Marko drømte om barn, men manglet partner. Så tikket det inn en melding

Selv om 38 år gamle Christina Rebien og 31 år gamle Marko Pogacar ikke er i et romantisk forhold, skal de snart bli foreldre sammen. Men veien dit har vært en utenom det vanlige.

Marko har alltid drømt om å bli far, men fordi han identifiserer seg som homofil, har han i perioder tvilt på om det noen gang ville lykkes – og at det i hvert fall måtte hjelp til for at drømmen kunne gå i oppfyllelse.

I flere år hadde han vurdert alt fra adopsjon til bruk av surrogatmor, men det var alltid noe som ikke føltes riktig, forteller han. Da han en dag fikk en kjæreste som hadde fått et barn med en kvinne han hadde babydatet, ble han klar over at det også var en mulighet.

Videre i denne saken kan du lese en samtale med det uvanlige vordende foreldreparet fra Danmark:

Marko: – Det inspirerte meg veldig. Konstellasjonen deres fungerte virkelig godt, og jeg har alltid ønsket å være forelder sammen med en mor – og kanskje også en medfar, men det måtte i alle fall være en aktiv mor i bildet.

Det er tre år siden at Marko bestemte seg for å gjøre noe med det. Han la først ut et innlegg i to forskjellige Facebook-grupper, hvor han etterlyste kvinner som hadde lyst til å date ham med tanke på å få et barn sammen, og siden delte han et skjermbilde av Facebook-innleggene i en story på Instagram-profilen sin.

Marko: – På det tidspunktet hadde jeg en offentlig profil på Instagram, der jeg – i kraft av jobben min som parterapeut – blant annet delte terapeutiske sitater og annet videoinnhold, men jeg hadde også behov for å dele prosessen min og tankene mine om å kaste meg ut i dette prosjektet.

Selv om det ikke var meningen å finne en potensiell babypartner på den måten, var det likevel flere kvinner som reagerte på Markos Instagram-stories.

En av kvinnene var Christina, som i noen år hadde kjempet med å finne kjærligheten i den swiping-kulturen hun opplevde på både «Tinder» og «Happn».

Christina: – Datingkulturen i dag er så dynamisk og flyktig at selv gode dater kan være vanskelige å bygge videre på, fordi nye matcher hele tiden kan flytte oppmerksomheten – hos begge parter. Det hadde jeg vanskelig for å navigere i, og jeg var ganske lei av det. Derfor hadde jeg lenge tenkt at hvis jeg ikke finner ham, hvordan skal jeg så innfri ønsket mitt om å bli mor? Jeg hadde vurdert å bli solomor, men det føltes ikke helt riktig for meg. 

– Jeg ville gjerne ha en å dele opplevelsen med, men det var også veldig viktig for meg at barnet mitt skulle ha en far. Jeg mistet min egen far til kreft da jeg var 10 år, og selv om jeg siden har blitt beriket med den beste bonuspappaen man kan tenke seg, kan jeg også se at jeg gjennom min oppvekst har forsøkt å forstå hvordan faren min var, og på hvilke områder jeg lignet ham. Kanskje derfor betyr det ekstra mye for meg å kunne speile seg i faren sin, som har vært med på å skape en, og det gjorde vondt i hjertet mitt, hvis jeg ikke kunne gi barnet mitt det.

Noen måneder før Marko delte storyene sine på Instagram, hadde en av Christinas kolleger anbefalt henne å følge ham, fordi han delte inspirerende sitater.

Christina: – Jeg hadde fulgt Marko i et halvt år da jeg så storyen hans den kvelden. Jeg husker det veldig godt. Det var søndag, og jeg lå i sengen og bladde gjennom en masse Instagram-stories, da jeg kom over Markos. Og så tenkte jeg, Gud, man kan også gjøre det sånn. Plutselig fikk jeg øynene opp for at det også kunne være en mulighet. Jeg tok et skjermbilde av Markos stories og tenkte, nå sover jeg litt på det.

