Kåre og Sonja opplevde alle foreldres verste mareritt

Longyearbyen, Spitsbergen

Gatene i Longyearbyen er nærmest folketomme. En iskald vind pisker mot ansiktet. Det er midt på dagen. 

– På en måte har jeg funnet en spesiell ro her oppe. Det skjedde noe med meg mentalt da jeg kom hit. Det å gå ut, ikke kjenne noen og bare få være meg og i mine egne tanker. Det har vært fint, sier Sonja Annie Hansen (67).

Hun har lagt bak seg et år på Svalbard sammen med ektemannen Kåre. Han har jobbet som journalist i Svalbardposten.

Sonja og Kåre (68) har brukt noen dager på å ta beslutningen. Å si ja til å åpne seg og fortelle sin historie innebærer å rippe opp i vonde sår, men åpenheten bidrar også til å gjøre livet gradvis lettere. Det er sårt, men også godt å holde liv i minnet om en sønn de elsket så høyt. 

– Det som skjedde med Tom, var ikke grunnen til at vi dro hit. Men når vi først er her oppe, er det godt å kjenne hvor nær han er, selv her så langt nord, sier Kåre og Sonja som først nå forteller at jeg har kommet til Svalbard for å møte dem på dagen fem år etter ulykken.

17. januar 2020 tok sønnen Tom sitt eget liv.

Unge og lykkelige

Sonja og Kåre var bare 19 og 20 år gamle da de møttes og forelsket seg. Siden har det vært de to gjennom tykt og tynt. Sonja hadde med seg en sønn inn i forholdet, sammen fikk de to barn til. Datteren Siw Christina og sønnen Tom. 

Livet førte dem sørover. Lenge var Kåre journalist i Aftenposten og redaktør i flere lokalaviser, før han begynte som kommunikasjonsrådgiver i Politiet. Som krim- og utrykningsreporter, opplevde han samfunnets skyggesider. Han kom nært på kriminelle, dekket drapssaker og katastrofer og møtte overlevende og etterlatte. Det var år med mange sterke inntrykk. 

De siste seks årene før Kåre pensjonerte seg, var han ansatt i politiet. Her handlet det mye om beredskap, og Kåre var god på krisehåndtering. Da ulykken rammet ham selv, var han likevel ikke forberedt. Ingen mor eller far er forberedt på å miste ett av sine barn.

Presten banker på

– Det er vel ikke mitt stolteste øyeblikk, sier Kåre og minnes morgenen da presten står foran døren i parets enebolig i Vestby.

Sonja åpner og forstår ikke med en gang hva presten vil. Det går ikke opp for henne med det samme, at en prest som banker på døren sent om kvelden, sjelden kommer med gode nyheter.

Fullstendig uten forsvar, mottar Sonja budskapet som så mange foreldre frykter. At noe har skjedd ett av barna. Kåre hører reaksjonen hennes og kommer styrtende fra soverommet. Han skrur umiddelbart på beredskapsknappen. 

Les også (+): Kjæresten min nekter å omgås min narsissistiske mor

– Det var et naturlig instinkt. Erfaringer fra et langt liv i pressen samt årene i politiet slo inn. Autopiloten kom på. Jeg ville bare begynne å jobbe. Varsle familie og venner om det som hadde skjedd. I ettertid ser jeg at vi sikkert burde ha sittet sammen med presten en stund til. Likevel tror jeg at jeg hadde flaks som reagerte som jeg gjorde. 

– Jeg kunne gått rett i kjelleren, i stedet klarte jeg å stå til rors. Jeg tror det gjorde livet litt lettere for Sonja, datteren vår og meg selv, sier Kåre som ikke kunne få presten fort nok ut av huset. 

Det bunnløse

Men først fortalte presten at deres 39 år gamle sønn hadde hoppet ut foran toget. Sonja og Kåre visste at sønnen gikk gjennom en tøff tid. Men at han skulle ta sitt eget liv, hadde vært helt utenkelig. Han hadde hatt det vondt, ja det forsto de. Men dette var noe de aldri kunne forestilt seg.

For sønnen Tom derimot, hadde mørket vært bunnløst denne ene, skjebnesvangre dagen. Han så ingen utvei. Sonja og Kåre tror ikke det var en planlagt handling. 

For Tom var ikke sånn. Han ønsket ikke å gjøre andre vondt. En desperat avgjørelse for å få bukt med den uendelige smerten som jaget i ham, ble skjebnesvanger. Ikke bare for Tom, men også for alle de som sto igjen. Uten svar, uten mulighet til å hjelpe.

– Hvis bare, sier Sonja og vet at hun ikke kan tenke sånn.

Det var et så utenkelig utfall. Det var ingen signaler som burde vært plukket opp. Ingen forvarsler.

– Den siste meldingen fra Tom, bare noen minutter før han døde, var et rødt hjerte. Det vi vet i dag, er at da vi tok toget hjem fra Oslo til Vestby denne kvelden, sto vår sønn i skyggene på perrongen og ventet på et motgående tog, sier Kåre som fremdeles strever med å holde tårene borte når han snakker om sønnen.

