Sykepleieren ble plutselig helt stille under ultralyden. Da skjønte Mia at noe var galt

Da Mia Groth kysser sin to år gamle gutt Poul og kjæresten Emil farvel på et venterom på sykehuset, er det med ro i sinnet.

Det er høsten 2024, og hun har nettopp blitt kalt inn til sin 20-ukerskontroll i forbindelse med lillebror Helmut som er på vei.

Ren rutine, tenker hun og lar seg derfor heller ikke påvirke av avdelingens regel om at man ikke får ta med barn inn på ultralyden.

Om et øyeblikk er hun tilbake hos de to, beroliger hun seg selv, og alt er sikkert fint. Inntil da har det ikke vært det minste tegn til noe annet.

– Det gikk først opp for meg at noe ikke var som det skulle være da sykepleieren som tok ultralyden, plutselig nølte. Det var noe ved morkaken, sa hun, og hun ville gjerne ha en ny vurdering.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egoistiske

Mia setter et brett med te og kopper på et lyst spisebord i den lille familiens hus – mens vårsolen velter inn gjennom vinduene, og hun begynner på sin helt spesielle fortelling.

Legene mistenker nemlig at hun har det man kaller placenta percreta.

– En sjelden tilstand der morkaken vokser fast i livmorveggen og i noen tilfeller gjennom den og videre inn i andre organer, forklarer hun og kan fortsatt huske hvordan undersøkelsen derfra endret karakter.

Med en rekke eksperter og kompliserte forklaringer som vekker et instinktivt savn i henne etter kjæresten Emil. Slik at han kan høre de samme ordene som henne, som hun sier.

Da hun en times tid senere reiser seg, er det med et ultralydbilde i hånden, av babyen, som har det bra. Og en gul Post-it-lapp med en enkel tegning av en sammenvokst morkake og livmor.

– Hvis du begynner å blø, skal du ringe 112, oppsummerer en sykepleier.

For mer kan de ikke si akkurat nå.

Mia nikker og går ut i venterommet med tillit til at legene finner en løsning, men hun er også overveldet.

– Jeg trengte å vise Paul bildet av lillebror og glede meg sammen med ham. Samtidig henvendte jeg meg til Emil. Om at Helmut var ok, men at noe annet var helt galt, forteller Mia.

Ble redd

Legenes bange anelser ble kort tid etter bekreftet. Mias morkake hadde riktignok vokst sammen med livmoren og kanskje også med blæren hennes.

I sammenvoksingen hadde det dannet seg såkalte blodsjøer, som kunne sette både henne og babyen i fare, potensielt livsfare, hvis det gikk hull på dem.

Dette innebar en direkte henvisning til et spesialteam på Rikshospitalet og instrukser om at hun for all del måtte holde seg i ro, slik at Helmut kunne bli i magen så lenge som mulig.

Og det betydde at Mia ble redd – for å bevege seg, for å blø og for å være på usikker grunn med tanke på hva som potensielt kunne skje.

– Jeg begynte å gjøre intens research, ut ifra tanken om at hvis jeg visste alt og kjente til alle mulige scenarioer, kunne jeg ikke bli overrasket eller traumatisert, sier hun og beskriver hvordan det blant annet gjorde at hun kom over statistikker som viste en dødelighet på 7 prosent.

– Et tall man ikke skal dvele ved, legger hun til.

Det største traumet

Så kommer hun inn på det som viste seg å bli altoverskyggende i kjølvannet av diagnosen. Nemlig forholdet til Poul.

For uansett hvor dyster beskjed hun hadde fått, og hvor usikker fremtid hun gikk i møte, føltes relasjonen til sønnen hennes med ett som det viktigste og mest sårbare.

– Jeg hadde vært helt tett på ham og sammen med ham hver eneste dag siden han kom til verden, sier hun om den sterke forbindelsen som plutselig ble brutt.

Fordi hun for eksempel ikke fikk lov til å løfte ham, og i stedet bar på en altoppslukende frykt for at det skulle skje noe dramatisk mens han så på.

Og fordi hun allerede i uke 31 fikk beskjed om at legene ønsket å legge henne inn. En skanning hadde nemlig vist at alt annet var for risikabelt.

– Det verste med innleggelsen var ikke frykten for fødselen eller for mitt eget liv – det var avskjeden med Poul. Jeg visste ikke om det ville gå lang tid før jeg så ham igjen, og det var det største traumet i det hele for meg, å måtte si farvel til den store gutten min.

