Spontanabort
Hadde to spontanaborter på rad: «Det skal liksom ikke være lov å være lei seg, siden det er sånt som skjer.»
Berit Katrine Lending Hopøy (27) ringte til ektemannen Vegard (28) da hun ble overrasket av to streker på graviditetstesten. At noe skulle gå galt, var ikke i tankene deres.
En kald septembermorgen i 2017 lyste to røde streker fra graviditetstesten mot Berit Katrine Lending Hopøy (27) fra Stavanger.
– Jeg var altfor sent ute til jobb, og sto alene med en positiv graviditetstest på parkeringsplassen fordi jeg ikke hadde tid til å vente på svaret før jeg løp ut døren hjemme, forteller hun med et smil.
Overraskelsen var stor og graviditeten overhodet ikke planlagt. Utpå formiddagen fikk Berit Katrine tak i ektemannen Vegard (28) på telefon. Hun klarte ikke vente med å fortelle den gledelige nyheten til de så hverandre igjen.
– Vi synes det var utrolig rart begge to, og trengte litt tid til å venne oss til tanken om at vi skulle bli tre. Tiden gikk, ukene gikk, kvalmen kom, og forble. Alle rundt sa til meg at jeg som var så kvalm ikke hadde noe å bekymre meg for. Jeg stolte på det, og siden jeg var midt oppe i eksamensforberedelser hadde jeg egentlig heller ikke så mye tid til å bekymre meg.
– Jeg hadde mye stikkende smerter, men hadde hørt at det var normalt. Siden dette var min første graviditet, hadde jeg jo heller ikke noe å sammenligne med. Likevel syntes jeg jo det var merkelig at smertene var såpass smertefulle at jeg i perioder faktisk måtte gå fremover-krøket.
Les også: Tidlige tegn på at du er gravid
Den vonde beskjeden
Da november kom hadde den ubehagelige kvalmen fremdeles ikke gitt seg. I uke 11 bestemte Berit Katrine seg for å oppsøke en gynekolog for å få en bekreftelse på at alt sto bra til med den lille i magen.
At noe skulle være galt, var ikke i tankene deres.
– Ultralydproben ble lagt på magen min. Legen lette godt. Fortalte med rolig stemme at livmoren min lå bakovervendt, og at det derfor var vanskelig å se utvendig. Nå hadde pulsen min steget kraftig, og jeg var kjempenervøs for den innvendige ultalyden.
Fremdeles har legen problemer med å se det hun skal. Berit Katrine blir bedt om å gå for å tømme blæren for å gjøre det lettere. Der og da forstår hun at alt kanskje ikke er som det skal være.
På nytt leter legen etter tegn til liv. Dytter på livmor og eggstokker. Forklarer at hun ser en oppfylling i livmoren, men at det ikke er et foster. At det ser ut som blodårer, morkake og hinner. Men ingen baby.
– Hjertet mitt sank. Jeg husker at de febrilsk prøvde å ta blodprøver av meg i etterkant, men ikke lyktes i å treffe. Ingen blodårer ville samarbeide. Jeg tror kroppen min gikk inn i en slags krisereaksjon. Noen dager senere fulgte utskraping i full narkose, forteller Berit Katrine åpenhjertig.
Etter et halvt år, omtrent på termin for det første svangerskapet, blir det unge paret gravide på nytt.
Også denne gangen opplever de sorgen ved å miste tidlig i graviditeten.
– Igjen kjente vi på en tomhet og skuffelse over det som var så inderlig ønsket, men ikke ble noe av. Selv om det var tidlig i svangerskapet begge gangene, hadde vi allerede rukket å glede oss, planlegge og drømme.
Les også: Faresignaler under svangerskapet
Kroppen streiket – gikk opp 30 kilo
Berit Katrines kropp reagerte veldig dårlig på hormonforandringene den måtte gjennomgå. I tillegg til et konstant stressnivå med prøving, graviditet, tap, prøving, ny graviditet og nytt tap, sov hun ekstremt lite.
På to år gikk hun opp omtrent 30 kilo, til tross for at matlysten var dårlig.
– Jeg ble pløsete, hårete og knudrete. Kroppen streiket, og det ble en konstant påminnelse om hva som hadde skjedd hver gang jeg så meg i speilet. Her sto jeg med en hormonkropp uten noen gevinst. Jeg kjente på et enormt sinne, forteller Berit Katrine.
