Kristine er ufrivillig barnløs – og det har vist henne de verste sidene av henne selv

Da 31 år gamle Kristine Kjær og kjæresten Emil bestemte seg for at de var klare til å bli foreldre, tok det ikke lang tid før drømmen så ut til å gå i oppfyllelse.

– Det tok faktisk bare to sykluser fra jeg kastet spiralen til jeg ble gravid. Og jeg var bare lykkelig – og naiv, minnes hun.

Sammen med kjæresten klarte hun å skaffe både en lekegrind og stellebord før en ultralyd i uke 12 viste det alle vordende foreldre frykter; fosteret hadde en misdannelse, og bare noen timer senere ble det fjernet kirurgisk.

Til tross for sorgen over tapet, prøvde paret igjen, og nok en gang tok det ikke lang tid før Kristine Kjær så de to strekene på graviditetstesten. Men denne gangen varte heller ikke lykken.

– Så spontanaborterte jeg i uke 5. Så gikk det seks måneder før jeg ble gravid igjen – og så spontanaborterte jeg i uke 11, sier hun.

Kristine Kjærs tredje abort var i august 2024, og i nesten hele året som har gått siden har hun ikke blitt gravid, til tross for at hun og kjæresten har startet fertilitetsbehandling. 

Splittet i to deler

Men ønsket om å bli gravid har ikke avtatt. Nå føler hun at drømmen og kampen har splittet henne i to.

– Den ene er gamle meg, som er empatisk og vil at alle skal få de barna de ønsker seg. Og den andre, som jeg vanligvis kaller «den lille ufrivillig barnløse djevelen», som sitter på den andre skulderen, kan nesten få meg til å ville vise fingeren til en kvinne som går nedover gaten med barnevogn. Eller være vanvittig sjalu på venner som blir raskt gravide.

Det har vært overveldende for henne å møte denne ukjente siden av seg selv. En side hun ikke liker.

– Jeg har måttet balansere de to personlighetene som plutselig kom, og jeg har faktisk prøvd å undertrykke en av dem veldig hardt. Men det var også nettopp den som plutselig fylte meg mest.

Også vennene har merket at noe har forandret seg. 

– Det har påvirket forholdene mine enormt, fordi jeg har hatt det vanskelig med å være der for andre når de er gravide, og fordi folk som har vært der for meg fortsatt synes det er vanskelig å vite hvordan de skal være der for meg. Jeg tror også at folk som ikke har vært gravide sliter med å forstå hvordan dette oppleves, sier hun, og legger til:

– Men de av vennene mine som har klart å forstå hvorfor det har vært så vanskelig, har jeg nå enda sterkere forhold til, fordi de har vært med meg gjennom min største livskrise.

Les også: Da Cecilie lagde bursdagskake til datteren Solveig, ringte telefonen. Samtalen endret livene deres

Ingen hemmelighet

Legene har funnet ut at Kristine Kjær har et overaktivt immunforsvar, muligens som følge av spontanabortene. Samtidig har kjæresten hennes redusert sædkvalitet, og den kombinasjonen er ikke bra.

– De sier at kroppen min ble så sjokkert av den første kirurgiske aborten at den rett og slett kjemper imot graviditeter. Det er en dårlig match. De få sædcellene som kjemper seg vei til egget blir rett og slett fullstendig ødelagt av immunforsvaret mitt, sier hun.

På grunn av de lange ventetidene i det offentlige systemet, bestemte paret seg for å finansiere private behandlinger selv. De har nå hatt fire forsøk av seks mulige, og hvis de ikke lykkes på ett av de neste to forsøkene, vil paret få behandling i det offentlige.

For Kristine Kjær har det vært viktig å ikke holde det hemmelig at de går gjennom noe som tar opp så mye av livene deres.

– Det første året var preget av en enorm følelse av ensomhet og skam over at kroppen min ikke klarte det den skulle. Det tok over et år før jeg begynte å snakke åpent om det. Men det var en lettelse da jeg fortalte deg det. Det var fantastisk. Folk er så hyggelige, og du legger virkelig merke til hvor mange andre som også har gått gjennom dette og ikke snakker om det, sier hun.

Det har også vært en lettelse å fortelle om situasjonen på jobb.

– Jeg måtte si det fordi jeg var sykemeldt etter aborten, men det ble ganske raskt noe jeg kunne ha en naturlig samtale med noen om, og det føles veldig godt at noen vet det.

