Lykken var enorm da Silje og Anders endelig skulle få bli foreldre. Så kom sjokket

– Vi hadde vært ufrivillig barnløse i to år, og jeg gikk i gjennom to runder med hormonbehandling for assistert befruktning før jeg ble gravid. I det testen lyste positivt mot oss, kjente vi på en enorm lykke og en skrekkblandet fryd, sier Silje Stubstad Engelsvoll (31).

Sammen med ektemannen Anders (36) og datteren Jenny (2) bor hun på Bryne.

Siden Silje opplevde få symptomer, var det nesten vanskelig for henne å tro på at hun var gravid.

– Terminen var i slutten av november, så jeg begynte å glede meg til en førjulsmåned med baby i hus, forteller Silje.

Den utenkelige beskjeden

Da sommeren kom, merket hun at brystene hadde begynt å bli større, samtidig som den ene brystvorten var innsunket. I tillegg kjente hun på smerter i skuldre og bekken.

– Svigerinnen min oppfordret meg til å få det undersøkt. Jeg lot det ligge litt, men etter å ha vært hos fastlegen i august, ble jeg henvist til mammografi to dager senere.

– Jeg forsto det ikke på det tidspunktet, men i ettertid innser jeg at det var en rekke tegn på at alt ikke var som det skulle.

Beskjeden kom likevel som et stort sjokk.

– Da det tok lengre tid enn forventet, så skjønte jeg jo innerst inne at noe var galt. Det er vanskelig å forklare, men man merker det på en måte på stemningen i rommet, sier Silje stille.

Legen var direkte. Det de hadde funnet var ondartet og tiden som fulgte ville bli ekstremt tøff. Siden Silje hadde vondt også i bekkenet, mistenkte de spredning og hun ble henvist videre til MR av en større del av kroppen.

– Jeg var i sjokk. Jeg husker jeg tenkte de kom til å fjerne brystene mine og at det ville gå bra. Jeg skulle jo bli frisk igjen.

Få dager senere kom enda en nedslående beskjed. MR-undersøkelsen viste at kreften hadde spredt seg til både skjelett og lever. Noe som betydde at hun ikke ville komme til å bli frisk.

– Beskjeden var at jeg kunne ha måneder eller flere år igjen å leve. Alt ville avhenge av hvordan jeg responderte på behandlingen som måtte settes i gang umiddelbart. Jeg forberedte meg på å skulle dø.

Hvordan ville det gå med jenta i magen? Svaret fra legen var sårt, men dønn ærlig: Hun ville få oppleve å bli mamma, men ingen kunne si for hvor lenge.

– Tanken på at jeg kanskje ikke skulle få se det barnet jeg hadde kjempet for å få, vokse opp, var utrolig tøft. Å tenke på at datteren min ikke skulle huske noe om meg var hjerteskjærende.

Silje begynte å skrive en bok til jenta si: Om alt fra hvordan hennes egen oppvekst hadde vært, til hvordan hun møtte han som skulle bli datterens pappa. Om favorittserier og musikk. Og ikke minst, hvilke råd og verdier hun ville gi videre.

– Jeg ville gi noe som var min egen stemme, og jeg skriver fremdeles i denne boken.

Les også: En melding fra sønnens skole fikk Katrine til å reagere: «Hvorfor får vi ikke lov til å si nei lenger?»

Graviditet og kreft

Forekomsten av kreft i svangerskap og barseltid varierer mellom 70-140 per 100 000 graviditeter, hvorav mellom 17-25 per 100 000 diagnostiseres i selve svangerskapet.

De vanligste kreftformene som rammer gravide er hudkreft, brystkreft, livmorhalskreft, lymfom og leukemi. Prognosen til kvinner som blir diagnostisert under graviditet ser ut til å være den samme som for ikke-gravide pasienter.

Kilde: Roche.no

Høy risiko i svangerskapet

Bare to dager etter kreftbeskjeden, og samme helgen som hun fikk vite at det var spredning til andre organer i kroppen, ble Silje innlagt. 

Tankene kvernet konstant rundt i hodet. En svulst i nakken gjorde det nødvendig med en operasjon med høy risiko. Til alt hell viste den seg å være vellykket.

– Jeg fikk masse besøk på sykehuset. Kjærligheten jeg var omgitt betydde enormt mye.

I tiden som fulgte fikk Silje cellegift og ble nøye fulgt opp av et bredt team av leger og sykepleiere. Flere ganger trillet Anders henne bort i rullestolen til avdeling for fostermedisin og sjekk for hvordan det stod til med babyen.

– Hun vokste fint, og det var godt å få høre hjertelyden hennes, sier Silje.

På sykehuset prøvde paret å få dagene til å gå ved å spille kort og sitte ute på terrassen og prate. De var fast bestemt på å gifte seg, og bryllupsdatoen ble satt til en dag i oktober. Søvnløse netter ble brukt til planlegging.

Da Silje var kommet til uke 30, kjente hun hvor utslitt hun var både fysisk og psykisk. Hun var lei av å være koblet til stativet med væske døgnet rundt og kjente seg hjelpeløs. Samtidig hastet det med å komme i gang med videre behandling.

– Vi fikk vite at legene mente babyen var sterk nok og skulle ut i uke 31. En septemberdag kom hun til verden med planlagt keisersnitt. 1790 gram og 42 centimeter lang. Å høre henne skrike i det hun ble løftet ut var en helt spesiell følelse.

– I et kort glimt fikk jeg øye på datteren min før hun sammen med pappaen i all hast ble trillet av gårde til nyfødt intensiv avdeling. Det var sårt ikke å få ha henne på brystet mitt med det samme, sier Silje.