– Plutselig fant jeg meg selv i en slags identitetskrise kombinert av sorgen over å ha mistet den jeg var før graviditetene, og å ha mistet kroppen min, sammen med følelsen av å ha mistet det å kunne bli mamma. Det føltes så urettferdig at alle rundt tilsynelatende levde sine perfekte liv, og jeg tenkte at vi hadde et forferdelig liv som ikke fikk til å bære frem et barn.
Hun beskriver at hun ofte tenkte på hva andre tenkte om dem. At hun ble ekstremt selvopptatt, innadvendt og rett og slett egoistisk. At hun nok var en elendig venninne, søster, datter og ikke minst kone på det tidspunktet.
– Jeg var redd for at andre ikke ville være med oss fordi vi ikke hadde barn, og dermed ikke levde det samme livet som mange av vennene våre. Jeg trodde vi kom til å miste alle, men ser jo i ettertid at det var det motsatte som skjedde.
Les også: Sandra Lyng legger seg flat etter å ha skapt et gravid-glansbilde: – Unnskyld!
Var åpen og fikk enorm støtte
I sorgen valgte Berit Katrine å være åpen med familie og venner. Kanskje plagsomt åpen til tider, mener hun selv. Hun beskriver seg selv som en «snakker», og som er vant med at det å lufte problemene sine med andre ofte løser dem.
– Problemet var bare at slik fungerte det jo ikke denne gangen. Det eneste jeg opplevde at faktisk hjalp var å snakke med andre som hadde opplevd og gikk igjennom det samme som meg. Jeg følte nesten at vi ble som en liten klubb. Det var så godt å få bekreftet at det var lov å være sint.
Hun påpeker at det ikke er lett for dem som ikke har opplevd abort selv å vite hva de egentlig skal si. I stedet fant hun derfor trøst i fremmede personer på internet og instagram som fortalte sine personlige historier om hvordan det hadde føltes for dem å spontanabortere.
– For meg ble det dermed veldig viktig selv å være offentlig åpen, både for egen del, men også fordi jeg kjente på den oppbyggende følelsen av fellesskapet. Vi mennesker er definitivt flokkdyr, og det er deilig å vite at det alltid er noen i flokken som er som deg. Noen som du kan identifisere deg med.
To bautaer i livet
De siste 2,5 årene har vært fylt med mange rare tanker. Ofte med lite givende innhold. Både studentprest, rådgivere, familie og venner har vært gode samtalepartnere.
– Mammaen min og mannen min har vært to bautaer i denne tiden, og helt uunnværlige. Ekteskapet og parforholdet har gjennom denne prosessen blitt så mye sterkere, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler at jeg står så utrolig mye sterkere med min mann ved min side.
Berit Katrine har erfart at man nesten kan føle seg litt dum ved å bli lei seg etter en spontanabort, siden det er så anerkjent at det kan gå dårlig tidlig i svangerskapet. Det tror hun kan bidra til å gjøre sorgen tabubelagt.
– Man vet jo at det å få barn er risikosport, og noe man derfor burde ha kalkulert inn i planen før man begynte. Da skal det liksom ikke være lov å være lei seg, siden det er sånt som skjer. Sannheten er at det faktisk gjør veldig vondt, selv om man visste om risikoen på forhånd.
Nå smiler endelig lykken på ordentlig for Berit Katrine og mannen.
På vårparten venter de en liten gutt.
– På flere ultralyder har vi sett en sprell levende liten baby. Det har gitt oss en trygghet om at alt denne gangen vil gå bra, og vi gleder oss ubeskrivelig mye til endelig å få møte sønnen vår.
Les også: Dette er de mest populære navnene
Skjer ofte tidlig
De fleste spontanaborter skjer før det synes utenpå kroppen at kvinnen er gravid. Tidligere, og kanskje delvis fremdeles, er det ikke uvanlig at graviditeten er «hemmelig» frem til rundt 12 ukers svangerskap.