Dagen etter tok Christina sats og skrev til Marko. For det var flere ting i storyene hans som hadde rørt henne, forteller hun og legger til:

– Jeg tror egentlig jeg hadde forberedt meg over en lengre periode enn jeg selv var bevisst på, på å ta steget til å legge dating på hylla og gjøre noe annet. Det var derfor litt av en åpenbaring for meg da jeg så Markos stories. Da jeg var yngre, var jeg ikke sikker på om jeg ville ha barn, for jeg har alltid tenkt at lysten til barn ville komme med en romantisk relasjon; at man ville bygge opp ønsket om å få et barn sammen. Men da jeg ved årsskiftet 2023 bestemte meg for å legge datinglivet mitt litt på hylla og la livet ta meg en annen vei, kunne jeg merke at jeg faktisk veldig gjerne ville ha barn – og at det nok var derfor jeg satte datinglivet mitt litt på pause.

Babydaten som aldri tok slutt

Har man bodd i København og på et tidspunkt vært på en date, har man høyst sannsynlig også tatt turen rundt i Frederiksberg Have med en kopp kaffe i hånden. 

Det er en greie og et opplagt sted for et første møte. Det også nettopp der Christina skulle møte Marko, en solrik ettermiddag i slutten av februar 2023. Denne gangen var hensikten en annen enn den tidligere hadde vært.

For mens hun før hadde gått rundt i hagen for å se om det var en romantisk kjemi, skulle hun nå vurdere om det var potensial for at Marko på sikt skulle være far til barnet hennes. På mange måter var ingenting som før.

Christina: – Det var en dybde, en ærlighet og en sårbarhet i de samtalene vi hadde den dagen, som jeg aldri før har opplevd på en første date. Jeg tror det handlet om at vi begge var ganske avklarte på hva det var vi skulle finne ut av med hverandre. Og så ærlig har jeg kanskje ikke alltid vært på tidligere dater.

Tidligere hadde det vært ting hun med vilje ville ha unnlatt å snakke om av frykt for å skremme vedkommende bort, men med Marko var det annerledes. Med ham kunne hun være ærlig. 

Heldigvis hadde Marko samme opplevelse av møtet med Christina. For selv om han fikk omtrent 20 henvendelser fra kvinner som gjerne ville på date med ham, og han var på date med én annen kvinne i tillegg til Christina for å kjenne hvordan det føltes, var det noe ved Christina han hadde lyst til å utforske.

Marko: – Hun var den første jeg var på date med, og jeg kjente ganske raskt at jeg hadde lyst til å gå mer i dybden med Christina, og derfor hadde jeg faktisk ikke behov for å date flere. Det høres nesten helt romantisk ut, men det var en ro over Christinas ansikt og smil som jeg likte, og som ga meg en trygghet. Hun virket også enormt ressurssterk, hadde orden på livet sitt: fast jobb, egen leilighet, nære relasjoner til familie og venner. Jeg hadde en følelse av at hun grunnleggende var et ordentlig menneske. Og det var virkelig viktig for meg.

Sommerfuglene i magen var til å ta og føle på da Christina og Marko møttes første gang. Like spente som de begge var, like mye forsøkte de også – uavhengig av hverandre – å holde alt på armlengdes avstand. For selv om det ikke var en date med romantiske intensjoner, var mange av følelsene de samme.

Christina: – Jeg hadde brent meg så mange ganger på romantisk dating at jeg hadde lagt alle forventningene mine til side for ikke å bli skuffet eller tenke at da blir det nok aldri til noe hvis Marko viser seg ikke å være noe for meg. Jeg hadde lagt lista ganske lavt før jeg møtte ham.

Marko: – Du møter et nytt menneske. Dere har begge en intensjon om å finne ut om det gir mening å skulle være noe sammen – i vårt tilfelle foreldre. Jeg opplever at mye av det samme sto på spill; jeg kunne risikere like mye i møtet med Christina – å bli avvist. Akkurat som på en vanlig date. For meg var det like sårbart, om ikke mer.

Likevel gikk møtet i Frederiksberg Have over all forventning, men det utløste også en ny form for usikkerhet hos både Christina og Marko. Det ble plutselig tydelig for dem hvor mye som egentlig sto på spill.

