Alexander - verdens vakreste engel!
Vår lille gutt døde i mammas mage.
Idag er det akkurat 1 år siden jeg fikk beskjeden fra jordmora at du - den lille elskelige engelen min var så syk inni magen min at du ikke ville overleve svangeskapet. 20 uker hadde du hatt inni magen til mamman din! akkurat 20 uker for lite. Så det vel egentlig selv på UL at det var noe der som ikke var som det kanskje skulle, men man holder jo troen og håpet levende så lenge man kan! Dagen etterpå var jeg for grundigere undersøkelse, men de bekrefta allerede det vi visste: at du ikke var levedyktig.... Det var den tyngste avgjørelsen vi noen sinne har måtte tatt det å avslutte livet ditt..... 3 dager senere skulle det altså skje.... På fredag den 13. januar av alle datoer! Her kommer historien:
Jeg ble innlagt på gyn avd post 5 og overført på gyn.avd 7 senere på kvelden ettersom de trodde at jeg skulle bli "ferdig" før fredagen var omme.. Jeg ble medisinert hele dagen med riestimulerende uten resultat.. Fortsatt ingen åpning kl 22.30 på kvelden etter 14 timer med rietabletter!! Våknet opp kl 03.30 av at jeg har smårier, gikk bare 20 minutter før riene koblet kraftig inn! Hadde allerede da gjennomsnittlige rier hvert 2-3 minutt! Tenkte at da ko det vel til å skje fort da, men så feil skulle jeg ta.. Kl 11.00 kom det inn en lege, hadde da bare såvidt fått åpning! Etter over 1 døgn ????? Huff..... Hadde kraftige rier hele dagen og tenkte på hver rie at "lameg nå få de h****es pressriene slik at jeg kunne bli ferdig med dette!!" Husker at sykepleieren spurte meg der og da om hvor vondt jeg da hadde det på en skala fra 1-10.... 14 ropte jeg ut idet en ny rie kom...Dette var det verste jeg noen sinne hadde kjent!!
Vakthavende lege var innom på sent ettermiddag for å høre om det var noen framgang og skulle komme tilbake litt senere.. Legen kom innom kl 18.45 på kvelden da jeg slet med MEGET kraftige rier. Legen uttrykte da irritasjon over det at jeg forsatt lå å hadde rier etter nå nesten 1.5 døgn! Legen skulle da sjekke om hvor stor åpning jeg da hadde, jeg ba da innstendig legen om å være SVÆRT forsiktig da jeg hadde forferdelig vondt!! Legen begynte da å sjekke åpningen, jeg hadde da forferdelige smerter da og ba legen om å stoppe pga de...Legen var da sur og ba meg da om å roe meg ned mens han holdt på!!! Han fortsatte undersøkelsen og var forferdelig hardhendt! På slutten hadde han faktisk hele handa "oppi der"!! Jeg gråt og ba legen innstendig om å stoppe MANGE ganger, men legen var gretten og ga uttrykk om at han ville bli ferdig med "saken" koste hva det koste vil! Lenge holdt ha på!
Tilslutt måtte faktisk sykepleieren STOPPE legen med å snakke hardt og "kjefte" på han! Hun sa at han måtte stoppe pga disse smertene og at skulle det skje noe her så måtte det skje i narkose! Legen stoppet heldigvis da og sa seg enig i sykepleierens vurdering! Han fortalte meg da at han hadde kjent at barnet hadde satt seg fast mellom livmora og åpningen og at det faktisk var en akuttsituasjon som krevde operasjonsavdelingen så snart den ble ledig!Ble da sendt til overvåkinga der jeg endelig fikk skikkelig dose med smertestillende!!!
Da jeg lå på overvåkinga og venta på å få lov til "å føde", hørte jeg at to små barn ble født med keisersnitt... Det å ligge å høre på at to små perfekte nurk ble født, mens jeg lå der for å født ut min døde lille engel, det var noe av det verste jeg har opplevd til dags dato.....
Samboern min fikk vite at jeg hadde fått en gutt, men at han ikke ville at vi skulle få se han ettersom han hadde fått svært hard medfart under fødselen... Han sa det i døråpninga til dagligstua der alle kunne ha hørt det... Etterpå gikk legen bare... Legen skremte saboern min så masse at han ikke turte å se lillegutten vår....
Sykepleieren som var verdens største engel under oppholdet anbefalte meg faktisk å se lillegutt for han var en usedvanlig søt liten gutt som de sa! og at det som ikke var så pent å se på, dekka de til! Dette viste seg å være sant!! Den lille gutten vår var så utrolig pen!! Pappas panne og kinn og onkels ansiktsform.. Akkurat som jeg hadde forestilt han..
Sykepleiern fortalte meg dagen etterpå at legen hadde prøvd å tatt ut lillegutt manuelt mens undersøkelsen hadde pågått kvelden før! Denne informasjonen fikk vi ikke fra legen før han hldt på! Ekstra bedøvelse fikk jeg heller ikke..... Følte meg "voldtatt" av legen etter dette oppholdet, og hadde det ikke vært for de fantastiske flotte sykepleierene Camilla og Eva, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort... De gjorde alt for at vi skulle føle oss så bra som mulig på det oppholdet der og de er de jeg kan takke for at jeg kom ut fra den opplevelsen med forstanden i behold....
Fikk i ettertid en skriftlig unnskyldning fra legen som innrømte at han ikke hadde gjort alt "etter boka"...
Mistet desverre igjen nå i november, men har ikke gitt opp håpet om at vi skal få et lite nurk i armene våre forhåpentligvis om ikke altfor lenge! :)
Vet at dette kanskje ble en skremmende historie for noen, men jeg ville faktisk ikke vært foruten denne episoden heller! Det som ikke tar livet av deg gjør deg bare sterkere! ;)
Og det er rett det alle ferdigfødende kvinner sier.... Den fysiske smerten forsvinner med en gang! Og uansett hvor "skada" den lille engelen din er, så er det den vakreste lille skapningen på hele denne verden! :)
Klem fra mamman til en engel :)
Denne saken ble første gang publisert 02/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.