MAKS UFLAKS:

«Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus»

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Det fikk Marie Lunde og familien oppleve. Heldigvis kommer lykken med på kjøpet.

Pluss ikon
<b>MARIE LUNDE: </b>Blogger for Foreldre &amp; Barn og på misslunde.com. Marie bor på Ekeberg i Oslo med mannen Ola og sønnene Laurits (4) og Jæger (2).
MARIE LUNDE: Blogger for Foreldre & Barn og på misslunde.com. Marie bor på Ekeberg i Oslo med mannen Ola og sønnene Laurits (4) og Jæger (2).
Sist oppdatert

Livet kommer i klumper, sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse.

Byller er et mer dekkende ord.

Plutselig hjemløs

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt.

I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontoret og gomlet på et Gullbrød. Minuttet etterpå sto jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene.

Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus.

Marie Lunde

Blogger for Foreldre & Barn og på Miss Lunde. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (4) og Jæger (2) og mannen Ola.

Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernregler.

For dem som ikke har prøvd seg i øvelsene «hotellkontor», «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Les også: Hadde jeg ikke deg, hadde jeg ikke sjans

Toyota- karantene

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å både gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell.

Idet vi hadde vinket barna av gårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernkontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene.

Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede av gårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker, var nå avlyst.

Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i.

Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der, i Toyota-karantene utenfor Volvat, og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelene våre.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Les også: Småbarnsmor Alexandra (30) er alvorlig kreftsyk – trenger tre millioner

Alt det vakre

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov.

Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut:

Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Nabojenta med nybakte muffins.

Et tips om et ledig hus i området.

En lunsjinvitasjon på en søndag.

Heldigvis vet jeg nå at man er sjelden
mindre alene enn når ulykken kommer.

Barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting.

Venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for å avlaste.

Legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender.

Daglige SMS-er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med.

Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man sjelden er mindre alene enn når ulykken kommer.

Les også(+): Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Denne saken ble første gang publisert 14/06 2021, og sist oppdatert 14/06 2021.

Les også