Christina: – Jeg kan huske at jeg tenkte, det var da som søren. Jeg hadde vært på så mange dater, og så møtte jeg en som jeg klaffet så godt med på så mange plan, og som jeg delte så mange av de samme verdiene med. Det var ganske vilt. Jeg kunne kjenne meg trygg i det vi snakket om. Jeg hadde lyst til at vi skulle ses igjen, og det gjorde meg nervøs, for jeg visste jo godt at Marko datet en annen kvinne i tillegg til meg, så det føltes også virkelig skjørt, fordi han like gjerne kunne ende med å velge meg bort.

Marko: – Jeg prøvde å ta én dag av gangen, og tenkte, ok, vi ser om vi kan finne en ny dag der vi kan møtes, og inntil da legger jeg det bort. Det var liksom min måte å beskytte meg selv på og overleve i det. Ikke fordi det ikke betydde noe for meg eller var viktig, men kanskje nettopp fordi det betydde noe og var viktig, var jeg redd for å ha forhåpninger så tidlig i forløpet. Hvis jeg først begynte å forestille meg ting allerede, kunne jeg virkelig gjøre meg selv lei meg.

Et babyfrieri

Christina og Marko fortsatte å møtes, og relasjonen deres utviklet seg raskt til det de beskriver som en venneforelskelse. Det neste året møttes de for drinker og mat, «bondet» over reality-TV, spiste takeaway i sofaen og laget mat sammen. 

De møtte hverandres venner og familier, gikk på konserter og brukte en hel søndag på brettspillkafé. Det var viktig for dem å kunne ha en relasjon som ikke bare bygde på tunge og viktige samtaler om fremtiden, men som også var morsom og hyggelig.

Christina: – Det ble også sårbart å bare snakke om å skape en familie sammen hele tiden. Jo mer vi gjorde det, jo sterkere ble ønsket om at det skulle lykkes for oss sammen. Og vi visste godt at vi hadde en lang prosess foran oss når vi først tok beslutningen om å gjøre det.

Marko: - Det har på mange måter føltes som å bygge opp en romantisk relasjon, bare uten den intimiteten som typisk følger med en slik. Jo mer du gir av deg selv, jo mer risikerer du å brenne fingrene, men det er viktig å gjøre hvis du vil gå i dybden med en relasjon, og det tok vi oss god tid til.

Selv om det sto mye på spill, ga Marko tidlig i relasjonen uttrykk for at han var klar til å bli forelder sammen med Christina. Han var ikke i tvil.

Christina: - En dag ringte Marko til meg og spurte, på en skala fra 1 til 10, hvor ligger du i forhold til å ta en beslutning? Jeg fikk sagt noe a la, øh, rundt seks–sju stykker. Og så kunne jeg bare høre hvor skuffet du ble.

Hun smiler til Marko.

På bakgrunn av den telefonsamtalen laget Christina et 10-punktsystem i hodet sitt, og det var flere ting hun gjerne ville ha på plass før hun kunne ta en endelig beslutning og lande på en ren tier. De hadde på det tidspunktet ennå ikke møtt hverandres foreldre, og hun ville gjerne til legen en siste gang for å få sjekket eggreserven sin.

Da Christina en sensommerdag i 2023 kunne kjenne at hun nå var en tier, babyfridde hun til Marko.

Marko: - Du hadde bundet et bånd i en smokk, skrevet 10 på den og gjemt den ute på kjøkkenet ditt. Da du fant den fram fra skapet, lo du, hang den rundt halsen min som en halskjede og sa noe om at nå var du en tier.

Han får blanke øyne og fortsetter:

– Jeg ble virkelig glad og rørt over det – og det blir jeg også nå som jeg forteller om det. Det var et viktig øyeblikk. Det er jo en stor ting, og jeg vil faktisk gjerne slå et slag for at man bør gjøre mer ut av det når man bestemmer seg for å få et barn sammen. Hvis du gjerne vil ha barn, er det første store skrittet jo å ta beslutningen om å gjøre det. Vi frir til hverandre når vi bestemmer oss for å inngå et ekteskap, men den største pakten man kan inngå, er jo å få et barn sammen. Det er den største forpliktelsen, så hvorfor ikke gjøre det til en dag man virkelig husker?

