummen og hadde til sammen 11 barn, og det ble tidlig klart at det ikke var aktuelt å få den syke datteren hjem til dem. 

Les også: (+) Hedvig er tre år og leier hånden til mamma på vei til barnehagen. Da de kommer frem, sier Hedvig: «Nå mister jeg stemmen»

Enige om adopsjon

Det første møtet med Mikaela er aldri blitt glemt. Bildet fra det øyeblikket henger fortsatt på veggen hjemme hos mammaen. Kristina sitter på huk og møter blikket til en treåring i sommerkjole. På kjolen er det et svidd merke som fortalte hvilken avdeling hun hørte til.

– Det var så skjørt og sterkt. Jeg visste da at hun var født 4. februar 1987. Da jeg kom på besøk i dagene etter, så jeg med egne øyne hvor elendig forholdene var. Kontoret til bestyrerinnen var fullt av leker, men de var satt inn i en glassmonter. Barna lå og vugget i sengene, understimulerte. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det. 

Kristina hadde ett formål med sin første tur til Romania: Å bli kjent med Mikaela og gjøre henne trygg. Når bestyrerinnen dro hjem fra jobb, lurte hun inn vannmeloner og leker til henne og de andre barna. 

– Jeg kledde på meg det samme hver dag for at Mikaela skulle kjenne meg igjen. Jeg gikk i en rosa drakt og hadde rosa neglelakk. Den første nærkontakten fikk jeg ved å stryke henne forsiktig på armen med to fingre. Da hun for første gang smilte til meg da jeg gjorde det, var jeg fortapt. 

Fortapt betydde en ting: De to hørte sammen. Fra da av var adopsjon ordet. Foreldrene til Mikaela ville at hun skulle adoptere datteren. 

– Øyvind, mannen min, sa: «Hvis noen får til å redde dette barnet, er det deg», sa han.  

Les også (+): Jeg trodde at jeg måtte leve med hemmeligheten resten av livet

Lang vei

I tre år hadde Mikaela ligget i en seng, uten mulighet til å gå rundt, og hun hadde derfor ikke lært seg å gå og løpe ordentlig, slik treåringer normalt gjør. Da Kristina 4. juli 1990 kom for å hente henne til Norge for operasjoner, brukte hun størrelse 19 i sko. Hun var veldig liten for alderen, og hun var underernært. 

– Å se henne igjen var fantastisk. Hun kjente meg igjen, og da jeg satte henne i flysetet ved siden av meg, smilte hun til meg. Jeg visste at det ville bli en lang og krevende vei å gå for oss begge. Leppe-gane-kjeve-spalten gjorde at hun ikke kunne spise. Det ble brukt en stor tåteflaske for å få i henne grøt, samme type som man bruker på kopplam, med lang tut. Hun hadde aldri smakt på mat, forteller mammaen. 

Kristina ble skilt kort tid etter at hun kom hjem med Mikaela og flyttet til Asker. Hun hadde ansvaret for en liten jente, som aldri hadde hatt en smak på tungen, som fikk mat gjennom en flaske med stor smukk. Grøten ble pumpet inn. En ernæringsekspert på Rikshospitalet ga råd om hvordan få henne opp i vekt. 

– Hun var vant til å ligge og spise og la seg på gulvet med en gang jeg kom med flasken. Jeg la et teppe under henne og flyttet teppet nærmere og nærmere sofaen, etter hvert opp i sofaen. Alt måtte skje gradvis og forsiktig, minnes hun.

Nasjonal yndling

«Hele Norge» engasjerte seg i Mikaelas historie den gangen. SAS sponset flyreisene. Det offentlige ga legehjelp gratis, hvilket betydde at Kristina kunne bruke de innsamlede midlene til advokater som jobbet for å få adopsjonen godkjent. De fikk også støttet foreldrene til Mikaela økonomisk.

– Da vi kom hjem til Norge, rådet plastikkirurgen oss til å bruke tid på å bli enda bedre kjent før det ble operasjon. Hun hadde åpenbart traumer og trengte å trygges. Men så fikk Mikaela lungebetennelse og ble innlagt på sykehus. Da ble det fortgang, og hun ble flyttet fra barneavdelingen til plastikkirurgisk og fikk sin første operasjon. 

