I hvert eneste friminutt går Ingrid (63) rundt for å passe på at ingen er alene: – Jeg tåler ikke urettferdighet
– Hele livet gjør vi noe for andre, og så skal plutselig ingen ha bruk for oss? Ingrid ville ikke bare sitte hjemme. I dag er hun frivillig som barnas trygge venn på en barneskole. Det kan redde liv.

«Hei, Ingrid!»
Glade barn kommer løpende gjennom skolegården. De er tydelig begeistret for å se sin gode venn Ingrid Våtevik (63), som er frivillig ved Steindal skole i Trondheim en dag i uken. Det har hun vært de siste tre årene.
– Vi har det så moro sammen med Ingrid, vi er glade for at hun er her, roper barna om kapp med hverandre.
– Hun er faktisk med å leke også!
At Ingrid er en kjent og kjær venn for barna i femte klasse er ikke så rart. Hun har nemlig fulgt dem gjennom skoledagen helt siden andre klasse. Her har hun vært en trygg og god voksen de kan lene seg til og ha det moro sammen med. Hun har også alltid sett dem når de har trengt det.
– Ja, du skjønner sikkert hvorfor jeg gjør dette her, smiler Ingrid.
– Det er umulig å ikke bli glad når jeg møter dem. Jeg blir løftet til tusen! Og jeg har selvfølgelig rukket å bli ordentlig glad i dem i løpet av disse årene.
Kjempet for rettferdighet
Ingrids frivillige innsats ved skolen er en del av pilotprosjektet «Jeg er her for deg», som er startet av Nardo og omegn frivilligsentral. Hun er den perfekte person for et slikt oppdrag.
Siden hun var liten har hun nemlig alltid stått opp for dem som blir urettferdig behandlet. Eller mobbet.
– Jeg husker en gang på barneskolen, hvor jeg reagerte på at en gutt ble herset med av noen andre gutter. Jeg syntes læreren reagerte urettferdig, og det sa jeg klart fra om. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at de voksne ikke så det. Hele situasjonen endte faktisk med at det var jeg som ble sendt hjem fra skolen, ler Ingrid.

Hvor hun har engasjementet sitt fra er hun usikker på. Men at hun alltid har hatt det, vet hun godt.
– Jeg har alltid talt de svakestes sak, og tåler ikke urettferdighet. Slik har det vært i arbeidslivet også. Jeg har stadig stått på barrikadene, sier hun.
Oppvokst som hun er i et godt hjem, har hun ikke selv kjent på det utenforskapet hun så aktivt vil bekjempe. Likevel har hun alltid hatt et hjerte for dem som faller utenfor.
– Det var jeg som stilte opp dersom noen trengte noe. Jeg hjelper dem som trenger det, det gir meg stor glede.
Hun husker den gangen hun betalte i kassen på butikken da noen flyktninger hadde feilberegnet prisen på det de skulle kjøpe, og ikke hadde råd. Det er slike ting hun kan gjøre.
– Ofte til stor overraskelse fra dem rundt meg. Men det er naturlig for meg. Jeg bare gjør det, uten å tenke over om det er rett eller galt. Men det er i alle fall godt ment, smiler hun.
Les også: – De er bare åtte-ni år gamle, og det er altfor dyrt, men jeg sa ja likevel, sa mammaen
En trygg venn
En typisk skoledag for Ingrid starter med at hun kommer til skolen samtidig med barna. Så er hun sammen med dem hele dagen, både inne i timene og ute i friminuttene. I lunsjen spiser hun sammen med barna. Hun følger dem ofte også et stykke på hjemveien.
– Jeg kan jo i stor grad forme rollen min selv, og for meg har det vært viktig å lage et skille mellom meg og lærerne. Jeg er der som en venn og trygghet for dem. Jeg kan selvfølgelig støtte og hjelpe i timene, men jeg har jo ikke fagkunnskapen en lærer har, så jeg legger meg ikke borti undervisningen, sier hun.
I friminuttene har hun en fast runde hun går for å fange opp om noen som er alene. Og hvis hun ser noen som sitter for seg selv, nærmer hun seg på en klok måte.
– Jeg stormer ikke bort, men stikker innom litt sånn tilfeldig. Og jeg spør og graver ikke nødvendigvis om hva som er problemet, men prøver kanskje å finne en lur måte å få dem tilbake inn i leken. Man må se an situasjonen. Hvis vi begynner å kaste en ball, kommer det som regel noen og vil være med, sier hun.
Det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig, mener hun. Og å være tydelig.
– Det er egenskaper jeg har. Jeg sier ting i klartekst, at vi må akseptere at andre er annerledes, og at vi må vise forståelse for hverandre, og da får de litt å tenke på. Men de kjenner at jeg mener det godt, og da synker det inn. Vi har hatt mange spennende samtaler, smiler hun.