Humper i veien

Christina og Marko startet i fertilitetsbehandling, men halvveis gjennom insemineringsforsøkene ble de henvist til IVF-behandling, fordi det ikke så ut til å kunne lykkes å bli gravid ved inseminering.

Ventetiden var lang, men etter et halvt års tid ble de endelig innkalt til en samtale om oppstart av IVF-behandlingen. Alt gikk etter planen, helt til de satt i sin første legekonsultasjon.

Plutselig gikk det opp for legen at Christina og Marko ikke var i et romantisk forhold med hverandre, men planla å være medforeldre sammen. Situasjonen endret seg på et splitsekund, og Marko og Christina ble skilt fra hverandre, forklarer Christina.

Mens hun skulle bli i rommet og svare på noen spørsmål om hun ønsket et barn med Marko av egen fri vilje, ble Marko geleidet inn i et annet rom, hvor han ble bedt om å fylle ut noen spørreskjemaer, fordi han nå skulle registreres som kjent donor framfor partner.

Marko: – I spørreskjemaene måtte jeg blant annet forholde meg til om det fantes arvelige sykdommer i familien min. Jeg skrev at faren min hadde hatt prostatakreft – og at farfaren min muligens også hadde hatt det. Det betydde at jeg likevel ikke kunne få lov til å være donor. Det er ganske strenge krav for når du er kvalifisert til å være donor eller ei, og det forstår jeg godt, men jeg skulle jo ikke være donor, jeg skulle være far. Christina og jeg har valgt hverandre like mye som alle andre som har sittet i det rommet og ønsket å få barn sammen, men fordi vi ikke er et par i klassisk forstand, hadde verken Christina eller jeg noe vi skulle ha sagt.

I henhold til Sundhedsstyrelsens (Danmarks svar på Helsedirektoratet, red. anm.) regler ble Marko sendt til en gentest som skulle vise om han var disponert for prostatakreft. Heldigvis var det ikke noe å finne på gentesten, og de kunne etter noen måneder fortsette med IVF-behandlingene. Men for Marko var det et slag i ansiktet.

Marko: – Det ble plutselig tydelig at det ikke er like vilkår for alle. Systemet er ikke innrettet for denne formen for familiekonstellasjon, og det føltes så urettferdig. Jeg følte meg ikke lenger som en kommende forelder. Jeg har vært en dobbel minoritet hele mitt liv – med foreldre fra det tidligere Jugoslavia, og fordi jeg identifiserer meg som homofil – så jeg kjenner følelsen av å stå utenfor. Det var akkurat det jeg merket da vi ble skilt fra hverandre, og jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at jeg var god nok til å få lov til å få et barn på det offentliges regning. Hadde jeg derimot vært en del av majoriteten, hadde ingen sagt et pip. Ingen hadde frarøvet oss valget – og det var det som skjedde; Christina fikk ikke mulighet til å si at det kan godt hende at Markos far og farfar har hatt prostatakreft, men jeg vil likevel gjerne ha et barn med ham.

Christina: – Jeg husker at Marko snakket om hvorvidt han skulle «sette meg fri» til å date igjen, men samtidig syntes vi heller ikke det kunne være riktig at vi ikke kunne få det vi hadde krav på. Så det var en vanskelig tid – nå visste vi plutselig ikke om det lot seg gjøre. Mistilliten og skepsisen overfor vår konstellasjon var ubehagelig å kjenne på.

Sunn tilknytning

Christina ble gravid etter tredje embryo-innsetting, og selv om det var akkurat det svaret både hun og Marko hadde håpet på, kom det likevel som et sjokk. Og det var først da de var til en tidlig ultralyd på Herlev Hospital for å sikre at det var liv, at det gikk opp for dem.

Marko: – Jeg hulkegråt. Det var nok i det øyeblikket jeg for alvor forsto at det var noen der inne.

Han og Christina bor ikke sammen og har heller ikke planer om å gjøre det når datteren deres kommer til verden.