Gode råd og stressrespons

I tillegg til støtte og omsorg har en annen følge av Kristine Kjærs åpenhet vært et bredt spekter av råd om hvordan man kan oppnå drømmen om å bli foreldre.

– Det er veldig viktig å slappe av. Ikke tenk på det, ikke la det plage deg, det kommer. Og med det rådet har jeg virkelig følt at jeg er veldig forsømt og at alt jeg slet med egentlig ikke fikk lov til å være der. Jeg måtte bare slutte å tenke på det, og da ville jeg sannsynligvis blitt gravid på egenhånd, sier hun med en liten, resignert latter.

Hun har også fått mange mer konkrete råd.

– Folk har spurt meg: «Har du vurdert å begynne med akupunktur? Jeg hørte en gang at kusinen min prøvde det, og hun ble gravid to uker senere.» Eller: «Har du vurdert å ta dette kosttilskuddet? For jeg leste en gang at noen gjorde det, og hun ble gravid fire uker senere.» Det har vært mye sånn med behandlinger, og dette er hva du kan kjøpe, og dette er hva du kan gjøre», sier Kristine Kjær, som har lagt merke til at mange av rådene vanligvis kommer fra samme kilde:

–  Det er litt morsomt, for de fleste som gir råd er folk som ikke har hatt fertilitetsproblemer. Fordi de som har hatt fertilitetsproblemer vet godt at man bør slutte å gi råd.

– Og problemet for meg, i hvert fall i starten av prosessen, var at jeg var så presset at jeg gjorde alt. Uansett hvilke råd jeg fikk, tok jeg det til etterretning og prøvde å følge det. Jeg har virkelig gjort mange sprø ting fordi noen anbefalte det. Og jeg er ikke i tvil om at det var en enormt medvirkende faktor til at jeg fikk en stressreaksjon i høst.

Les også (+): Bør ikke besteforeldre tilby seg å stå opp med barna når de er på besøk?

Hvor er hjelpen?

Da Kristine tok sin første abort, bestemte hun seg for å søke hjelp til å bearbeide det hun hadde vært gjennom. Men hjelpen var ikke å finne.

– Jeg ba om hjelp fra en psykolog, men svaret var at jeg måtte gjøre det selv. Det finnes ikke ressurser til det. Og å stå der i en slik sjokktilstand og ikke kunne få noen hjelp, det kan jeg ikke forstå i det hele tatt, sier Kristine, som valgte å ta saken i egne hender.

Hun betalte for hele prosessen selv.

 – Psykologen har hjulpet meg enormt gjennom alt, men jeg synes det er absurd at det må være sånn. Jeg vet seriøst ikke hvordan jeg skulle ha kommet meg gjennom dette hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg er virkelig, virkelig overrasket over at hjelpen ikke bare er der, for dette er rett og slett så overveldende å gå gjennom, sier hun.

Kristine synes synd på alle dem som ikke har muligheten til å skaffe hjelp på egen hånd.

– Jeg vet at jeg er ressurssterk og at ikke alle har samme privilegium. Dette gjelder både min måte å finne kunnskap på, men også familie og venner, som har støttet meg hele veien. Så er det også det økonomiske aspektet, hvor jeg har betalt for å komme fremst i køen for å få fertilitetsbehandling. Jeg har hatt dårlig samvittighet for det, fordi det gjør det veldig tydelig at alle ikke har de samme mulighetene.

Deler på prosjektet

Kristines forhold har også blitt satt på prøve. Selv om paret jobber mot en felles drøm om å bli foreldre, har tilnærmingene deres vært forskjellige.

– Vi har vært vidt forskjellige i hvordan vi håndterer det. I livet og hverdagen min har det fylt alt, nesten helt ned til om jeg tør å drikke et glass vin, om jeg tør å stå ved siden av denne personen som røyker, og om jeg tør å spise dette tunfiskstykket. Det har ikke vært så altoppslukende på samme måte for kjæresten min, og det har noen ganger skapt en mismatch der jeg har følt at det har vært mitt prosjekt og at jeg var prosjektlederen, sier hun.

Løsningen ble faktisk at han tok over «prosjektet».

 – Han overførte syklusappen vi bruker for å spore syklusen min til telefonen sin, og det ble hans jobb å holde oversikt over alle legetimene vi hadde, injeksjoner og medisiner. Nå har vi gått i en helt annen retning, hvor han er hjernen bak prosjektet, og jeg er den med kroppen. Det har løst vanvittig mye. Også for ham, tror jeg, fordi han føler seg mer som en del av prosjektet.