Mia stryker det lange håret til siden og flytter litt på en babycall som ligger påslått på bordet. Med direkte forbindelse til ett år gamle Helmut, som tar en lur i barnevognen sin.

– Helgen før innleggelsen prøvde jeg å forberede meg mentalt, og de dagene ble bare så viktige. Vi avlyste alle planene våre og var sammen, bare oss tre. Jeg kan huske hvordan jeg klemte ham inntil meg og snuste på ham, helt inn til hodebunnen. Og hvordan jeg innimellom klemmene var nødt til å trekke meg unna og bare la gråten ta over, sier hun.

– Jeg var så lei meg for at jeg måtte unnvære ham, og jeg tror at jeg la all frykten min i savnet etter Poul. Fordi det var så håndgripelig og lett å forstå.

Konstant alarmberedskap

Tårene rant også fritt da Mia leverte Poul i barnehagen den påfølgende mandagsmorgenen.

Og da Emil kjørte henne og en reisebag til sykehuset, til det som skulle bli tre uker med overvåking, utallige blodprøver og nådeløs venting.

– Jeg følte meg egentlig ikke syk mens jeg var på sykehuset, men jeg var i konstant alarmberedskap. Hvis jeg merket det minste – en smerte, en varme, en fornemmelse – måtte jeg dra i snoren, og hvis jeg begynte å blø, kunne det maksimalt gå ti minutter før Helmut måtte forløses, minnes Mia Groth og forteller hvordan hun fant en slags ro i et enkelt, men sterkt håp om at alt kom til å ende godt, og i visualiseringer.

For eksempel den lille familien deres, samlet i sofaen hjemme.

– Det viste seg også at jeg ikke trengte å unnvære Poul så lenge som jeg hadde fryktet, for han og Emil kom på besøk hver dag etter barnehagen. Nesten som et lite ritual, smiler hun.

Hun nøt at venner og familiemedlemmer besøkte henne jevnlig, men den timen hvor hun og Poul lekte i sykehusets vestibyle, kjøpte kakao på 7-Eleven og for en stund la bort alvoret som hvilte over familien, ble dagens høydepunkt. Helt til Emil og Poul vinket farvel og dro tilbake til sin nye tosomhet.

– Jeg tror Emil fant en styrke i at han måtte være der for Poul, og det var veldig tydelig at han ville gjøre alt for at den store gutten vår skulle ha det bra og ha en trygg base mens jeg var borte, reflekterer Mia.

– I det hele tatt var Emil bare så god. En fantastisk støtte. Hele den tiden vi ventet på Helmut, kunne jeg noen ganger bryte helt sammen, og da var han den sterke, som sa at alt kom til å gå bra.

Emil fikk da også fullstendig rett. For en dag i februar, da Mia var i uke 34, besluttet legene at det var på tide å ta Helmut ut.

«Hei, skatt. Det gikk bra»

Ved et nøye planlagt keisersnitt og med det betydelige antallet spesialleger som potensielt kunne bli nødvendig da de åpnet henne for å se hvor ille det sto til.

– Helmut skrek med en gang, og jeg kan huske at jeg tenkte: Det er lyd! Det er liv! Vekten hans viste seg til og med å være 2,6 kilo, og hele rommet var euforisk, forteller Mia Groth, som fikk Helmut lagt til seg og akkurat rakk å kysse ham og kjenne varmen hans før han ble lagt på legenes bord for en sjekk og deretter i armene på Emil.

– Så kom Lone, som var en av hovedlegene mine gjennom hele forløpet, bort til meg og sa: «Mia, vi blir nødt til å fjerne livmoren din nå. Er det greit?» Og jeg svarte ja med en gang. For jeg var bare lykkelig for at Helmut levde, sier hun og husker hvordan det neste synet som møtte henne var Emil som sto i døren til oppvåkningsrommet.

Vel vitende om at hun hadde mistet nesten fem liter blod, men ellers var ok og utenfor fare.

– Han lignet en engel som sto og smilte til meg. Jeg var helt høy på narkosen og sa: «Hei, skatt. Det gikk bra.»

En gravplass for livmoren

Babycallen skurrer, og like etter høres lyden av en våken Helmut. Mia henter den lille, rødhårede gutten inn fra hagen, der livmoren hennes nå ligger begravet – av en helt spesiell grunn.