Les også: (+) Min manns oppførsel sjokkerte alle, men jeg valgte å bli ved hans side
Forebygger utenforskap
Det er ikke tanken at de frivillige skal erstatte lærere, understreker hun.
– Men det er ikke alltid så lett å fange opp alle situasjoner, spesielt i friminuttene. Da kan det jo være greit å ha et ekstra par øyne. Jeg er der først og fremst for det.
Hun er opptatt av å forebygge. Og det kan man gjøre med å få barna til å føle seg sett, mener hun. Flere ganger har hun trøstet gråtende barn som har trukket seg unna de andre. Med gode ringvirkninger. Det får hun ofte tilbakemelding på fra skolen.
– Det er jo ikke slik at man må ha et stort problem med mobbing for at man skal ha glede av frivillig innsats. Å se dem som faller utenfor på et tidlig stadium er veldig viktig. Jo flere vi er sammen om den dugnaden, jo bedre er det både for barna våre og samfunnet vårt i fremtiden.
Derfor håper hun at kommuner og skoler rundt omkring i hele landet får opp øynene for muligheten til å få flere frivillige inn.
– Vi frivillige kan ta en annen rolle enn de ansatte på skolen. Når det er mer uformelt, kan det også være lettere å åpne seg opp for barna. Jeg har jo taushetsplikt, så det er trygt å betro seg til meg, sier hun.

Et liv med mening
Ingrid sluttet i jobben allerede før hun gikk av med pensjon, på grunn av utbrenthet. Der jobben til slutt tok fra henne energien, kjenner hun at det å være frivillig har motsatt virkning. Det handler om å bli verdsatt, mener hun.
– Jeg opplever det som enormt givende. Du møter takknemlighet hver dag. Slik er det jo ikke i arbeidslivet, ingen takker deg når du har ofret alt for jobben, til og med helsa. Det å bli satt pris på tror jeg vi alle trenger, sier hun.
Da hun sluttet i jobben var det ikke aktuelt å bli sittende og vente på at noe skulle skje.
– Hele livet gjør vi noe for andre gjennom jobben vår, og så skal plutselig ingen ha bruk for deg? Jeg tror vi alle trenger å føle oss til nytte. Det handler om å fylle livet med mening. Å ha noe meningsfylt å gå til hver dag gjør at du holder deg yngre lenger. Dessuten er det jo sunt å leke, ler hun.
Og Ingrid ler ofte. Det er ikke rart hun er populær blant barna. Glede og latter smitter.
– Jeg er jo bare meg selv. Det skal ikke mer til. Jeg tror det er mange som kunne gjort en god jobb som frivillig, og som ville hatt glede av den energien det gir. Men man må jo velge den måten som passer best for en selv. Å være frivillig skal være en glede, sier hun.
Redder liv
– Vi er så takknemlige for Ingrids innsats. Vi skulle gjerne ha kopiert henne opp i flere eksemplarer, sier Sølvi Dørum Kailasanathan i Nardo og omegn frivilligsentral.
Skoleprosjektet er hjertebarnet hennes.
– De som skal ut i skolen kommer først til en samtale her ved frivilligsentralen. Så finner vi ut om dette er noe som kan passe for deg, sier hun.
For å jobbe med barn må du ha et stort hjerte og mye raushet. Selv om prosjektet ikke har fått forskere med på laget, vet de at tiltaket redder liv.
– Vi vet hvor store konsekvenser mobbing har for mennesker som har opplevd det. Både psykiske problemer senere i livet, og risikoen for selvmord er noe som koster samfunnet mye. For ikke å snakke om lidelsen den enkelte opplever. Å bruke frivillig innsats er en vinn-vinn-situasjon, sier hun.
Om du kjenner at dette kan være noe for deg, kan du ta kontakt med din nærmeste frivilligsentral, sier Sølvi.
Ingrid håper det blir flere frivillige i skolen.
– Jeg ser jo at det trengs, så jeg håper at flere får øynene opp for dette unike tilbudet, sier hun.