«Babyer gråter jo,» sa legen til Nicole – En dag fikk hun en voldsom reaksjon

Alt falt sammen inni Nicole Ryle da hun hørte barnelegens ord.

I armene lå hennes nyfødte sønn, Matheo, som hadde grått hele veien i bilen fra familiens hjem til legens kontor. 

Det hadde han gjort nærmest uavbrutt, siden han var kommet til verden bare ni uker tidligere.

«Babyer gråter jo,» hadde legen sagt over den lille gutten, og kikket direkte på henne.

Men Nicole, som var utmattet av søvnmangel og bekymring for sønnen sin, var ikke i tvil – sønnens tilstand var ikke normal.

– Han gråt døgnet rundt og sov maks 30 minutter av gangen. Han var så ulykkelig og i så mye ubehag. Jeg tok opp videoer av ham da han var helt nyfødt, og man kan se at det er en baby som ikke har det bra. Han vred og snudde seg, skar grimaser og var ulykkelig hele tiden, forteller Nicole.

Legen kunne opplyse at Matheo hadde kolikk – en tilstand som ikke er en desidert diagnose, men som er en tilstand med langvarig og utrøstelig gråt hos ellers friske barn.

Legen sa at det ville bli bedre når Matheo ble tre måneder. 

Ordene overrasket ikke Nicole, for det var ikke første gang hun og mannen hennes, Pad, hadde vært hos legen med lille Matheo. 

For allerede da han var få dager gammel, var det tydelig at deres sønn hverken sov eller fikk tilstrekkelig mat under amming, og de hadde derfor oppsøkt hjelp hos legen. 

I første omgang med mistanke om at han led av den smertefulle tilstanden stille refluks, hvor magesyre renner fra magesekken opp i spiserøret og tilbake igjen.

Det hadde Matheos tre år eldre storebror, Milan, nemlig lidd av da han var spedbarn, og derfor hadde han også grått veldig mye i de første par månedene av sitt liv, før de fikk stilt diagnosen.

Ingenting hjalp denne gangen

Nå sto de her igjen – med en baby som gråt uavbrutt og var utrøstelig.

– Det var ingenting som hjalp, jeg prøvde å amme ham, men han var så ulykkelig og tydelig i ubehag. Det var så tydelig at han ikke hadde det bra. Jeg sluttet til slutt å amme, slik at jeg kunne få litt mer søvn og overskudd. Da kunne mannen min og jeg bytte på, men ingenting hjalp.

Nicole og mannen hennes fikk en time hos egen lege, som kunne se at de var havnet i samme situasjon som med deres eldste sønn, og de fikk en resept så de kunne prøve samme preparat mot silent reflux, som hadde virket på Milan.

– Vi tenkte: «yes, nå får vi medisin, og så blir det mye bedre», men det gjorde det ikke. Deretter prøvde vi alt fra osteopat, kiropraktor og soneterapi. Vi byttet mellom forskjellige morsmelkerstatninger og tåteflasker – det var ingenting vi ikke prøvde.

 Det eneste som virket litt, var en slyngevugge, hvor han kunne sove litt mer enn 30 minutter. På den måten kunne foreldrene få litt ro, for ellers lå han i armene deres konstant.

Til slutt endte de med å få en henvisning til en barnelege. 

Matheo var på det tidspunktet ni uker, og det var her Nicole ble møtt med ordene at «babyer gråter jo», og at «det blir bedre når han blir tre måneder».

– Jeg prøvde å forklare hvor tynnslitte vi var som foreldre, og vi skulle jo også være foreldre for vårt andre barn. Men legen avfeide oss, og vi sto med en følelse av å bli møtt av et system som burde hjelpe – eller i det minste sende oss et annet sted, fordi vi tydeligvis hadde en baby som ikke trivdes – men som ikke gjorde det.

– Kolikk er jo ikke en diagnose – det er et begrep man har funnet på for babyer og spedbarn som gråter veldig mye. Så vi ble møtt av rådet om at det går over på et eller annet tidspunkt. Og det gjør det nok også, men som foreldre kan du ikke tenke annet enn at «nå blir jeg bare sendt hjem enda en gang med et gråtende barn, og jeg er selv i ferd med å bli så tynnslitt at jeg ikke kan noe.»

Les også: Emilie (29) ble gravid som 16-åring. Nå venter hun barn nummer fem

Ingen vet hvorfor barnet ditt får kolikk

Spedbarnskolikk (colica infantilis) er en klinisk diagnose som brukes om spedbarn under cirka fem måneder med tilbakevendende, langvarig gråt eller uro uten påviselig sykdom og med normal trivsel. 