Marko: – Jeg har begynt å se for meg hvordan det blir, og jeg gleder meg enormt til å møte henne. Det er ikke fordi jeg føler meg avskåret fra å få en god tilknytning til henne, selv om vi ikke bor sammen, men det er en frykt jeg har. Og det er også noe jeg har delt med Christina. Når det er sagt, tror jeg faktisk at mange fedre kan kjenne seg igjen i de tankene og følelsene jeg har. En frykt for ikke å strekke til, følelsen av utilstrekkelighet og frakoblethet. Jeg skulle ønske at flere fedre var mer verbale om det, men jeg opplever i stedet at mange lukker ned, blir praktiske, mekaniske, eller trekker seg for å overleve i det.

Allerede tidlig i forløpet snakket Marko og Christina om hvordan rollene skulle være, hvis en av dem fikk en kjæreste.

Christina: – Det har hele tiden vært viktig for oss å være tydelige på at vi er foreldrene. Og uansett hvilke relasjoner som finnes ved siden av, er de sekundære. Det er ganske viktig for oss at vi har en felles forståelse av at hvis det skulle skje noe mellom oss, hvis vi ble uvenner, stoler vi likevel så mye på hverandre at vi vet at vi aldri vil la en eventuell partner trumfe det vi hver av oss sier. Med det sagt kommer jeg selv fra en sammenbrakt familie, så selvfølgelig vil en eventuell partner, som en voksen i huset, også ha noe å si, det er klart. Det er en balansegang, men vi er foreldrene.

En form for håndslag

I forsøket på å forberede seg så godt som mulig på alt det som skal skje, går Marko og Christina til en psykolog for å få noe støtte utenfra. Og så har de laget et dokument med avtaler om alt fra fertilitetsbehandlingen, datterens navn, og hvordan de økonomiske utgiftene skal fordeles, til valget av barnehage og skole, hvordan foreldrepermisjonen skal deles, og at datteren deres på sikt skal være i en 7/7-ordning. 

Dokumentet er en slags håndslag på det, de har avtalt før datteren deres kommer til verden. For selv om dokumentet ikke er juridisk bindende, har de hatt behov for å ha dokumentet som en form for ekstra sikkerhet.

Marko: – Det kan kanskje virke veldig kaldt og pragmatisk, men nå har vi det, og da kan vi ta det fram hvis det blir nødvendig. Dokumentet er noe vi kan vende tilbake til hvis det oppstår uenigheter eller en usikkerhet om hva vi egentlig avtalte den gangen, så vi ikke ender i samtaler som: nei, du sa sånn og sånn, eller jeg tror vi ble enige om XYZ.

Christina: – Dokumentet inneholder noen detaljer som jeg egentlig tenker at de fleste som blir skilt, må sette seg ned og ha en dialog om når skaden først er skjedd. Man går alltid inn i et foreldreskap med de beste intensjonene, men når man så står midt i en skilsmisse, noe gjør vondt, man er kanskje litt sjalu eller såret, kan man få et litt annet handlingsmønster enn man var forberedt på, og da tror jeg det kan være en fordel å ha skrevet noen ting ned i et dokument.

Selv om mye står skrevet i dokumentet, vet de begge godt at det er ting man ikke kan forberede seg på. At alt kan endre seg når livet snus på hodet, hjerter eksploderer av kjærlighet til et lite, nytt vesen, nettene er søvnløse, og hormonene ruser rundt i kroppen på Christina. Derfor skal dokumentet også revideres én gang i året. 

Marko: – Det er en kunst å skulle gjøre noen avtaler for fremtiden og samtidig være i det her og nå, for vi vet i virkeligheten ikke hva som kommer til å skje; hva som blir lett for oss, og hva som blir vanskelig, eller hvilket barn vi får. Derfor er vi også nødt til å gi litt slipp og se hva som skjer. Så selv om vi har snakket oss fram til en fast kjøreplan for mange ting, er vi nødt til å være fleksible og omstillingsdyktige – og det blir uten tvil en stor utfordring.

Selv om det med all sannsynlighet vil føre med seg noen utfordringer, er det én av de tingene som ligger helt fast; Christina og Markos datter skal på sikt vokse opp i en 7/7-ordning. Det har vært viktig for dem begge, men særlig Marko har fra første date lagt vekt på at han ikke ville ende som helgeonkel.

Christina: – Jeg tror det var noe av det fineste han kunne si til meg. For det var jo nettopp det jeg gjerne ville ha; en far som er dedikert.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.