Er du pårørende til noen som er ufrivillig barnløs? 

Etter å ha vært en del av fertilitetsprosessen lenge, har Kristine noen råd til pårørende:

– Enten noen har prøvd å få barn i seks måneder eller seks år, må du prøve å akseptere at det var og er veldig vanskelig, i stedet for å prøve å gjøre det mindre enn det er. Den som sliter trenger noen som vil være der gjennom de vanskelige tidene i stedet for bare å prøve å oppmuntre.

Hun anbefaler å stille spørsmål. 

– Man trenger noen som tør å snakke med deg uten å prøve å komme opp med løsninger. Mange er redde for at den ufrivillig barnløse skal begynne å gråte. Og selvfølgelig vil ingen få andre til å gråte, men gråt er ikke farlig. Og som pårørende trenger du bare å være der i 5 minutter, mens for den ufrivillig barnløse kan det være veldig befriende, sier hun.

Hun råder også alle til å dele problemene med de rundt seg.

– Før vi begynte å fordele oppgavene, var jeg både stresset og nesten deprimert, og det er så synd at vi måtte komme til det punktet før vi kunne snu ting. Så jeg vil råde alle til å forklare partneren sin hvor vanlig det er at kvinner som gjennomgår fertilitetsbehandling ender opp med både depresjon og stress hvis de ikke får hjelp.

Les også: Lykken var enorm da Silje og Anders endelig skulle få bli foreldre. Så kom sjokket

Trenger å finne humoren

For Kristine og kjæresten har det vært avgjørende at de har klart å se humoren i situasjonen sin, som ellers er alt annet enn morsom.

– Vi har rett og slett brukt det til å overleve dette, for hvis vi ikke hadde kunnet le av noen av de absurde situasjonene vi har vært i, ville ting gått galt. Ærlig talt tror jeg vi ville ha slått opp.

Hun deler en av opplevelsene som var spesielt absurd:

– På et tidspunkt sto vi overfor det faktum at jeg måtte insemineres av kjærestens ekskjæreste. Og det var en helt absurd situasjon, og jeg ble skikkelig opprørt da det pågikk. Så vi måtte bare bruke humor og le av det slik at jeg kunne komme meg gjennom det, sier Kristine.

Heldigvis fant hun en annen løsning med fertilitetsklinikken for å unngå den spesielle situasjonen.

– Det har vært det samme med sexlivet vårt, som plutselig har blitt satt på prøve fordi alt er så planlagt innenfor syklusvinduet når du er fruktbar. Og de første dagene kan vi le av det, og andre dager er det mye mindre. Men generelt har humor virkelig hjulpet oss til å le av den fullstendig latterlige situasjonen vi er i, sier hun med en liten latter og fortsetter:

– Når jeg er mest opprørt, spør jeg meg selv om det er verdt det. Men det er det. Og det kule er at nå gjør vi det sammen.

Normalt å føle på skam

Ufrivillig barnløshet rammer rundt 15 prosent av den norske befolkningen. Fertilitetsproblemene er en stor belastning. Det har psykolog Ida Rolfsnes hos helsetjenesten Kry tidligere fortalt til klikk.no

– Mange har en hverdag preget av en enorm mengde usikkerhet omkring det store livstemaet som det å få barn er. Det er emosjonelt krevende å stå i, og veldig mange har måtte leve med usikkerheten over mange år.

Hun forteller at det er naturlig å kjenne på ubehag når man ikke har kontroll over noe som har så stor betydning i livet, og at hun som psykolog derfor starter med å normalisere de følelsesmessige reaksjonene.

– Mange går rundt med en smerte på innsiden, skjult for omgivelsene. Dette er et sårbart, intimt og vanskelig tema i seg selv, og noen er redde for å bli dømt eller at andres holdninger, personlige eller politiske meninger omkring temaet kommer i veien for at man føler seg forstått eller akseptert.

Hun sier også at det er viktig å søke hjelp.

– Det kan være tungt og vanskelig å erkjenne at man ikke vet hvordan man skal komme ut av de negative følelsene på egenhånd. Det kan kjennes veldig sårbart, særlig i en kultur som gir mye positiv forsterkning til det å være selvstendig og klare seg selv, eller hvor det å være sårbar forbindes med svakhet. Jeg personlig mener at å gå i terapi er et modig valg som krever styrke og mot til å våge å møte alle sider av følelseslivet vårt, sier Rolfsnes.

Saken er hentet fra alt.dk, og er redigert og gjengitt med tillatelse.