Jeg og mannen min har alltid delt på utgiftene. Så fant jeg ut hvor mye han tjente

Mannen min og jeg har vært sammen i 16 år. Vi har hver våre barn og derfor også alltid hatt hver vår økonomi, fordi vi raskt måtte erkjenne at det ellers ble for kronglete med utgifter til dine og mine barn. 

Alle barna bortsett fra min manns yngste sønn har nå flyttet hjemmefra. Mannen min og jeg har alltid hatt en konto der vi hver måned setter inn det samme beløpet til husleie, mat og andre faste utgifter. Mannen min er karrieremenneske og har derfor vært en del borte hjemmefra. Jeg har også en jobb, men jeg har også hatt hovedansvaret her hjemme. 

Det har jeg hatt det fint med, og han har alltid hjulpet til så godt han kunne, så det er ikke problemet.

Problemet er derimot at jeg nylig fant ut at mannen min, på grunn av forfremmelser gjennom årene, nå tjener omtrent det dobbelte av meg. Jeg har selvfølgelig visst at han fikk nye oppgaver, men den påfølgende lønnsøkningen har jeg ikke kjent til, og han har ikke innviet meg i den. 

Jeg har forsiktig tatt det opp med ham og sagt at jeg synes det er litt underlig at vi fortsatt deler alle faste utgifter likt, selv om han nå tjener så mye mer enn meg.

Hans argument er at vi jo har en fast avtale, og at han dessuten har en del utgifter til sin hjemmeboende sønn, som snart skal til utlandet for å studere. Han vil også gjerne på sikt kunne hjelpe barna sine økonomisk, når de etablerer seg for alvor. 

Det skulle jeg også gjerne kunne, men de pengene har jeg slett ikke, blant annet fordi jeg har prioritert å ta meg av alt her hjemme.

Akkurat nå går jeg og er lei meg. Jeg er jo fortsatt den som står for det meste i huset, og jeg er også den som er med på å betale for hans sønns daglige forbruk av mat, klesvask osv. mens han bor her. 

Samtidig prøver jeg å si til meg selv at hvis jeg ikke hadde oppdaget at mannen min tjente så mye mer, så ville alt jo være som det pleier, for jeg betaler jo ikke mer enn jeg gjorde før. 

Hva tenker du?

Vibeke Dorphs råd

Jeg håper at mannen din akkurat nå går rundt med et par røde ører mens han tenker seg godt om. For argumentasjonen hans er verken økonomisk eller menneskelig rimelig. 

La oss begynne med det siste først. Dere er et ektepar som har valgt å følge hverandre i gode og onde dager. Her gjemmer man ikke godene unna bare til seg selv, samtidig som man villig deler hverdagens småkjipe utfordringer, noe dere for øvrig heller ikke har gjort. 

For det er jo i hovedsak du som har stått i dem, når det er du som har fått hverdagen til å henge sammen hjemme, mens mannen din har pleiet karrieren sin.

Økonomisk sett mener jeg også at din manns argumenter står på gyngende grunn. For mens han har brukt tiden sin på å klatre oppover karrierestigen og dermed tjent flere penger, har du tatt deg av hjemmet. 

Teller ikke det siste i hans øyne? Er klærne blitt vasket, barna passet, huset gjort rent og maten satt på bordet helt av seg selv? Nei, for det er det du har brukt tiden og kreftene dine på å ta deg av, samtidig som han har kunnet bruke tiden sin på å tjene mer og mer penger.

Det kunne ha vært et fint samarbeid mellom to likeverdige mennesker, om det ikke var fordi han velger å innkassere hele gevinsten selv uten å ville dele så mye som litt av den med deg.

Så nei, jeg synes på ingen måte at din manns opptreden er rimelig, og at den ikke er det, må du få tatt en prat med ham om. Vil han ikke endre på tingene, får du sette hardt mot hardt og begynne å ta den overenskomstmessige satsen hver gang du svinger gulvkosten eller lager mat. 

Ikke noen særlig sjarmerende løsning, nei, men det kan være måten du får ham til å innse noe han burde vite, når han er så kyndig på det økonomiske: at alt arbeid er arbeid og skal lønnes deretter.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.