De blå sidene
Jeg trodde at jeg måtte leve med hemmeligheten resten av livet
I mange år levde jeg det livet som var forventet av meg. Jeg ga mine vel ansette foreldre en flott svigersønn, og jeg ga dem to flotte barnebarn. Ingen visste at jeg bar på en hemmelighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det mest skremmende av alt trenger ikke å være så vanskelig som du tror! Det er budskapet mitt når jeg nå sitter her en sen kveldstime for å skrive ned historien min.
For første gang i mitt voksne liv står jeg støtt, uten tvil og i visshet om at jeg er tro mot den jeg er.
Når begynte det? Jeg klarer egentlig ikke å tidfeste det, men sannheten er at jeg helt fra barnsben av var en litt annerledes pike.
Jeg var hakket tøffere enn venninnene mine på skolen, en slags rebell, som tidlig syntes at gutter var ekle og håpløse. Samtidig elsket jeg å leke med dem, og da helst bryting og andre fysiske leker.
Min venninne Nora brukte meg som rettferdighetsforkjemper, og jeg elsket å være betydningsfull for henne.
Når hun klemte meg og sa at jeg var den tøffeste og modigste jenta hun visste om, gjorde ordene meg grenseløst lykkelig, nærmest euforisk. Jeg tror det begynte der.
Barndommen min var normal. Jeg var heldig og vokste opp i et borgerlig hjem hvor vi ikke manglet noe. Foreldrene mine var gode foreldre, selv om de tvang meg inn i søte kjoler og ville at jeg skulle være en yndig datter. Fordi jeg elsket dem, gjorde jeg som regel som de ba meg om.
Sorg og frykt
Da jeg ble tenåring, hang jeg fremdeles sammen med Nora. Hun var mitt ett og alt, og vi var så glad i hverandre at vi var sammen hver dag. Hver dag i mange år. Vi leide hverandre, og det var helt naturlig.
Aldri følte jeg meg mer komplett enn når hennes hånd var i min, eller når hun ga meg en klem fordi jeg hadde konfrontert noen som hadde vært ufin mot henne.
Det var et sjokk da hun som 16-åring i all hemmelighet fortalte meg at hun var forelsket. Forelsket? Jeg kjente at det stakk i hjertet mitt, for plutselig forsto jeg at jeg kunne miste henne og det venninneforholdet som ga meg så mye.
Jeg husker følelsen av sorg og frykt da hun med iver og glede lot meg ta del i de fantastiske følelsene hun bar på.
«Du må spørre ham om dere kan bli kjærester», var det eneste jeg kom på å si.
Hun fikk en kjæreste, og ingenting ble noen gang det samme som før. Jeg ville ikke være dårligere enn henne og fikk kjæreste, jeg også. Han var en kamerat jeg kjente godt, og det var helt OK, for det at jenter på 16 og 17 år fikk en hjertevenn, var som forventet.
Foreldrene mine skrøt av at jeg var så pen og populær og dro frem at han jeg var sammen med, var den mest ettertraktede av alle.
Iver og jeg holdt sammen i flere år, og vi giftet oss da vi var 23 år gamle. Alt var slik det skulle være. Stort bryllup, planer om å få barn – alt hørte med.
Jeg fikk tilbake det gode og nære forholdet til Nora, og jeg følte meg lykkelig. Men noe skurret likevel. Jeg klarte ikke å få frem de følelsene som jeg forsto at andre kvinner hadde, hva angikk nærhet. Ingen sommerfugler danset i magen min.
Det intime var en slags plikt, noe som hørte med til et ekteskap. Fordi Iver og jeg var fornuftige mennesker som klarte å skape en god hverdag, forfulgte jeg ikke disse tingene. I stedet flyktet jeg fra all usikkerheten.
I dag ser jeg at jeg allerede midt i 20-årene forsto hva som egentlig «feilte» meg.
I møte med flotte kvinner kom de kroppslige reaksjonene som jeg hadde hørt andre kvinner snakke om når det gjaldt menn. Men ingen i min familie hadde snakket om homofili som en normal ting, tvert imot, og derfor skjøv jeg disse følelsene bort.
