Noen opplever å miste barnet sitt før det blir født, under fødselen, eller like etter. Det går ikke an å helt forstå når man ikke har opplevd dette grusomme tapet selv.

Sterke historier

En av de sterkeste opplevelsene jeg hadde på jordmorskolen i 1988, var å møte to kvinner som hadde mistet babyene de hadde i magen. Begge var nesten ved termin da det skjedde.

Den eldste av dem hadde mistet en sønn 20 år tidligere. Den andre bare et snaut år tidligere, og hun var nå gravid med nr. to med termin på nesten samme dag som med den første.

Hun som hadde mistet sønnen for 20 år siden, visste ikke om eller hvor han var begravd. På den tiden var det ikke vanlig at et dødfødt barn ble regnet som liv. Mor og far fikk sjeldent se babyen etter fødselen. Noen begravelse eller minnestund var helt uaktuelt. Disse barna var på en måte ikke-eksisterende. Med sorgen over å ha mistet et barn, var denne innstillingen fra samfunnet veldig tøff å bære.

Mellom de to dødfødslene var det nesten 20 år. Den yngre kvinnen hadde i det minste en grav å gå til. Hun kunne også i større grad snakke med slekt og venner om det som hadde skjedd og om hvordan hun hadde det. Den eldre kvinnen fortalte at hun hadde funnet trøst i å gå til en ganske ny minnelund som var laget for dødfødte barn. Disse finnes stadig flere steder i landet.

Et taust fellesskap

Fortsatt er ikke sorgen over et dødfødt barn helt akseptert blant folk. De fleste vil oppleve at folk rundt dem har mistet babyer, men det er ikke noe man får vite om før man forteller sin egen historie. Når man er åpen, blir det som en "magisk knapp" for andre som har samme opplevelser. Har du opplevd en dødfødsel, vil det ofte være et stort behov for å prate om dette. Jeg måtte gå på jordmorskolen for å lære at dette var en stor og viktig sorg i mange menneskers liv. Å kjenne på egen og andres sorg, er ikke noe de aller fleste av oss gjør frivillig, men det er ikke mindre viktig for det!

Viktig å prate

Jeg tror at det er ekstremt viktig å få pratet om alt man har opplevd når man har mistet sitt ufødte barn. For mange er det viktig å forteller helt ned til de minste detaljene. For de aller fleste er det også godt å ha et bilde å se på. Det synliggjør sorgen både for en selv og for dem som er rundt en. Mange fødeavdelinger lager fot- og håndavtrykk av den lille babyen for foreldrene.

Det som er så vanskelig med denne sorgen, er at den på en måte er så usynlig. Det er mamma som har kjent den lille sparke og snu seg der inne i magen. Kanskje pappa har kjent det også, men veldig sjelden er det andre rundt som har noe forhold til det lille individet før det døde. Hvordan skal man som utenforstående spørre om noen man ikke har kjent, og hvordan skal man kunne sørge over noen som ingen andre har kjent? Sorg er et av tabuene i vårt samfunn, og det å miste en baby er desverre et av de aller største tabuene.

Så er det alle fremtidsplanene som gikk i grus. De aller fleste legger raskt planer og drømmer om den lille som ligger inni magen. Man prøver å finne et navn og man ser for seg en fremtid. Dette er også noe som blir borte, og det kan være fryktelig vanskelig å takle.

Søk hjelp

Det finnes ingen riktig måte å gjøre tingene på. Man må selv finne ut av det selv. Det er dessverre mange som opplever at venner ikke orker å høre på. På toppen av det hele kan venner trekke seg unna. Her kan sorggrupper og støttegrupper være til stor hjelp. Her kan man tømme seg for tanker og følelser uten å behøve å ta hensyn, for dem som sitter og hører på har opplevd akkurat det samme som deg og skjønner deg.

I sorggrupper kan man sette ord på en forbudt sorg. De aller fleste fødestedene har nå tilbud om sorggrupper for dem som mister barnet sitt. Her møter du folk i samme situasjon som deg selv. Jeg har vært med på en slik sorggruppe som jordmor. Det var sterkt og flott å se hvordan man støttet hverandre og delte av erfaringer og sorg. Da denne gruppen hadde holdt på et halvt års tid var det flere som ville opp på barsel og på føden for å kjenne på hvordan det var å være der igjen. Vi fikk til og med låne en baby fra en av dem som nettopp hadde født. Det var et viktig steg, og det var definitivt begynnelsen på å komme seg videre. Jeg var nok ikke den eneste som gråt da.

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) er et godt støttetilbudet for foreldre som mister barn i dødfødsel og barn i sine første leveår. Frivillige kontaktpersoner og foreldre som selv har mistet barn, støtter og følger opp foreldrepar som sliter med tap og sorg. LUB er tidligere Landsforeningen til støtte ved krybbedød, men skiftet navn i 2006 for å inkludere flere som opplever sorgen å miste et barn. Også Foreningen Vi som har et barn for lite har et godt tilbud.

Foreningene er ikke alltid representert over hele landet, men sjekk på nett hvor du finner dem.

Lov å være trist

Det er, etter min mening, også viktig å ikke sette grenser for når man skal ha lov til å være trist. Sorg er individuelt. Når man tror det går bedre, kan plutselig en liten ting som minner en om babyen man skulle hatt i armene, komme. Det kan være venninner som har født, navn som ens egen døde baby fikk, årstider, høytider, musikk eller lukter. Når disse minnene dukker opp, kommer også sorgen veltende. Og slike sorgbølger kan dukke opp mange år senere. Normalt tar det rundt ett år å komme seg over den verste sorgen. Er du like nedbrutt ett år etter, bør du søke hjelp hos det profesjonelle hjelpeapparatet.

Individuelt

De fleste sier at det første året er det verste. Det samme gjelder en eventuell senere graviditet. Noen lager barn igjen ganske raskt og ender opp med termin nesten samtidig, bare ett år etter. Det kan være en tøff påkjenning å gå to så parallelle løp, men for noen er det det eneste riktige. For andre kan det være godt å vente med en ny graviditet til man har kommet over den verste sorgen. Jeg tror egentlig at det bare er du selv som vet best.

Les mer:

Skal finne årsaken til plutselig fosterdød

Les historiene om dem som har mistet sitt ufødte barn

Les hele saken