Idet jeg er i ferd med å gi opp, går plutselig utgangsdøren opp

Svetten sildrer nedover magen og samler seg på tvers mellom to hudfolder ved navlen, som en vollgrav. Kroppen kjennes spent, men tung på samme tid, som om den forgjeves forsøker å flykte, men er bundet fast med usynlige lenker kalt ansvar, plikt og samvittighet.

Jeg kjenner pulsen i tinningen, den banker seg innover i hodet og skal snart gi fødsel til en lammende hodepine.

Hånden skjelver, fingrene dirrer.

Jeg forsøker å rette fokuset over på gutten som ligger og spreller som en makrell på gulvet med bena og hodet surret inn i maskeringsteip. Han hyler mens han forsøker å dra teipen av den blonde luggen.

–Ikke gjør det, sier jeg med rolig, men bestemt tonefall.

Les også: – At jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med

Blir angrepet

Plutselig tar den andre gutten et fast grep rundt halsen min bakfra og henger på meg som en kappe med sin fulle tyngde.

Jeg kjenner et voldsomt trykk mot strupen og gisper etter luft.

Man kan tåle to-tre stressymptomer og et litt for høyt desibel, men kvelning på toppen av det hele, velter lasset for selv den mest hardbarka småbarnsmor.

Nå utspiller det seg en duell mellom fornuft og følelse. Jeg kan gjøre som Hedvig Montgomery sier: Bevare roen og utvise lederskap, eller jeg kan gi etter for en sårt tiltrengt utblåsning.

Så roper påhenget bak meg «prompemamma» inn i øret mitt.

Da er det avgjort. Jeg orker ikke mer av disse drittungene, denne familien, dette småbarnslivet, jeg er ferdig.

Idet kroppen min forbereder seg på å mutere til en drage, sprute ild over hele det jævla rekkehuset og fly til varmere strøk, går plutselig utgangsdøren opp.

Les også: «Jeg oppdaget en flott mann som jeg ble fryktelig interessert i»

Redningen

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

– Juhu! Er det noen små tøffinger her? synger svigermor og fyller entreen med glade toner og runde eplekinn.

– Vi leker ninja, farmor, svarer maskerings-mumien på gulvet.

– Så flott! Jeg var tilfeldigvis i byen og lurte på om dere to gutter vil henge med meg et par timer?

– JA! roper guttene i kor, mens påhenget slipper halsen min og kaster seg rundt hennes.

Les også: Marie Lundes hyllest av fedrene: – Pappa, du har kommet langt

Uerstattelige

Besteforeldre.

Uten dem hadde jeg beholdt verken jobben eller vettet.

Som om motbakken ikke var bratt nok med kreft og pandemi, fikk vi i fjor en husbrann med på kjøpet. Vi hadde aldri kommet oss igjennom nomadetilværelsen uten hjelp av seniorpatruljen som alltid sto parat.

Disse gråstenkte superheltene rykker ut straks de værer at adrenalinet begynner å pumpe i blodet på Ola eller meg.

De kan lukte søvnbrist, lese mellom rynkene og vet nøyaktig hva som trengs for å stanse skilsmisse-ekspressen: Nemlig tid.

Tid sammen med barnebarna, så foreldre kan sove, kline og krangle med håndverkere.

Tid til å steppe inn som innbyttere i noen timer og gi de små trollene tålmodighet og et par våkne ører som mer enn gjerne vil høre om syv hundre forskjellige Pokémons.