«Jeg er ikke sånn», sa jeg til meg selv. Så kom tomheten.
Sto ved et veiskille
Ordet forventning er viktig i min historie. I mange år levde jeg det livet som var forventet av meg. Jeg ga mine vel ansette foreldre en flott svigersønn, og jeg ga dem to flotte barnebarn. Etter hvert som jeg ble så voksen og opplyst at jeg forsto hvordan det var fatt med meg, sa jeg til meg selv at jeg måtte leve med denne hemmeligheten resten av livet, for én ting var sikkert: Ingen av mine ville takle eller klare å leve med en slik annerledes sannhet.
Jeg var overbevist om at jeg ville bli utstøtt, utskjelt og klandret om jeg kom ut med mine følelser og lyster overfor det samme kjønn.
Barna vokste seg store så utrolig fort. Brått sto Iver og jeg ved et veiskille. Minstemann skulle flytte hjemmefra.
Når jeg tenker tilbake, vil jeg definitivt ikke si at mine 22 år som kone og mor var triste, for jeg hadde det fint, men samtidig levde jeg med denne vissheten om at jeg ikke var ærlig og oppriktig, hverken overfor meg selv eller mine nærmeste.
Hjelpen kom fra den jeg aller minst hadde ventet den fra. Bare tre uker etter at vi ble alene i huset, satte Iver seg ved siden av meg med et alvorlig blikk.
«Vi to må snakke sammen. Jeg har vært utro, men det er ikke det verste. Jeg har også forelsket meg», sa han. Hvor merkelig det enn kan høres, følte jeg en slags lettelse.
«Jeg forstår deg», sa jeg.
Iver sa at han følte at jeg ikke var «med» i det intime livet, at han i mange år hadde følt at jeg var drevet av plikt i sengen.
Det ga meg den anledningen jeg trengte. «Jeg tror jeg liker damer», hvisket jeg og følte meg livredd i samme sekund.
Han så på meg og smilte. «Å, det var godt å høre, for jeg trodde at det var noe galt med meg», svarte han.
Jeg innså at sannheten gjorde ham lettet.
Iver og jeg skiltes som verdens beste venner, og han ønsket meg lykke til i mitt nye liv.
«Du skal fortelle barna sannheten, og jeg støtter deg», lovet han.
De barna som jeg har oppdratt, og som jeg fryktet at jeg ville ødelegge livet til om jeg gikk ut som homofil, viste seg som fordomsfrie og flotte, unge mennesker.
«Det viktigste for oss er at du er lykkelig», sa de.
Det jeg grudde meg mest for, å snakke med de gamle foreldrene mine, ble heller ikke så dramatisk som jeg hadde fryktet. De syntes nok at det var rart at jeg kanskje kom til å få en damekjæreste, men sa at de var like glad i meg, uansett.
«Det er enda godt at du ga oss barnebarna før dette kom opp», sa min løsningsorienterte mor. Og så ønsket hun meg lykke til.
Fått ny kjæreste
Det er nå tre år siden Iver og jeg brøt opp, og vi har begge fått nye livsledsagere.
Jeg møtte min Agnete for to år siden, gjennom en nettside for single. Også hun er en «late bloomer» som har hatt et familieliv gjennom mange år, og som kom ut av skapet da hun ble skilt. Vi forstår hverandre.
At samfunnet har endret seg i positiv retning, er det ingen tvil om, for også min kjære ble møtt av forståelse av både eksmann, gamle foreldre og egne barn. Sist jul var vi alle samlet i vårt nye hjem, og ingen snakket om seksuell preferanse. Vi bare hygget oss sammen.
Neste år fyller jeg 50 år, og aldri har livet fremstått som så godt som det er nå. Jeg er omgitt av mennesker som er glad i meg som jeg er, og som respekterer følelsene og tankene mine.
Ved min side har jeg en kvinne som får hjertet mitt til å banke og kroppen min til å kjennes levende. Endelig er jeg tro mot meg selv.
Denne saken ble første gang publisert 10/06 2020, og sist oppdatert 02/08 2022.
