– Jeg er glad i familien min, men jeg elsker ikke morsrollen

Samira Nawa har alltid drømt stort. Hun ville ikke bare gjøre det bra; hun ville også overgå sine egne og andres forventninger.

I barndommen ble treårsplanene hennes skrevet ned på papir, mens de nå bare eksisterer i hodet hennes. Men én drøm Samira aldri har hatt, er morsdrømmen.

Hun har aldri fantasert om livet med mor, far og barn.

– Det betyr ikke at jeg ikke elsker barna mine enormt høyt. Det er fantastisk å ha familien min, men jeg elsker ikke moderskapet. Jeg synes oppgavene er kjedelige, og særlig barseltiden er noe av det mest dørgende kjedelige jeg har vært borti.

Se video: Jørgen Holst-Larsen og Henrik Schatvet diskuterer hvem som er verst å bo med og hvilke klager de får fra samboerne sine

For Samira er morsrollen som en tvangstrøye som strammer seg til med en mengde forpliktelser, forestillinger og forhåndsbestemte bokser for hvordan man er mor «på den riktige måten».

Men den slags forventninger liker ikke Samira, så hun valgte å ta rollen på sin egen måte.

– Frihet er det vakreste ordet jeg vet om. Det siste jeg holder ut, er rett og slett å bli puttet i en forhåndsbestemt boks som andre definerer. Det har jeg alltid prøvd å unnslippe. Jeg opplever ofte å få spørsmålet: «Er du ikke for mye borte hjemmefra, og har du egentlig tid til alt?» Jeg kan ikke unngå å få dårlig samvittighet når jeg har fått de spørsmålene tilstrekkelig mange ganger, for det ligger en underliggende anklage i dem.

Når kommentarene og fordømmelsen uunngåelig trenger for dypt inn, minner Samira seg selv på en regel hun har laget. Den lyder som følger: «Hvis barna mine levde mitt liv, ville jeg da vært stolt av dem?»

– Så lenge jeg kunne sett på dem med stolthet, har jeg også lov til å være stolt av meg selv – og det er jeg. Jeg minner meg selv på det, slik at ingen skal kunne plukke meg fra hverandre og si at jeg heller burde prioritere tiden min annerledes.

Men en ny drøm og ambisjon har vokst frem hos Samira etter at hun ble mor.

– Noe av det jeg drømmer om, er at barna mine kan være sårbare overfor meg. Men jeg er også ganske overbevist om at hvis de skal føle at de kan det, så er jeg nødt til å vise hvordan man gjør det. Det er en prøvelse og en øvelse hver dag.

Samira har vokst opp i et hjem der god arbeidsmoral, det å kunne komme seg raskt videre og det å være løsningsorientert ble verdsatt høyest.

Det å kjenne etter og snakke om følelser var ikke noe som tok særlig stor plass.

– Jeg har ikke med meg det beste språket for den slags fra barndommen. Men jeg øver meg på å tørre å vise følelser overfor barna mine, slik at de vet at de har det samme rommet hos meg. Det kommer jo ikke bare av at jeg forteller dem at de har lov – jeg er nødt til å vise dem det.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og i ALT for Damerne, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.