Linda er 36 år og mor til ni barn

Alt ånder fred i kveldslyset, og i sofaen slapper Linda og mannen hennes, Glenn, av med de minste barna på under ett år og to år. De øvrige sju barna er samlet rundt spisebordet i den andre stuen, der de snakker og spiller spill.

Det er likevel langt fra alle kvelder som er så idylliske.

– Men det er i disse helt stille stundene, når vi bare er sammen, at jeg virkelig kan kjenne samholdet vårt. Det er da jeg er aller lykkeligst innerst inne, sier 36 år gamle Linda Toft.

Ville nøye seg med én

Linda og Glenns ni barn er mellom under ett og 17 år. Hun går ikke på jobb utenfor hjemmet, og alle elleve lever av den beskjedne lønnen hans og supplerer med maten han «containerdykker» etter hos lokale supermarkeder.

De tilbringer mange timer sammen, for alle barna blir passet hjemme og senere undervist hjemme.

– Den største fordelen ved å ha mange barn er all kjærligheten som finnes her, sier Linda. – Og så er det ganske fantastisk å se det båndet de får til hverandre, å se de store ta seg av de små.

Hvis et av barna slår seg og jeg er lenger unna, går det bort til et av søsknene sine og blir trøstet.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egoistiske (artikkelen fortsetter under videoen)

I «gamle dager» var det helt normalt å ha en stor barneflokk. I dag mister mange nesten haka så snart flokken kryper over fire. Det var egentlig heller ikke planen at Linda skulle bli mor til ni.

Verken hun eller Glenn kommer fra store familier, og etter at Linda fødte sitt første barn som 19-åring, var hun ikke engang sikker på om hun hadde lyst til å få flere.

Sju års graviditet

– Det var ikke fordi det var overveldende å bli mor. Jeg var bare usikker på om jeg kunne elske et nytt barn like mye som det første, sier hun.

Men paret tok sjansen. Og det viste seg at Linda så absolutt kunne det – å elske et nytt barn like høyt. Foreløpig har det vist seg mulig ni ganger.

– Jeg har hatt de enkleste svangerskapene og fødslene, ellers hadde jeg nok ikke kommet opp i det antallet, smiler hun. – Jeg elsker å være gravid og har til sammen vært det i sju år av livet mitt. Egentlig elsker jeg fødslene også.

Babytiden er hyggelig, og det er fantastisk å følge et så lite menneske hele veien mens det vokser til. Det er meningen med livet mitt.

På en vanlig hverdag får barna sove til de våkner. Dagen går deretter med til det familien har lyst til. Glenn jobber i et bofellesskap, og noen dager har han lange vakter, mens han andre ganger har fri midt i uken.

Hvis han er hjemme, drar familien kanskje ut og samler sopp, steiner eller kråkeboller, eller de finner en ny lekeplass.

Droppet skolen

– Vi bare lever livet, med alt det innebærer av matlaging, klesvask og små turer ut av huset, sier Linda. – Jeg stresser ikke med om jeg får hengt opp klesvasken samme dag. Og hvis noe må gjøres, har jeg heldigvis noen store barn som er flinke til å holde babyen eller hjelpe til på kjøkkenet.

For Linda føles det fredelig og stressfritt å ha ni unger, men hun innrømmer at det ikke passer for mennesker som må ha full kontroll og er avhengige av at det alltid er nystøvsugd.

Families livsstil har vokst fram gradvis. Ønsket om flere barn kom da barn og familie viste seg å være det som ga Linda og Glenns liv mening.

Senere kjente Linda rett og slett på at hennes første barn ikke skulle passes utenfor hjemmet.

I begynnelsen gikk de eldste riktignok på skole, men for fem år siden tok Linda og Glenn dem ut fordi de ikke hadde det bra.

Les også: Kåret til verdens vakreste navn: Trender i Norge

Universet og Henrik 8.

– Jeg er glad for at vi reagerte, og vi burde faktisk ha gjort det tidligere, for de rakk å få noen sår på sjelen, sier Linda.

Barna blir i dag undervist hjemme, helt uten timeplaner og læreplaner.

Såkalt «unschooling» går nemlig ut på at barn lærer best når de interesserer seg for noe – for eksempel gjennom matlaging, utflukter, naturlig livserfaring og fritidsaktiviteter.

Filosofien er at når de får behov for å lære å lese, vil interessen oppstå naturlig. Da må foreldrene være klare til å støtte dem.

– Sønnen vår på 15 år er interessert i verdensrommet, kjemi og fysikk. Glenn kan mye om det, men hvis Lue stiller et spørsmål vi ikke kan svare på, hjelper vi ham med å finne ut av det, forklarer Linda og fortsetter:

– Det er ofte barna som lærer oss noe. For eksempel er 13 år gamle Elva veldig opptatt av renessansen og Henrik VIII, så vi har undersøkt om hun kan jobbe som frivillig på et av de gamle slottene her i området.

Linda tror at de aller fleste barn fint kan håndtere en fri skoledag. Dette er noe det føres tilsyn med gjennom friskoleloven, og det er fullt lovlig i Danmark. 

Samvittigheten gnager

Mens Linda forteller, pludrer to måneder gamle Ravn i armene hennes. Alt ånder tilsynelatende idyll.

