Mette møter sterke reaksjoner: «Det er jo en plikt for kvinner»

36 år gamle Mette Bælum har aldri vært i tvil om at hun ikke skal ha barn. Hun vet at hun ikke ønsker å bli mor. 

Et valg hun i dag aldri selv stiller spørsmål ved – men som hun ofte opplever at andre møter med utropstegn. Forventninger pakket inn, antakelser pakket ut.

– Hvorfor er det ingen som gjør noe med dette?, lyder frustrasjonen fra Mette.

Hun har nemlig skrevet boken hun selv har savnet. Den heter «Gjør bordet lengre»

Her forsøker hun først å huske tilbake til tidspunktet hun tok beslutningen. Men det klarer hun ikke. 

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: – De er egoistiske! (Artikkelen fortsetter under videoen)

– Så lenge jeg kan huske, har det alltid vært sånn. Jeg kan forstå at noen kan kjenne at de gjerne vil ha barn, at det nærmest er en urkraft, og at det er meningen med deres liv – og den følelsen har jeg aldri opplevd. Jeg kan overhodet ikke se hva som noen gang skulle endre seg, så det forblir sannsynligvis sånn resten av livet mitt, forteller hun.

Bare ett riktig svar

For Mette har et liv uten barn alltid vært det mest naturlige for henne. Men i begynnelsen av 20-årene begynte hun å legge merke til at hennes valg om ikke å få barn ikke ble oppfattet på samme måte av andre. 

– Som tenåring er det litt «gratis» å si at man ikke vil ha barn, for da unnskylder folk det med at man bare er ung, og at det nok kommer etter hvert. Men da jeg begynte å komme i en alder hvor man i prinsippet godt kunne begynne å etablere en familie, begynte folk å spørre når vi skulle ha barn. 

Dengang var Mette i et fast forhold som hadde vart i flere år. 

Hun opplevde at hvis hun var i en familiebursdag og for eksempel takket nei til alkohol, spurte folk ofte om hun var gravid. 

Hvis hun sto med niesen sin på armen, ble hun spurt om hun ikke snart skulle ha sin egen. 

– Da begynte jeg å legge merke til at det aldri var av nysgjerrig interesse det ble spurt. Spørsmålet var ikke om vi hadde vurdert om vi i det hele tatt ville ha barn. Det lå en helt tydelig forventning i at det skulle vi ha. For det er jo meningen med livet, og det skal alle. Det ble mer et spørsmål om når, og ikke om vi hadde lyst til det. 

Mette har også opplevd det på fester, på byen og til og med ute på åpen gate. 

– Jeg synes det er direkte grenseoverskridende og voldsomt at man faktisk stiller et så privat spørsmål, og attpåtil med så høye forventninger om at det bare finnes ett riktig svar. 

Derfor undrer det Mette at andre mennesker - familie, venner, bekjente så vel som fremmede - føler seg invitert til å mene noe om hennes personlige valg. Hun spør jo ikke den andre veien hvorfor de har valgt å få barn, eller stiller spørsmål ved om det egentlig var riktig å få den tredje. 

Når folk påpeker overfor henne at hun ville vært en god mor, påpeker hun ikke det motsatte: at de som foreldre kanskje ikke er skapt for rollen. 

– Vi er fortsatt ganske låst i tradisjonelle familiemønstre. For mange er det store målet i livet å få fast jobb, kjøpe hus og stifte familie, og de har vanskelig for å forstå at mitt liv ikke følger samme spor. Jeg mener selvfølgelig ikke at deres måte å leve på er feil, det er bare annerledes.

– Jeg tror fullt og fast på at folk må velge det som gir mening for dem, og at så store, livsforandrende beslutninger aldri skal tas for andres skyld. Nettopp derfor reagerer jeg på at jeg hele tiden må forsvare overfor andre at jeg har valgt annerledes.

Mette har en teori om hvorfor valget hennes provoserer eller berører andre.

– Når man møter noen som gjør utradisjonelle valg, begynner man kanskje å tvile på sine egne. Har man gått glipp av noe? Folk tror kanskje jeg sitter på en slags fasit de ikke har oppdaget, eller de føler at jeg ser ned på dem fordi jeg lever så annerledes. Reaksjonene deres handler egentlig ikke om meg eller mitt valg i det hele tatt – det handler om hva valget mitt vekker i dem

Selv om Mette alltid har vært trygg på valget sitt, har de gjentatte kommentarene og reaksjonene likevel preget henne.

På samme måte som hennes fravalg trigger noe i andre, kan andres tradisjonelle livsvalg også vekke tanker hos henne

– Jeg har sett på det som en test hver gang. Når jeg gang på gang møter motstand og blir utfordret, må jeg spørre meg selv om de andre faktisk har et poeng, sier Mette.