– Det er nok fordi man ikke har lyst til å fortelle om babyen før det er større sjanse for at svangerskapet lar seg fullføre. Ulempen ved å ikke snakke om graviditeten fra starten av er nettopp at det ikke er så mange som er innvidd i det som skjer, og at sorgen over en spontaabort blir noe kvinnen og hennes partner opplever alene, forklarer Anne Kristine Bergem, psykiater og universitetslektor ved OsloMet.
Hun påpeker at mennesker er forskjellige, og sorg vil også oppleves ulikt fra person til person. For noen vil det være slik at spontanaborten kommer ved første svangerskap. Da kan tapet av det ufødte fosteret bli etterfulgt av bekymring for å ikke kunne få barn, redsel for at det er noe «galt» med kvinnen og andre tanker som kan gi ekstra belastning.
– Hvis kvinnen har opplevd flere spontanaborter etter hverandre, kan også sorgen bli forsterket av at håpet om å skulle få barn blir mindre for hver gang. Har kvinnen født flere barn tidligere, vil noen aspekter av sorgen være annerledes, men tapsopplevelsen vil likevel gjøre vondt. En spontanabort medfører gjerne fysiske symptomer for kvinnene, og både smerter og andre plager vil kunne oppleves ekstra plagsomt fordi de er forbundet med tapet, forteller Bergem.
Ettersom spontanabort er relativt vanlig og skjer tidlig i svangerskapet vil det for mennesker som ikke har opplevd det kanskje være vanskelig å sette seg inn i situasjonen til dem som opplever det.
Les også: Gravide Rikke fikk beskjed om at alt var normalt. Få timer senere kom sjokkbeskjeden
– Utsagn som er ment oppmuntrende kan oppleves bagatelliserende og som mangel på forståelse. «Dere er så unge» og «det går sikkert bra neste gang» er ikke uvanlige reaksjoner å bli møtt med, sier Bergem, og legger til:
– Det er sant at de fleste kan få barn senere, men i situasjonen trenger man først og fremst bekreftelse på at det er naturlig å være lei seg. Håp og oppmuntring kan komme senere. Det er knyttet mange forventninger og framtidsdrømmer til det å få barn, og en spontanabort viser plutselig sårbarheten i livet på en måte mange kanskje ikke har opplevd før.
I følge psykiateren vil de fleste som opplever tap og sorg erfare at det kan gjøre godt å snakke med noen om det som har skjedd. Både familie, venner og helsepersonell kan være gode samtalepartnere. For noen er det naturlig å være helt åpen overfor både venner og kolleger, mens for andre kan det kjennes naturlig bare å dele opplevelsen og følelsene sine med én nær venn.
– Noen trenger å snakke om det som har skjedd mange ganger over tid, mens for andre er behovet annerledes. Det finnes mange mennesker som gjerne vil være til hjelp og støtte for andre, men det er ikke alltid så lett å vite hva noen i sorg trenger.
– Hvis man klarer å si ifra om hva man trenger, vil det være lettere for andre å gi riktig støtte. Det er ikke alltid så lett, og det er ikke sikkert man vet det helt selv, men da kan det være greit å si akkurat dét, råder Bergem.
Vil du lese flere sterke saker fra Foreldre & Barn, meld deg på nyhetsbrevet vårt her!
Berit Katrines råd til andre: – Ingen kan fortelle deg hva du skal føle
- Det er viktig å huske på at alle reagerer forskjellig, og alle har forskjellig utgangspunkt og familiesituasjon. Det å gå gjennom en spontanabort oppfattes like forskjellig som alle andre store ting i livet. En føler det en føler, enten det er rasjonelt eller ei. Ingen kan fortelle deg hva du skal føle.
- Finn noen å snakke med. Å ha noen rundt seg er kjempeviktig.
- Ikke tenk på at alle andre har perfekte liv, det er sjelden slik. Om du ønsker at folk skal forstå, så må du være åpen og våge å dele.
- Mennesker bryr seg hvis du lar dem slippe til, men det er ikke alltid de vet hva de skal si. Jeg tror mange kan ha en dårlig samvittighet for dette, men da er det viktig å tenke på at de er der for deg likevel, selv om de ikke kan gi råd ut i fra egen erfaring. Stort sett vet folk noe om å ha det vondt, uansett hva som er bakgrunn for sorgen. Det kan man lære mye om.
Denne saken ble første gang publisert 24/01 2020, og sist oppdatert 24/01 2020.