– Men som mor har man vel alltid dårlig samvittighet. Det gnager alltid en uro over at jeg kanskje ikke strekker til overalt. Men med den måten vi har innrettet oss på – der vi er mye sammen – synes jeg ikke samvittigheten er så verst, sier hun.

– Og selv om man skulle tro at kranglingen hang løst mellom barna, skjer det overraskende sjelden.

Det som bekymrer, er først og fremst familiens stramme økonomi. Barna kommer for eksempel ikke til Gran Canaria hver sommer.

– Det er ting jeg kunne gitt dem hvis de bare var to eller tre, innrømmer Linda.

– Vi skulle gjerne kunnet gi dem det samme som vi føler at alle andre kan gi. For selv om vi gjør mange ting annerledes, ender vi likevel opp med å sammenligne oss med andre.

Familien bor i et relativt billig område, så huset deres er på 300 kvadratmeter, og de fleste barna har eget rom. Glenn kjører ut etter at supermarkedene har stengt, og henter frukt, grønt og andre varer fra avfallscontainerne (noe som er fullt lovlig i Danmark).

Varene, som de vasker grundig, feiler det ofte ingenting. På den måten får familien frukt, grønt, chips, saft, godteri, vaskepulver, servietter, blyanter og fôr til dyrene sine, som består av en flokk høner, to kjælegriser, to hunder og en katt.

– Av og til kan vi nesten lage middag til oss alle bare av de tingene vi finner gratis, sier Linda.

Influensa overalt

Når man lever annerledes, har andre ofte meninger om livsstilen ens. De negative reaksjonene kommer likevel først og fremst på sosiale medier, der Lindas Instagram-profil, @mor.til.ni, har 53 000 følgere.

– Vi vil gjerne vise at det finnes et alternativ til å leve slik de fleste gjør. Jeg hadde jo forventet reaksjoner, men det har noen ganger vært voldsomt, sier hun.

– For eksempel mener noen at hjemmet vårt ser rotete og skittent ut, og at barna våre kommer til å ende på sosialhjelp. Men jeg bryr meg ikke så mye om hva folk tenker. Vi forteller jo ikke andre hva de skal gjøre; dette har bare vist seg å passe for oss.

Men selvfølgelig er ikke alt bare fryd og gammen. Etter fødselen av barn nummer ni ble Linda for eksempel innlagt med blodforgiftning, og hele familien fikk influensa da hun kom hjem.

Først da Ravn var tre uker gammel, var de ovenpå igjen.

– Det var fryktelig. Det er på slike tidspunkter at alt er skikkelig dritt. Det er tøft å ha ansvaret for en hel flokk når en influensarunde skal herje gjennom alle familiemedlemmene. Ren overlevelse, konstaterer hun.

Seks i samme seng

Mens mange andre småbarnsmødre lengter etter tid til pilates, venninnehelger eller bare en gåtur alene, ser virkeligheten annerledes ut for Linda.

– Jeg kan ikke huske om jeg noen gang har vært helt alene i de 17 årene jeg har vært mor. Kanskje har jeg tatt et par turer med de to hundene våre, men jeg har ikke det behovet, sier hun.

– Jeg kan godt slappe av og lade opp midt blant alle de andre. Jeg finner noen små, hyggelige ting å gjøre og kobler litt av, for eksempel ved å høre på musikk mens jeg lager mat.

Og det er til og med avslappende å ordne klesvask.

Selv om natten er voksne og barn sammen – i hvert fall noen av dem. Glenn sover alene ovenpå, mens Linda sover med babyen og de fire andre yngste barna. Sengen er en kjempestor vegg-til-vegg-konstruksjon på over fire meter.

– Det er naturlig for mennesker å sove sammen og passe på hverandre. Det finner barna en enorm trygghet i, sier Linda. – Og når de ikke vil mer, går de selvfølgelig inn på sine egne rom.

Linda har aldri grått når hun har født barna sine, men hun kan gråte ved tanken på at de en dag skal flytte ut.

– Det er min store – og sikkert urealistiske – fremtidsdrøm at vi starter et familiekollektiv der alle bor rundt oss i sine egne små hus. Hvis alle får ni barn, blir det en del barnebarn, smiler hun, og legger til at hun fortsatt ikke vet om hun og Glenn skal ha flere selv.

Les også (+): – Jeg gruer meg til sommerferie med barn på tre og fem år

Den rolige flokken

– Jeg føler meg ikke ferdig med å være gravid. På den annen side tror jeg aldri jeg blir det. På et eller annet tidspunkt må det jo stoppe. Men om det stopper nå, eller om vi får en liten nummer ti, det vet vi rett og slett ikke, sier hun, og fortsetter:

– Jeg synes det er lettere å ha ni barn enn det var å ha to. Da jeg bare hadde ett eller to barn, var jeg «på» konstant. Nå kan jeg lettere være i mine egne tanker, fordi de velger hverandre fremfor meg noen ganger. Det gir en større frihet.

– Vi har en veldig rolig flokk. Mange blir overrasket og sier: «Herlighet, er det ni barn her?»

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk, men er redigert, oversatt og gjengitt med tillatelse.