Kreftavdelingen

Dagen etter ble hun trillet tilbake til kreftavdelingen. Mens alt hun ville var å bli behandlet som en frisk mamma og få være på barsel slik som dem. Silje hadde nettopp opplevd det aller største i livet, men sto samtidig midt i sitt livs største kamp.

– Kreftlegen forsto hvordan jeg hadde det, og jeg fikk etterhvert lov å flytte til barsel. Sykepleierne var fantastiske og trillet Jenny bort til meg så ofte som mulig. Da satt jeg med henne på brystet, mens stativet med medisiner konstant minnet meg på situasjonen vi befant oss i.

Barseltårene rant nedover kinnene. Silje var mye dårlig og følte hun ikke klarte ta vare på babyen. Snart begynte håret å falle av, og hun bestemte seg for å klippe det helt kort. Samtidig var tiden inne for første behandling med immunterapi.

Men det var lyspunkt innimellom, som da de bare to uker etter at Jenny kom til verden giftet seg. Den uforglemmelige dagen ble feiret med familie, venner og kollegaer.

– Vi var alle klar over de triste omstendighetene og hvorfor bryllupet fant sted så raskt.

To uker etter bryllupet fikk de endelig ta med seg Jenny hjem. Dagene besto av mating, bleieskift, kos og hvile. Silje slet med bivirkninger etter antibiotika behandling for en infeksjon, og da var det godt at mammaen hennes de første ukene bodde hos dem. I tre måneder måtte Silje ukentlig til sykehuset for å få cellegift, samtidig som hun hver tredje uke mottok immunterapi.

– Lite bivirkninger gjorde det enklere å ha gode dager. Husarbeid ble nedprioritert, og fokus var på å tilbringe tid med Jenny og gjøre det som ga meg glede, forteller Silje.

31-åringen legger ikke skjul på at hun slet med dårlig samvittighet og en følelse av at det var vanskelig å omfavne mammarollen for fullt. Silje trodde hun snart skulle dø, så hva var poenget med å knytte bånd til Jenny om hun uansett ikke kom til å huske mammaen?

– Disse tankene var så vonde at jeg heller bare ønsket å distansere meg fra alt. På samme tid forsto jeg at jeg ikke kunne la frykt og usikkerhet stoppe meg i å være mamma, mens jeg enda hadde muligheten.

– Ingen visste hvor lang tid vi ville få sammen, så jeg bestemte meg for å gjøre tiden så fin som mulig. Jeg var mammaen til Jenny, og det kunne ingenting endre på. Jeg vil gi så mye nærhet og kjærlighet som jeg kan, sier Silje.

Les også (+): Svigermor vil ikke sove i samme seng som datteren min. Nå får hun ikke overnatte lenger

Bærer på håpet

Silje vet det kan høres rart ut når hun beskriver de siste to årene som de beste i sitt liv. Det fikk en helt ny mening den dagen hun ble mamma. Tiden som har gått har vist henne hvor viktig det er ikke å gi opp håpet.

– Selv om disse to årene har vært preget av min sykdom, så har de handlet om så mye mer enn det: Det å få oppleve verden på nytt, gjennom øynene til Jenny, har tatt større plass enn sykdommen. Jeg har grått så mange tårer, men det hjelper å gi rom for smil og glede.

31-åringen beskriver at hun i dag har et godt liv og allerede har levd lenger enn det hun hadde våget å håpe for. Silje er i bedre form enn hun har vært på mange år og trener 3-4 ganger i uken. 

Hun har så og si ingen bivirkninger etter behandlingen og er tilbake i 60 prosent jobb som lærer på barneskolen, i tillegg til videreutdanning med to studiedager i uken.

– Jeg får fortsatt behandling med immunterapi, i tillegg til hormonbehandling. Jeg er i kunstig overgangsalder og kan aldri få flere barn. Jeg må ha behandling resten av livet, og jeg kommer ikke til å bli frisk. Resultatene fra siste MR viser at kreften ikke lenger er aktiv og at svulstene som var i leveren knapt kan gjenfinnes, sier Silje glad.

Med kjærlighet i stemmen beskriver hun Jenny som 2-åringer flest: Ei jente som er smilende, høyt og lavt og nysgjerrig på livet.

– Livet som småbarnsmamma er travelt, og jeg har ikke tid til å grave meg ned i det som kan kjennes tøft. Jeg har tatt et bevisst valg om å leve slik jeg ville ha gjort dersom jeg ikke var syk.

Ved å gjøre vanlige ting blir hun ikke «den som er syk», påpeker Silje. Hun har en sykdom, men er ikke sykdommen.

– Jeg tror det er dette som gjør at jeg klarer å ha det så godt.

Mens hun før bekymret seg mye om hva som kanskje kunne skje og tenkte altfor langt frem i tid, velger Silje nå ikke å tenke så mye på fremtiden. Og når hun gjør det, så er fokus på ting hun gleder seg til skal skje.

– Vi skal alle dø en dag, men jeg kan ikke bruke hver dag frem til den dagen på å bekymre meg for det. Jeg lever nå, og det skal jeg gjøre frem til jeg ikke gjør det mer. Før jeg ble syk var jeg redd for å bli gammel, mens nå er det alt jeg drømmer om.

– Jeg drømmer om å få oppleve alle små og store hendelser i Jenny sitt liv. Å få tilbringe tid med alle de jeg er glad i. Ikke minst drømmer jeg om at forskning skal bidra til at det en dag kommer medisiner som gjør at jeg kan leve lenge nok til å bli bestemor, forteller Silje full av håp.