Maria fikk klar beskjed: «Kom til sykehuset med en gang»
Da fødselen først startet, gikk alt i et svimlende tempo for Maria og samboeren Kim Andreas.
– Jeg gruet meg veldig til fødsel i starten, men etter at jeg var på fødselsforberedende kurs ble jeg gira. Jeg gledet meg skikkelig til å kjenne på den råskapen andre kvinner beskriver, forteller Maria Holmen (31).
I dag har roen senket seg over huset i Buvika, der hun og samboeren Kim Andreas Zachariassen bor sammen med datteren Johanne (7 måneder), katten og hunden Kovu.
Men som førstegangsfødende visste ikke Maria hva hun gikk til. Selv om hun prøvde å stille uten for mange forventninger, ble hun tatt på senga av sitt eget fødselsforløp.
– På et tidspunkt kjente jeg på et snev av panikk. Jeg skjønte rett og slett ikke at fødselen var ordentlig i gang, innrømmer hun.
Tolket signalene som vanlige ryggsmerter
Dagen før fødselen gikk Maria tur med hunden. Hun merket at turen trigget noen murringer i ryggen, men tenkte ikke mer over det.
Da hun våknet gjentatte ganger i løpet av natten med smerter, slo hun seg til ro med at det sikkert bare var vanlige svangerskapsplager.
Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egoistiske (Artikkelen fortsetter under videoen)
Etter hvert som timene gikk, begynte hun likevel å lure på om noe var i gjære. Samboeren Kim Andreas dro på dagvakt med en forsiktig beskjed om å ha telefonen tilgjengelig – i tilfelle det skulle skje noe de nærmeste dagene.
Men da Maria ble sittende alene hjemme, ble smertene sterkere. Hun fant frem rietelleren på telefonen, og det var tydelig: Riene var allerede tette og langvarige.
Da hun ringte fødeavdelingen, fikk hun imidlertid beskjed om å drøye det. Som førstegangsfødende fikk hun høre at slikt tar tid, men at hun kunne ringe opp igjen dersom riene ble enda hyppigere og kraftigere.
I mellomtiden sendte hun en tekstmelding til samboeren: Du må komme hjem. Nå.
Les også: Kåret til verdens vakreste navn: Trender i Norge
«Jordfar»
Riene tok seg opp mer og mer, men Maria tenkte likevel at det ikke var noe hast med å komme seg til sykehuset. Da samboeren kom inn døra, sendte hun ham ut igjen på tur med hunden deres.
Hun ante ikke hvor langt i fødselsforløpet hun faktisk var kommet.
Mens samboeren var ute og gikk, ringte Maria føden på nytt. Midt under telefonsamtalen begynte hun plutselig å blø. Da endret tonen i andre enden seg: «Kom til sykehuset med en gang».
Få minutter senere gikk vannet. Samtidig skylte de første pressriene over henne med enorm kraft.
– Da var klokken 12.19, og Kim Andreas skjønte umiddelbart at her var det bare å ringe 113, forteller Maria.
Med jordmor på høyttaler inntok Kim Andreas rollen som «jordfar». Maria la seg på sengen. Heldigvis var hun i de tryggeste hender; samboeren jobber til daglig som sykepleier på akuttmottak og i ambulansetjenesten.
– Han gikk nok litt inn i jobbmodus og klarte å holde meg rolig da jeg egentlig var redd. Jeg hadde mest lyst til å sitte på toalettet på grunn av pressriene, men han var bestemt og fikk overtalt meg til å legge meg i sengen. Samtidig var han utrolig støttende. Jeg kunne høre på stemmen hans at han var bekymret for meg, men kroppen og væremåten hans utstrålte en enorm ro, forteller Maria.
Da lille Johanne var på god vei ut, hørte de skrittene i gangen. Ambulansepersonellet og en jordmor kom inn døren – nøyaktig 26 minutter etter at vannet gikk.
– Jordmoren plasserte hånden sin rolig på meg. Det ga meg en fantastisk trygghetsfølelse rett før den siste pressrien, minnes hun.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kjæresten min og venninnen min hadde gjort
Et uforglemmelig øyeblikk
Kort tid etter lå lille Johanne på mammas bryst. Men det var ingen tid til å dvele; den nybakte familien måtte få på seg klær og transporteres til sykehuset.
Da Maria reiste seg for å forlate soverommet, møtte hun samboerens blikk. Det øyeblikket har brent seg fast.
– Da jeg åpnet øynene og så samboeren min gråte for første gang på mange år. Å se stoltheten lyse i øynene hans, samtidig som vi hørte barnegråt. Det var helt magisk, sier hun.
Inne i ambulansen fikk hun datteren på brystet igjen. Kroppen til Maria ristet ukontrollert av det voldsomme adrenalinkicket, og jordmoren strøk henne beroligende over armen hele veien til sykehuset.
– Det var en helt uvirkelig følelse. Man er stormforelsket, forvirret og full av adrenalin på en gang. Helt overveldende.
Vel fremme på sykehuset fikk de den gledelige beskjeden om at både mor og barn var i fin form.
Satt spor i dem begge
Når Maria ser tilbake på den dramatiske dagen, legger hun ikke skjul på at opplevelsen har satt spor i dem begge.
– Det var en traumatisk og kaotisk opplevelse for oss begge, og i ettertid dukker jo tankene opp om hva som kunne ha skjedd dersom det oppsto komplikasjoner. Men samtidig er vi så utrolig stolte over hva vi fikk til sammen. Dette har helt klart styrket oss som par. Det er nesten absurd at noe så kaotisk også kan oppleves så fint og rolig.
Fødselen ble ikke slik Maria hadde sett for seg, men hun sitter igjen med en nyvunnet respekt for sin egen kropp og psyke.
– Jeg har lært at jeg er mye tøffere og råere enn jeg trodde, selv når jeg mister all kontroll. Kroppen vet akkurat hva den skal gjøre, selv når alt går i raserfart. Og så har jeg fått en enda dypere takknemlighet overfor samboeren min, og hvor uvurderlig støtten hans var da det gjaldt som mest.