Jeg lever i skyggen av min narsissistiske far
En leser ble nærmest utstøtt av familien sin da hun ble gravid med sitt første barn. Utstøtelsen sitter fortsatt i, og hun vet ikke hva hun skal gjøre.
Jeg er en kvinne i slutten av 40-årene, gift i 20 år med en god mann som jeg har to barn med. Vårt forhold startet kaotisk da jeg veldig tidlig ble gravid med vårt første barn.
Vi var ikke i tvil om at kjærligheten kunne holde, men reaksjonen i familien min var voldsom.
Min forhistorie er at jeg mistet moren min som ganske liten og med årene fikk rollen som min fars lille hjelper. Jeg tok meg dermed av alt det praktiske hjemme, samtidig som faren min behandlet meg nedlatende. ”Familiens Askepott” kalte et nært familiemedlem meg en gang.
Da jeg så ble gravid med min fremtidige mann, ble jeg nærmest utstøtt av faren min, storebroren min og besteforeldrene mine. Denne utstøtelsen har fortsatt gjennom årene, og oppførselen til faren min har hatt store psykiske konsekvenser. Faren min har for eksempel aldri lagt skjul på at han ikke respekterer mannen min.
Han ignorerer ham fullstendig eller snakker ned til ham. Han gjør også forskjell på mine og min brors barn, han behandler barna mine nedlatende og har til og med slått sønnen min.
Min bror har derimot et nært forhold til faren min og har gått helt fri fra hans tyranni. Kanskje fordi han senere ble gift med en ganske dominerende kone som faren min har respekt for, og som kan sette ham på plass.
Min bror og svigerinne har alltid vært klar over min fars dårlige behandling av oss, men de har ikke gjort noe for å støtte oss. De er fortsatt nære med min far, mens jeg og familien min bare tåles.
Jeg har forsøkt å snakke med broren min om problemet, men blir aldri hørt. Senest i julen, da de sa nei til å feire jul med oss, nok fordi svigerinnen min ville feire med sin familie, som hun pleier, og det er hun som bestemmer.
Til gjengjeld har de nå spurt om de kan besøke oss i påsken, men jeg kan etter hvert ikke se poenget med å holde kontakten.
Forlanger jeg for mye?
Vibeke Dorphs råd
Jeg tviler når du skriver at broren din har gått fri av din fars tyranni. For riktig nok har han alliert seg med en hustru som er i stand til å sette faren din på plass, men det er hun og ikke han som setter dagsordenen, så hvor fri er han egentlig, fanget som han nå er, i klørne på hele to tyranner?
I tillegg har broren din sett hva som skjer hvis man går imot faren din, slik du gjorde. Du ble utstøtt og straffes fortsatt for at du ikke rettet inn. Så hvor fri broren din er, kan jeg som sagt godt tvile på.
Du, derimot har gjort deg fri, du har bare ikke oppdaget det ennå. For din manipulerende fars straffetiltak har overskygget det faktum at du brøt ut av det spindelvevet broren din fortsatt henger fast i. For du går jo ikke fortsatt rundt og er en Askepott i din fars stuer, du har av egen vilje skapt et liv med din egen familie.
Du merker det bare ikke, fordi din fars straffetiltak fortsatt holder deg i sitt grep. Slik er det ofte i dysfunksjonelle familier, der offeret kaster bort livet sitt på forgjeves å søke anerkjennelse hos bøddelen som har gjort alt for å knuse dem.
Skal du for alvor ut av det grepet faren din fortsatt holder deg fanget i, må du også slutte å fiske etter forståelse hos hans stedfortreder, nemlig broren din. Se i stedet på broren din som et offer som fortsatt er underlagt deres fars luner.
Broren din er derfor heller ikke i stand til eller villig til å gi deg den omsorgen du savner hos ham, så dropp det håpet for nå. Vend i stedet blikket bort fra den forbannelsen faren din har kastet over familien deres, for resten av verden er ikke forbannet. Den er tvert imot fylt med gode mennesker som bare vil deg og livet godt.
Begynn å se den veien, for hva skjedde for øvrig med Askepott? Hun gjorde seg fri fra sine plageånder. Du har for lengst gjort det samme, nå må du bare øve deg på å høste fruktene av det.