Men hver gang hun går i seg selv, lander hun på det samme: Det har de ikke. Det er absolutt ingenting som skurrer, og Mette er overhodet ikke i tvil

Les også: Jessica lette etter faren sin i 20 år

En annen livsrytme

At hun har valgt en mindre trafikkert vei i livet, merkes også på tempoet i hverdagen. Det henger også sammen med at hun er selvstendig næringsdrivende.

– Som en som har valgt bort barn i et samfunn der nesten alt kretser rundt familielivet, har jeg fått en helt annen livsrytme enn de rundt meg. Jeg har ingen åtte til fire-jobb eller faste helger, men det er akkurat slik jeg vil ha det.

– Jeg merker godt at hverdagen min skiller seg fra vennenes. Når de står midt i tidsklemma med partner og barn, kan jeg føle at jeg står på en sidelinje – men det er en sidelinje jeg har valgt selv. Jeg føler meg ikke feil av den grunn. Jeg ser bare at vi lever ulike liv, og det bekrefter egentlig bare at jeg har tatt det rette valget for meg.

Når man velger å ikke få barn, rettes søkelyset ofte mot hva man velger bort. Hva man går glipp av. Og ikke minst det klassiske spørsmålet: Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?

Men Mette føler bare at hun vinner. 

– Selvfølgelig er det noe i livet jeg aldri kommer til å oppleve, fordi jeg ikke blir mor. Det er jo noe kroppen min kan, som den aldri noen gang får lov til. Men det opplever jeg ikke som et savn, for jeg har ikke lyst på det.

– Jeg vinner ved at jeg kan leve livet mitt akkurat slik jeg vil, på mine premisser. Jeg er 100 prosent min egen lykkes smed. Fordi jeg ikke skal gi liv til et barn, kommer jeg ikke til å gi avkall på noe av det som er identiteten min, og det jeg ønsker å bruke tiden min på. Jeg vinner en form for frihet, og jeg kan bytte hobby annenhver uke uten å ta hensyn til noen. Livet mitt handler om meg og de menneskene jeg velger å leve livet mitt sammen med.

Forliste forhold

Da Mette var 20 år, møtte hun en fyr hun var kjæreste med i fem år. Hun fortalte ham fra starten at hun ikke ønsket å få barn. Det var likevel ikke noe han grublet så mye over. De var unge og forelsket, og framtiden kunne vente.

Men Mettes ønske om et liv uten barn lå hele tiden og ulmet ved siden av deres felles liv. Etter fem år, hvor de også hadde bodd sammen, dukket praten om barn opp igjen.

– Han prøvde å overbevise meg om at barn var det riktige for oss, og han forsøkte å selge meg et liv med barn. Men jeg kunne merke at alt i meg strittet imot. Det endret ingenting. 

– Vi elsket hverandre. Det var ingenting ved forholdet vårt vi ikke likte. Det var bare dette som skilte oss. Han ville gjerne ha fire barn, og jeg ville ha null. 

Fordi kjærligheten mellom dem var så sterk, forsøkte de å snakke seg gjennom det. De prøvde å finne et kompromiss der han kunne bli far uten at hun ble mor.

De vurderte å hjelpe familier som ikke selv kunne få barn, eller å la ham bli kjent donor for et homofilt par. 

Men det var ikke det han ville. Han ville ha barn med Mette. De kom fram til at dette var det ene stedet i forholdet deres de ikke kunne inngå kompromiss. Derfor valgte de til slutt å gå fra hverandre. 

– Det var en enorm sorg at vi måtte gi slipp på hverandre fordi jeg var så urokkelig i beslutningen min. Det var utrolig vanskelig å ta det som var det rette valget for meg, når forholdet vårt ellers var så bra og jeg ble så fryktelig lei meg. Og det var tøft å såre ham så dypt, for det var jo hans drømmer som brast der og da. Han trodde nok at jeg bare var ung og at det ville endre seg, og han var overbevist om at jeg ikke mente det da jeg sa at jeg ikke ville ha barn

De valgte likevel å fortsette å være en del av hverandres liv, og det er de fortsatt den dag i dag. De har en «moderne familie», som Mette kaller det. Han har en kjæreste og to barn, og de kjenner Mette, og de to familiene deres møtes ofte. 

Selv om det likevel fikk en lykkelig slutt, er det ikke det eneste forholdet som har gått i stykker på grunn av Mettes ønske om ikke å få barn.

For et par år siden trumfet de uforenlige framtidsdrømmene nok en gang kjærligheten.

