Jeg føler meg valgt bort av familien min

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 60-årene med to søsken, som jeg tidligere hadde et godt forhold til. Etter at faren min døde, og nå som min gamle mor er blitt alene, er alt likevel forandret. 

Mine søstre kontakter meg nesten aldri lenger, og jeg føler meg glemt. Jeg er ellers lykkelig gift med en god mann – min andre – men familien min er stort sett forsvunnet. Det gjelder både søsknene mine og dessverre også mine to voksne barn. 

Jeg føler at de alle tar avstand fra meg, og jeg forstår ikke helt hvorfor, for jeg tror ikke jeg har gjort noe galt. Jeg er normalt et sosialt menneske og er veldig glad i vennene mine, men fra familien min føler jeg meg fravalgt, usynlig og ikke akseptert, kanskje fordi jeg er uførepensjonist? 

I min familie legger man nemlig vekt på status gjennom arbeid, og jeg tror de derfor ser ned på meg. Jeg har ellers alltid vært hjelpsom og kanskje litt av en «pleaser». Jeg har også ofte forsøkt å invitere dem, men det blir aldri noe av, så jeg er i ferd med å gi opp. 

Moren min favoriserer søsknene mine, særlig søsteren min, og jeg føler meg som familiens svarte får. Selv overfor barnebarna mine gjør moren min forskjell på meg og dem, og jeg merker tydelig avstanden hennes. Barna mine virker fortsatt preget av skilsmissen min fra faren deres for mange år siden, selv om den ikke var dramatisk. 

Mannen min sier at vi har hverandre og våre gode venner, men jeg savner barna mine og søsknene mine. Så hva kan jeg gjøre for å gjenopprette kontakten? Eller skal jeg bare lære å akseptere at familien min ikke gidder meg lenger? 

Vibeke Dorph råder til å sadle om

Det er virkelig ubehagelig å føle seg utestengt fra familien sin, men er du nå sikker på at det er det du er? Du bruker nemlig mange ord som «føler» og «tror» i e-posten din, og ut fra de noe løse gjetningene trekker du en trist konklusjon om at familien din ikke vil ha deg. 

Årsaken til dette er også en tolkning du selv har gjort, nemlig at de ser ned på deg fordi du er uføretrygdet, og at de derfor betrakter deg som en taper. Igjen: Det er din tolkning; det er altså et bilde du skaper av deg selv. Hvor stammer det bildet fra? Din kalde mor? Hvis hun virkelig ser ned på deg fordi du er på uføretrygd, sier det bare noe dårlig om henne og ikke om deg. 

Jeg tenker også at med mindre hele familien din er forhekset av din mors harde menneskesyn, bør du være forsiktig med å trekke en konklusjon om at de også ser ned på deg, for søsknene og barna dine kan ha helt andre grunner til ikke å oppsøke deg. 

Hva de er, vet vi jo ikke. Kanskje travelhet, men kanskje også at du er altfor oppmerksom på forventningen din om å bli avvist, og derfor blir for passiv og ikke fremstår tydelig nok som den du er. 

Mitt råd til deg er at du sadler om i forhold til familien din. Slutt å tenke og føle det ene og det andre, hold i stedet fast ved at du savner dem og handle på det. Dropp de stygge tankene og inviter barna dine ut og spise, søsknene dine på lunsj eller noe annet proaktivt. 

Vær til stede her, slik du er når du er sammen med mannen din og vennene dine, vær kort sagt initiativrik og engasjert i at det faktisk blir noe av å møtes.

Arbeid også i kulissene med selvbildet ditt. Du må få fjernet de i overkant stygge tankene du har om deg selv, tanker som du nå overfører til familien din. Du kan her velge å oppsøke en psykolog, men god faglitteratur om for eksempel kognitiv psykologi kan også hjelpe. 

Viktigst er det at du får ryddet av veien tankene om hva andre måtte mene om deg, slik at du i stedet føler deg fri til å handle og gjøre det som passer deg best.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.