– Jeg trengte å markere alt som hadde skjedd. Jeg visste at det var mitt siste barn, mitt siste svangerskap. Så vi begravde livmoren min i hagen og plantet et fikentre oppå, forteller hun, mens hun pakker Helmut ut av sovedrakten og setter ham på fanget.

– Det handlet om å gi slipp og å ta eierskap til historien, forklarer hun, uten at det ble for alvorlig og sørgmodig.

– Jeg ville gjerne gjøre det til en hyllest – til kroppen min som hadde båret frem to barn, og til livet mitt, som var blitt reddet. Livmoren min måtte bøte med livet for at jeg skulle få beholde mitt, og det føltes verdig å takke den for det den hadde gitt oss.

Nettopp takknemligheten la Emil vekt på i den korte talen han holdt før livmoren ble senket i jorden. Takknemligheten viste seg også da Mias venninner avslørte et initiativ hun slett ikke hadde sett komme.

– Uten at jeg hadde oppdaget det, hadde de spredt ut tepper på den andre siden av huset og lagt frem blomster og røkelse. Da begravelsesseremonien var over, ba de oss alle om å sette oss i en sirkel, og så skulle vi hver for oss sette ord på meg – hvem jeg er, og hva jeg har vært gjennom, forteller hun og beskriver hvordan de også hadde laget en bok med tittelen ”Mia heler”.

Der kunne man skrive hilsener og samle historier og bilder fra dagen.

– Jeg hadde ikke klart å gjøre det selv, å sette oss der på den måten – for det føltes for stort å ta initiativ til selv. Men fordi de gjorde det, ble det ok. Det var veldig rørende og veldig magisk å ha det øyeblikket sammen.

Vi er fortsatt i en helingsprosess

Mia dveler et øyeblikk ved erkjennelsen av at hun ikke skal ha flere barn.

Et faktum hun for lengst har akseptert, men som fortsatt kan ramme henne, innrømmer hun, for eksempel når hun forestiller seg venninner som blir gravide med barn nummer tre.

Og vi snakker om hvordan tiden etter innleggelsen i det hele tatt har vært preget av blandede følelser.

– Det vanskeligste har ikke vært alt som har skjedd med kroppen min, selv om jeg helt klart merker at den har trengt å hente seg inn, og jeg har måttet akseptere forandringene som har fulgt med. Det vanskeligste har vært sorgen over relasjonen min til Poul. For jeg har følt at jeg har mistet ham. At den helt tette relasjonen vi hadde en gang aldri kommer tilbake på samme måte, og at det barnet som ville klemme og kysse og kose med meg hele tiden, ikke er der lenger.

Mia ser på Helmut som krabber rundt på gulvet og gjør seg klar til å reise seg og stå selv.

– Jeg vet jo at jeg ikke har mistet ham, men følelsen er der, og den må bearbeides, sier hun.

– Og hvis the shit really hits the fan, er det fortsatt pappa som gjelder. Noe som har vært og fortsatt kan være veldig vanskelig. Jeg hadde mitt indre bilde av at vi skulle sitte sammen i sofaen alle fire, og at jeg skulle hjem og være en del av livet til Emil og Poul. Men etter fødselen og operasjonen trengte jeg å hvile og amme og ligge med Helmut, og jeg ble på en måte bare en tilskuer til alt de to gjorde sammen. Det tror jeg vil være noe som vil ta lang tid å lege.

Hun holder Helmut i hendene, mens han tar et par forsiktige, små skritt. Så setter hun ord på hvordan sorgen over savnet av Poul også er grunnen til at hun ikke har det travelt med å avslutte permisjonen og vende tilbake til hverdagskjøret og jobben som selvstendig arkitekt.

Hun vil for all del ikke gå glipp av noe i Helmuts liv og utvikling – eller risikere en ny opplevelse av avstand.

– I virkeligheten har alt som har skjedd endret måten vi lever på og vært enormt styrkende for familien vår, sier hun og beskriver hvordan hun og Emil jevnlig snakker om svangerskapet, tiden etterpå og følelsen av at de ikke nødvendigvis har kommet seg videre, men er midt i en helingsprosess.

– Vi er også enige om at vi ikke har det så travelt lenger som vi har hatt før. Med å se fremover og rekke alt mulig. I stedet har det blitt viktig for oss å prioritere kjærlighet, tid og nærhet, sier Mia Groth og gir Helmut et langt kyss.

– For nå vet vi hvor fort alt kan bli tatt fra oss.