– Jeg gikk inn i et forhold med en som fra starten visste at jeg ikke ville ha barn. Og han var ikke klar til å ta en beslutning om det ennå. Da tenkte jeg kanskje litt naivt at han etter hvert ville finne ut av hvor fint et liv uten barn kan være. Men etter halvannet år måtte vi også innse at han ikke kunne love meg at han ikke kom til å ville ha det. 

Derfor bestemte de seg for å gå fra hverandre.

– Det var som om det bruddet gjorde litt ekstra vondt, fordi det gikk opp for meg at dette er siste gang jeg er sammen med en som er i tvil. Det er rett og slett for tøft, for jeg vet at jeg ikke kommer til å endre mening, og jeg synes jeg har blitt testet nok.

Les også (+): Kritiseres for hjelp fra besteforeldre: – Er jeg en utnytter?

Dating er vanskelig 

Ikke flere tester på om kjærligheten kan holde til tross for ulike drømmer. Ikke flere forsøk på kompromiss. Ikke mer naivt håp om at ting kan endre seg. 

Som om dating ikke er vanskelig nok å navigere i fra før, legger det likevel på et ekstra lag med betraktninger. For når skal egentlig Mette si til en potensiell partner at hun ikke vil ha barn? 

– Det er vanskelig. Jeg har prøvd å si det tidlig, når man bare chatter litt, eller når man akkurat har møtt hverandre én gang. Men jeg har også prøvd å vente. Og det er ingenting som fungerer bedre enn noe annet. 

– Generelt legger jeg opp til at man tør å stille de vanskelige spørsmålene og snakke om de vanskelige tingene så tidlig som mulig. For det er jo en kjempestor del av identiteten min. Og omvendt, hvis han eller hun gjerne vil ha barn, skal man heller ikke være redd for å si det tidlig. Få det bare sagt. Det er så synd å bli så glade i hverandre, og så er det dét som skal gjøre at man ikke kan fortsette. 

Når Mette har beveget seg rundt på datemarkedet i 30-årene, har hun ofte opplevd en forventning om at hun er på jakt etter en far til barna sine. 

Det skjer særlig når hun kommer i prat med menn på byen. «Det er jommen en som er ute og leter etter en far til ungene sine i dag.» forblir ikke en usagt setning. Og så snart hun forteller dem at hun ikke ønsker å få barn, og hvor gammel hun er, opplever hun at forventningen forvandles til noe mer. 

Den mannlige samtalepartneren fnyser av henne og svarer: «Jamen, det er da en plikt for kvinner å føde barn. Hva vil du så? Gå på jobb eller hva?». Dette har hun hørt flere ganger komme ut av munnen på en mann.

– Jeg har opplevd det flere ganger siden jeg var i 20-årene også. Men det er oftest ute på byen, der bittelitt av filteret har røket.

Et annet eksempel stammer fra en brun pub. En mann sitter i baren, og ermene hans er gjennomtrukket av øl. «Hvorfor vil kvinner ikke bare gjøre som naturen vil det? Er det ikke litt egoistisk?», lyder det fra ham. 

Generelt opplever Mette at hun møter reaksjoner fra folk.

«Velger du det bort for å stå sterkere i arbeidslivet?» 

«Har du hatt en tøff barndom?» 

«Tror du ikke at du vil bli en god mor?» 

De vil ha en årsak som ikke handler om Mette. Det skal helst være noe utenfra. Men det er ikke det det handler om for Mette. Hun har tatt sitt valg ut fra hva hun vil med livet sitt.

Mette blir generelt provosert over at folk i det hele tatt spør om noe som i sin essens egentlig er noe veldig privat. 

Hun har opplevd at en kollega spurte henne over lunsjbuffeten på arbeidsplassen: «Jeg har jo egentlig aldri fått spurt hvorfor du ikke vil ha barn?», lød det. 

– Barn og foreldrerollen  er jo så personlig. Nesten mer privat enn sexliv. Det holder folk seg tilbake fra å spørre om i et åpent rom. Men barn kan man liksom rope om på tvers av bordet i kantinen. 

Problemet med å stille et så privat spørsmål handler nemlig ikke bare om Mette og hennes valg.

– Det handler like mye om at jeg opplever flere venninner som har vært i fertilitetsbehandling og kjempet for å få barn i mange, mange år, som fortsatt kan bli spurt om det direkte på åpen gate. 

Derfor er Mettes bok ikke bare et speil for andre som har tatt det samme valget som henne. 

Det er en samtalestarter. Et rop om at vi alle har et ansvar. Og en drøm om at vi en dag kan slå oss til ro med at vi velger å leve livene våre ulikt.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk. Dette er en redigert og oversatt versjon.