– Tilstanden betraktes i dag som en funksjonell forstyrrelse i samspillet mellom tarm og nervesystem (disorder of gut–brain interaction). Diagnosen stilles klinisk etter utelukkelse av organisk sykdom. 

Dette forteller spesiallege i barnesykdommer, Annebeth Rosenvinge.

– Årsaken til spedbarnskolikk er ikke endelig avklart. I dag oppfattes tilstanden som en funksjonell forstyrrelse i samspillet mellom tarm og nervesystem hos det lille spedbarnet. Det er gjennom årene pekt på flere mulige mekanismer – blant annet umoden regulering av nervesystemet, forskjeller i tarmens bakterier og i enkelte tilfeller matvareoverfølsomhet – men ingen av dem kan alene redegjøre for alle tilfeller, sier hun. 

Hos de aller fleste barn forsvinner symptomene spontant i løpet av de første månedene. Når man ofte snakker om tre måneder, er det fordi spedbarnskolikk typisk avtar rundt den alderen.

– Samtidig kan en oversiktlig tidshorisont være viktig for foreldre i en svært belastende situasjon. Men det betyr ikke at man bare sender familien hjem og venter. Det kan jo trekke ut – og det skal følges opp løpende, så man sikrer seg at barnet fortsatt trives, og at det ikke er tegn på annen sykdom, sier Rosenvinge og legger til:

– Jeg pleier å si til foreldrene: «Vi slipper dere ikke før vi har en løsning – og gjerne også en forklaring»

Krøllet sammen i dusjen

For lille Matheo stoppet det først etter at han var fylt ett år. 

Nicole forteller at han utviklet seg som alle andre barn i den perioden. Men han gråt, og han gråt, og han gråt. Og det gjorde han også da han var tre måneder og seks måneder.

– Vi håpet at når han begynte å få fast føde, ble det nok bedre. Det gjorde det ikke. Når han begynte å krype eller sitte selv, ble det nok bedre, tenkte vi, men det gjorde det ikke. Vi hadde så stort behov for å holde fast i utsikten til at det ville bli bedre, men vi kunne ikke finne en løsning. Og det tærte på hele familien. 

Da Matheo var fem måneder gammel, lå Nicole en dag i dusjen, helt krøllet sammen, hvor vannet fosset ned over henne.

– Jeg gråt så mye at jeg nesten ikke kunne puste. Jeg hadde det så dårlig. I fem måneder hadde vi hatt et barn som gråt veldig mye, og et annet barn som fortsatt skulle ha oppmerksomhet og kjærlighet fra sine foreldre. 

– Jeg sov kanskje tre timer i døgnet. Og det lyktes kun fordi mannen min og jeg byttet på å sove. Det var ren tortur, og akkurat der nådde jeg bunnen. 

Etter den episoden ble Nicole sendt hjem til moren sin det neste døgnet av mannen sin.

– Jeg fikk koblet av, og moren min roet meg ned. Samtidig innså jeg at det ikke var noen som ville komme og hjelpe oss. Vi hadde i fem måneder kontaktet alt fra jordmor, helsesøster, egen lege, barneavdeling og forskjellige alternative behandlere. Men det var ingen som kunne hjelpe oss med dette.

 Og da ble Nicole enig med meg selv om at fra nå av måtte hun ta én dag om gangen. 

– På et eller annet tidspunkt ville det bli bedre, vi visste dessverre bare ikke når eller hvordan, men vi var nådd et punkt hvor vi ikke kunne overskue flere forsøk. Og det hjalp meg mentalt at jeg nådde den erkjennelsen at det ikke ville komme noen og hjelpe oss.

 Når hun ser tilbake i dag, har deres styrke vært at mannen hennes og hun har kunnet snakke sammen om hvordan de hadde det. 

– Vi var flinke til å sette ord på hva vi hadde bruk for. I tillegg fikk vi mye hjelp av familien vår. Vi hadde mulighet til å levere ham til moren min eller svigermoren min, så vi kunne få en natts søvn. Det var skamfullt at jeg måtte la mitt lille barn overnatte hos andre, men det var den eneste måten vi kunne få det til å henge sammen på, forteller Nicole ærlig.

Ta foreldre alvorlig

Når det kommer til behandlinger av kolikk, er det i dag ingen medisinsk behandling med dokumentert effekt.

 Ifølge Rosenvinge kan ro, rytme, tett kroppskontakt og bevegelse hjelpe.