Han drar litt i kragen på trøyen han har på seg. Den han hentet ut fra sekker med klær etter Tom, klær han bruker og som representer minner, lukter og en slags ærefull respekt for alt det sønnen var og fremdeles er for han og Sonja. 

Å håndtere det utenkelige

En ulykke kommer sjelden alene, heter det. Et halvt år etter sønnens bortgang, dør også mannen til Sonjas søster brått. En god venn av Kåre dør også. Sorgen blir plutselig noe flere kan samles om. En vond tid, men også en tid der de lærer å takle det utenkelige, og forstår at de må finne tekniker og rutiner for å leve videre.

– Vi ville opprettholde rutinene våre, sørge for å stå opp hver morgen, dusje, skifte klær og få i oss næring. Det var de viktigste tingene og var mer enn nok i starten, sier Sonja.

Sammen lagde familien noen regler som måtte overholdes.

– Det var viktig at vi lagde mat og spiste sammen hver dag, og at det rundt matbordet var sorgfri sone. Hvis noen ble overmannet av sorg under måltidet, skulle de forlate bordet og gå et annet sted.

– Vi lærte også å ta sorgpauser om vi opplevde noe som gledet oss, sier Kåre som berømmer familie og venner for å stille opp.

– Venner, familie, nabolaget – de ble helt avgjørende for oss i denne fasen. Det at folk stilte opp, de bare kom på døren for å støtte oss, gjorde det lettere å takle den første tiden etter at Tom gikk bort. Flere kom med middag og annen mat. Andre tilbød hjelp til praktiske ting.

Les også: (+) En tilfeldig kommentar fra en venninne, fikk Marianne til å oppsøke lege. Der fikk hun en sjokkerende beskjed

Kompetanse

Det gjorde sterkt inntrykk at en av Toms barndomskamerater ringte på for å spørre hvordan vi hadde det.

– Det besøket glemmer vi aldri, sier Kåre og Sonja som derimot ikke var så imponert over det offentliges håndtering av ulykken. 

– Det usynlige problemet selvmord burde i enda større grad bli erkjent som et samfunnsproblem. Alle kommuner bør skaffe seg en viss minimumskompetanse og ha et system som ivaretar de mange som rammes av et selvmord, sier Kåre som også mener kirken burde være mer til stede overfor pårørende.

Sørger ikke samtidig

Kåre og Sonja er ressurssterke og løsningsorienterte. De kjenner hverandre ut og inn etter mange år sammen. De forsto fort at sorgen kommer i bølger og ikke nødvendigvis er samkjørt. 

– Vi lærte oss å lese hverandre. Vi kan se når den andre trenger litt trøst. For vi sørger jo ikke synkront. Det betyr så mye at Sonja stryker meg over kinnet når jeg er langt nede. Det er ikke sånn at de samme minnene om Tom rammer oss begge like hardt. Og når jeg sørger, er det ikke alltid hun blir med meg inn i sorgen. Men vi er der for hverandre, sier Kåre som har erfart noe positivt etter det som skjedde.

– Denne evnen vi mennesker har til å finne løsninger i ekstreme situasjoner, den er unik. For meg er det en måte å overleve på at jeg vet sønnen min er med meg. Vi snakker sammen, og han gir meg mange rare signaler og uttrykk som viser at han er her.

Savnet blir ikke borte

Sonja og Kåre har vært i stand til å nyte livet. De har vært på reiser de har drømt om, og de har aldri kjent på den dårlige samvittigheten som mange rammes av, har aldri klandret seg selv eller andre.

– Sorgen kommer iblant, og da gjerne som en brottsjø, men i dag gir den seg ganske raskt. Savnet blir du aldri kvitt, men sorgen er ikke like sterk som før, sier ekteparet som lenge kjente på en angst for hver ny dag.

En frykt for at noe mer skulle ramme, at de andre barna også var i fare.

– Men nå kjenner jeg på en optimisme hver gang jeg våkner, sier Sonja.

Les også: (+) – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde

Fra mørke til lys

Det er fremdeles et stummende mørke når jeg drar fra Svalbard etter å ha møtt Sonja og Kåre. Vinden har løyet og stjernene lyser fra en beksvart himmel. Piloten denne dagen kan melde om ekstrem kulde i atmosfæren. 

Kaldere enn han noensinne har opplevd, og så kaldt at flyet må gå ned 2000 meter for å finne trygghet så vidt under 70 minusgrader. 

Men kulden bringer også med seg noen rosa strimer av lys fra en sol som er i ferd med å klatre opp mot horisonten. Noen timer senere kommer det et nydelig bilde fra Sonja. Himmelen over Svalbard dekkes av et uendelig vakkert rosa lysskjær som vitner om at lyset snart er tilbake. 

– Vi har funnet en ro i mørket her oppe. Det kan være tunge dager, men lyset er bare en flyreise unna. Når dette året på Svalbard er omme, vil vi være enda litt rikere og klar for lysere tider igjen, sier Sonja og Kåre.