Fødsel på vent

16 dager på overtid

Jeg skulle føde mitt første barn. Det skulle bli en lang sluttspurt.

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto Foto: iStockphoto
Sist oppdatert

Vi visste at barnet skulle bli ei lita tulle, så babysenga, klær og alt annet babyutstyr hadde vært klart i 4-5 måneder allerede.

Vi hadde nettopp flytta sammen, pappaen og jeg. Graviditeten var ikke planlagt, men det ble en stor glede for både oss og resten av venner og familie. Til og med min store og tøffe far slapp noen gledestårer. Jeg klarte til og med å slutte å røyke på dagen (hurra for meg).

Så var det bare å vente. Vente og vente.... og vente. Dagen for terminen kom, men ingen kynnere. Én uke gikk. Ingenting. Så enda en uke. Endelig skulle jeg til sykehuset, men der sa legen at han ville prøve å tøye mormunnen slik at fødselen kom igang. Noe den selfølgelig ikke gjorde. Jeg skulle komme igjen dagen etterpå, men da skulle jo halve hjembyen føde, så jeg ble sendt hjem igjen.Heldigvis klarte jeg å holde humøret oppe.

Så neste dag, tirsdag 2. oktober 2001 klokka 7 om morgenen kjørte jeg og samboeren til sykehuset. Endelig var dagen kommet. Vårt lille gull skulle komme (om hun ville eller ikke). På sykehuset tok de først vannet, deretter ble det satt klystér. Å, det var fælt. Jeg måtte så enormt på do, men måtte pent vente. Endelig fikk jeg gå. Jeg fikk også dusje. Da startet riene så smått. Jeg fikk drypp, og bare etter en kort stund satt riene igang for fullt.

Jeg hadde først en student som jordmor. Ei dansk. Jeg skjønte ikke et ord av hva hun sa. Heldigvis gjorde samboeren min det, så han oversatte for meg. Riene kom tettere og tettere. Jeg fikk nesten ikke pause en gang. Jeg fikk lystgass og det var ganske så morsomt. Vel, i hvert fall én stund. Til slutt ble jeg kvalm av gassen og kastet opp og utover gulvet. Riene begynte å bli uutholdelige, og på det verste kom heldigvis legen å satte epideural. Poff-riene borte.

Timene gikk. Jeg fikk ei ny jordmor, ei jeg forstod. Hun var kjempekoselig. Vi satt og pratet en del. Etterhvert hadde jeg 5 cm åpning. Ja,dette tok sin tid. Den kommende pappaen sovna et øyeblikk. Epideuralen virker så godt at jeg var redd jeg ikke kom til å kjenne pressriene når de kom. Men det trengte jeg ikke å være redd for, for det kjente jeg godt. Så var det endelig på tide å begynne å presse. Åh, jeg pressa og pressa. Vi prøvde alle stillinger, men gullet ville bare ikke ut. Etter en time med pressing var jeg helt utkjørt. Jordmora kalte på hjelp . Ei litt eldre koselig dame kom. Hun nærmest hoppet på magen, og endelig kunne jeg kjenne noe. Samboeren min løp bak og smugtittet. Hun har masse hår, ropte han. Jeg presset av alle mine krefter og hodet kom. Å godegud som det svei der nede. En til nå, sa jordmor ivrig som bare det. En til, og DER kom hun.

Det gikk ikke helt opp for meg før samboeren min sa at nå er hun her. Jeg fikk henne på magen. Den følelsen kan kun mammaer forstå. Helt ubeskrivelig. Jeg gråt så mye av glede at jeg hadde vondt for å se henne. Masse sort hår, akkurat som meg selv da jeg ble født. Hun gråt ikke så mye, men klynket litt og tittet seg rundt. Hun ble veid og målt. 53cm og 4030g. Stooooooor jente.

Nå er hun snart 2 år, og er utrolig morsom og snill. Men hun vet hva hun vil. Om 9 uker skal hun bli storesøster til en liten jente eller gutt. Får bare håpe at jeg får på terminen denne gang.

Les mer:

Følg fødselsdebatten.

Bli med i førstegangsdebatten.

Denne saken ble første gang publisert 01/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også