Kristina stopper opp, ser på ungen hun ble så nært knyttet til. Det har gått mange år siden Varg og Kristina har snakket gjennom sin felles historie. Når de gjør det, flommer det over av følelser. 

– Kirurgen mente Mikaela hadde vært gjennom en operasjon før, for de fant arrdannelser. Sannsynligvis hadde det gått infeksjon i såret, og det revnet. Hva jeg tenker på nå, er alle de stakkars barna som ble igjen. Hva skjedde med dem? Jeg har aldri klart å glemme at storebroren til Mikaela hadde et barn med leppe-gane-kjeve-spalte, Bianca. Han ville at jeg skulle adoptere henne også, hvilket jeg ikke kunne. Heldigvis klarte vi å engasjere Røde Kors, og hun fikk en operasjon i Sveits. Men hvor hun havnet, og hvordan hun har det i dag, vet vi ikke. 

Den hjertevarme damen sukker. Verden er full av triste historier. Altfor mange barn trenger fortsatt hjelp.

Les også: (+) Den ukjente gutten på trappen sa at han var barnebarnet mitt

Ville være gutt

Mikaela utviklet seg både språklig, motorisk og sosialt. Livet med Kristina ga den blide jenta det gode livet alle barn trenger. Fra hun var tre til 18 år gikk hun gjennom ti operasjoner. 

– De første årene var det en altoppslukende oppgave å sørge for Mikaela, men jeg studerte på sosialhøgskolen ved siden av og hadde to barn til å ta vare på. Det var et innholdsrikt og meningsfylt liv, fastslår hun. 

Varg husker barndommen i Asker. Den var fin, men fem år gammel tenkte han at han helst ville være gutt. 

– Alle trodde jeg var en gutt. Jeg ville helst leke med biler. Da jeg begynte i korps, fikk jeg lov til å ha uniform med bukser. Hadde ikke det gått, ville jeg ha nektet å være med, sier han og smiler. 

– Det var godt du til slutt fikk bekreftet kjønnet ditt, nikker mammaen. 

Men det tok tid. Mikaela var en jente i hele oppveksten. Hun gikk på skole, hadde venner og klarte seg bra, selv om dysleksi gjorde det tøft faglig. 

– Jeg har mange fine minner og husker da mamma og jeg ble invitert til lunsj på Statsministerens kontor. Da fikk jeg skoleboller og brus, forteller han. 

– Det var åpne armer overalt. Da statsminister Jagland snakket om Mikaela i sin nyttårstale, fikk vi hagen full av journalister som ville snakke med oss. På vei hjem fra lunsjen opplevde vi at drosjesjåføren ikke ville ha betalt. Han hadde sett oss som gjester hos Tande-P på TV.

De smiler til hverandre når de tenker tilbake, og Kristina legger til at de dro tilbake til barnehjemmet og hilste på Mikaelas familie da hun var fem år gammel. De har bilder fra den reisen. 

– Mikaela kjente seg igjen, og det var godt å møte familien hennes, men vi er begge glade for at vi kunne dra tilbake hit til Norge, fastslår hun. 

Krevende ungdomstid

Det var Kristinas oppfatning at det gikk bra med Mikaela i oppveksten, for hun hadde venner, spilte i korps og trivdes. Men virkeligheten til den adopterte jenta med den vonde historien, var også sår og vanskelig. 

– Årene på ungdomsskolen var krevende. Jeg fikk etter hvert diagnoser som forklarte hvorfor. ADHD, noe på autisme-spekteret og kompleks posttraumatisk stresslidelse. Jeg husker at jeg trommet mye på stoler og bord, at jeg følte meg urolig og til tider ensom. Noe føltes feil, forteller han. 

De to, en gang mor og datter, nå mor og sønn, har alltid vært åpne overfor hverandre. De føler at de kan dele alt. 

– Jeg er glad Kristina hentet meg. Da jeg som voksen reiste for å møte familien min, skjønte jeg hvor vanskelig det er å være sigøyner i Romania, sier han og gir mammaen en god klem. 

– Tull og tøys, du skal da ikke gå rundt og føle takknemlighet. Vi var ment å skulle være sammen, det var en lykke for meg, kommer det kontant fra mamma.