 Det samme kan svøping, mild massasje og varme. Hun understreker at heller ikke disse har dokumentert effekt og forklarer at det ofte handler mer om å skape trygghet enn behandling.

– I virkeligheten handler det om å berolige barnet sitt med forskjellige metoder, slik at barnet kan føle seg trygt og ikke merke at det er noe som er uregulert. Barnets oppmerksomhet vil være rettet mot den tryggheten som blir gitt av varme hender, innpakking og så videre. På den måten kan man hjelpe med å avlede barnets nervesystem fra uroen ved å gi rolige og trygge sanseinntrykk. 

Rosenvinge opplever også at å lytte til foreldrene og fortelle dem at barnet deres ikke feiler noe, kan være fint og viktig for dem å høre.

– For meg handler det om å lytte, å ta dem alvorlig og forstå hvor mye det fyller hos dem. Og ikke minst vise dem at vi skal prøve å hjelpe dem hvis de ikke orker mer. Og så vil jeg alltid undersøke barnet for å kunne utelukke at det er noe de skal være bekymret for. Det gir dem også en ro, slik at de kan håndtere det bedre.

Les også (+): Marko drømte om barn, men manglet partner. Så tikket det inn en melding

Det mangler forskning

I dag er Matheo seks og et halvt år, og han har det bra.

For Nicole er det viktig å dele familiens historie, og hva hun savnet da de sto midt oppi det hele og ikke følte at de fikk den hjelpen de behøvde.

– Det er jo en årsak til gråten. Og ja, kolikk skal nok gå over, men hva er årsaken til kolikk? Har det blitt en søppeldiagnose som man bruker når et barn gråter uforklarlig mye? Du får massevis av råd slik som: «har du prøvd å slutte å amme, har dere byttet morsmelkerstatning, har dere klippet tungebånd?» og som forelder tester du alt fordi du så gjerne vil hjelpe barnet ditt, sier Nicole og fortsetter:

– Når du får vite at barnet ditt har kolikk, så er det bare å gå hjem og vente på at det blir bedre. Jeg synes virkelig at det mangler forskning og kunnskap innenfor dette området, slik at du kan bli faglig og saklig rådgitt som mor og far. Vi mangler noen tilbud slik at du som forelder kan bli støttet mentalt, fordi det er så voldsomt å stå i.

Nicole forklarer at hun opplevde at det var utrolig tabubelagt å si høyt at hun var mor til et barn med kolikk, fordi hun følte seg som en forelder som ikke forsto barnet sitt, og som ikke kunne hjelpe det.

– Til slutt var jeg også veldig bitter. Jeg kunne ikke fordra å se andre være gravide eller ha en baby hvor de kunne dra på kafé og kose seg. Eller venninnenes babyer, som bare lå og sov på sofaen i 3-4 timer, hvor de kunne slappe av på sofaen, for jeg kunne ingen av delene, sier Nicole og fortsetter:

– Det er jo en side man ikke liker ved seg selv, og det er også en enormt skamfull følelse å ha at jeg nærmest ikke unnet andre det bra, fordi jeg selv hadde det så elendig. Og det fylte virkelig mye.

– Jeg begynte også å peke fingre på meg selv. Jeg ble syk med stress da jeg var gravid med ham – så var det min skyld at det hadde endt slik? Og det skjedde jo fordi det ikke var noen som kunne gi meg en årsak.

Manglet noen å speile seg i

Underveis delte Nicole sin historie på sin Instagram, hvor hun skapte et lite fellesskap med mødre som sto i samme situasjon som henne.

– Jeg manglet noen jeg kunne speile meg i. Alle vennene våre fikk barn som sov og spiste og sov igjen. Jeg kunne ikke identifisere meg med dem. Jeg hadde behov for å fortelle hvordan det var for meg. 

– Det ble også en måte jeg selv kunne komme meg gjennom det på – ved å si det høyt at jeg hadde det forferdelig, at vi ikke sov, at det var hardt, og så bli oversvømt med støtte fra andre som hadde prøvd noe lignende, og som kunne forstå hvor hardt det er. Jeg følte meg plutselig sett og hørt og anerkjent for følelsene mine.

Hennes råd til andre er derfor at man skal si det høyt og få den hjelpen man kan få, fordi det er det eneste som hjelper. 

– Og så skal man ikke skamme seg over å fortelle hvilke følelser og tanker man har.

Denne saken ble publisert på alt.dk. Dette er en redigert og oversatt versjon.